Ansvar og fordeling
Av
Det fins muligheter for å fastsette med tilnærmet 100
prosent sikkerhet hvem som er far til et barn. Men denne DNA-teknologien vil
man ikke ta i bruk. I det norske barnelovsystemet er det pater-est regelen som
gjelder med stadig utvidet ramme. Ved siste revisjon etter at den nye ekteskapslovkonstruksjonen
ble vedtatt, er nå ”med-mødre” definert inn. Pater-est (Bl § 3) representerer
en avledet status, det er gjennom det sivile forholdet til moren at far og
med-mor får sin juridiske status. Foreldreansvar tilskrives automatisk når og
hvis foreldrene er gift eller samboere, men ikke ellers. Som begrep uttrykker
ansvar en komplementaritet og balanse mellom, ikke bare rett rett og plikt, men
også mellom bestemmelse og omsorg.
Når status og ansvar gjennom loven er ulikeverdig fordelt,
også ved at den andre forelderens status reguleres gjennom den første, alltid
mor, er det ikke merkelig at saker og ting blir skeivt praktisert og forstått.
Gerd Brantenberg har i Aftenposten 17.02.10 tungt for å forstå hvorfor mødre
skal ha plikt til å oppgi navn på barnefar. Eksempelbruken er omtrent så skrudd
som grunnsynet på betydningen av fedre i barns liv er innenfor værnede
statsfeministiske bedrifter. Brantenberg forsøker seg med logikk, men lykkes
bare delvis. Hvorfor skal ikke plikt distribueres likt mellom kjønnene, spør
hun. Men fordi hun ikke tar høyde for absurditetene i barnelovens grunnleggende
ideologi, går fremstillingen over styr: prinsippforståelsen mangler relevant
sammenligningsgrunnlag, når utgangspunktet er som galest.
Brantenberg hevder passe spydig at man må sperre
befolkningen inne og avkreve kopulasjonsselvangivelse for menn for å få orden
på tingene. Dessuten har mødre alltid edle motiver når de tier om barnas opphav.
Brantenberg ser ikke at det fins mulighter til å avklare farskap og morskap en
gang for alle, med tilhørende fordeling av ansvar. Lovtekniske grep er ikke
altfor vanskelig å tilrettelegge. Man kan også forby både sæd- og eggdonasjon som
likestillingspolitisk virkemiddel. En far er en far; en mor er en mor. I
uprioritert rekkefølge. Sikkert fastsatt biologisk foreldreskap gir juridisk
foreldrestatus, med lovhjemlet plikt og rett fordelt på demokratisk vis. Man
trenger ikke gjøre det mer komplisert enn nødvendig. Unntaksregler og vilkår
kan være logisk avledet en vettug hovedregel. Ikke som nå, med en lovbeskyttet
mulighet for løgn. Pater coitus necesse ergo sum est.