Ansvar og fordeling

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Det fins muligheter for å fastsette med tilnærmet 100 prosent sikkerhet hvem som er far til et barn. Men denne DNA-teknologien vil man ikke ta i bruk. I det norske barnelovsystemet er det pater-est regelen som gjelder med stadig utvidet ramme. Ved siste revisjon etter at den nye ekteskapslovkonstruksjonen ble vedtatt, er nå ”med-mødre” definert inn. Pater-est (Bl § 3) representerer en avledet status, det er gjennom det sivile forholdet til moren at far og med-mor får sin juridiske status. Foreldreansvar tilskrives automatisk når og hvis foreldrene er gift eller samboere, men ikke ellers. Som begrep uttrykker ansvar en komplementaritet og balanse mellom, ikke bare rett rett og plikt, men også mellom bestemmelse og omsorg.

 
Når status og ansvar gjennom loven er ulikeverdig fordelt, også ved at den andre forelderens status reguleres gjennom den første, alltid mor, er det ikke merkelig at saker og ting blir skeivt praktisert og forstått. Gerd Brantenberg har i Aftenposten 17.02.10 tungt for å forstå hvorfor mødre skal ha plikt til å oppgi navn på barnefar. Eksempelbruken er omtrent så skrudd som grunnsynet på betydningen av fedre i barns liv er innenfor værnede statsfeministiske bedrifter. Brantenberg forsøker seg med logikk, men lykkes bare delvis. Hvorfor skal ikke plikt distribueres likt mellom kjønnene, spør hun. Men fordi hun ikke tar høyde for absurditetene i barnelovens grunnleggende ideologi, går fremstillingen over styr: prinsippforståelsen mangler relevant sammenligningsgrunnlag, når utgangspunktet er som galest.

 
Brantenberg hevder passe spydig at man må sperre befolkningen inne og avkreve kopulasjonsselvangivelse for menn for å få orden på tingene. Dessuten har mødre alltid edle motiver når de tier om barnas opphav. Brantenberg ser ikke at det fins mulighter til å avklare farskap og morskap en gang for alle, med tilhørende fordeling av ansvar. Lovtekniske grep er ikke altfor vanskelig å tilrettelegge. Man kan også forby både sæd- og eggdonasjon som likestillingspolitisk virkemiddel. En far er en far; en mor er en mor. I uprioritert rekkefølge. Sikkert fastsatt biologisk foreldreskap gir juridisk foreldrestatus, med lovhjemlet plikt og rett fordelt på demokratisk vis. Man trenger ikke gjøre det mer komplisert enn nødvendig. Unntaksregler og vilkår kan være logisk avledet en vettug hovedregel. Ikke som nå, med en lovbeskyttet mulighet for løgn. Pater coitus necesse ergo sum est.

 

Gerd Brantenbergs innlegg i 17.02.10 (slikt mennesekesyn passerer i Aftenpostens debattredaksjon, men ikke mine innvendinger) : 

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3522297.ece