Debattinnlegg publisert i Journalisten, presseforbundets medlemsblad, 16.11.07 :

 

http://www.journalisten.no/story/49515

 

 

Angrep og forsvar

 

 

Av Ole Texmo, prestetalsmann

 

 

Journalist Arne Holm går i Dagens Næringsliv 20/21.10.07 hardt ut mot privatetterforsker Tore Sandbergs engasjement i Se og Hørs dekning av kriminalsaker. Anledningen er lansering av Holms bok ”Ja vi elsker Se og Hør”, hvor han har gjennomgått 11 årganger av Se og Hør. Holm presenterer i boken stoffutvalg med vinklinger, men ingen metodebeskrivelse. I deler av boken gir forfatteren inntrykk av å reflektere over forholdet mellom journalistikk og etikk..

 

 

I DNs oppslag nevnes en sak Se og Hør har engasjert seg i, og hvor Tore Sandberg må svare for sine prioriteringer. Når man leser hva Holm skriver om den konkrete saken om en incesttiltalt og senere dømt prest (1. kapittel: ”Gud vet jeg er uskyldigOm overgrep i Se og Hør), spør man seg hvorfor en meritert og presumptivt oppegående gravejournalist som Holm prioriterer å angripe Sandberg og Se og Hør. I DNs oppslag heter det at Holm beskriver hvordan presten får ”lansere en kampanje mot sin egen datter”. Holm er ikke nådig mot Tore Sandberg og Se og Hør: ”Dette er dårlig journalistikk. Håpløs etikk”, tordner Arne Holm.

 

Men i boken klarer ikke Holm å beskrive den angivelige kampanjen, ganske enkelt fordi Se og Hørs oppslag om denne saken høst 1999 ikke gir belegg for Holms påstander. Presten er opptatt av å renvaske seg, og uttaler i den forbindelse at datteren må ha vært utsatt for sterke påvirkninger. Holms analyse av Se og Hørs 11 årganger ellers refererer til overskrifter, sitater og noen ganger et årstall for publisering. Sitater blandes med Holms avskyholdninger ispedd et salighetsnivå som langt overgår prestens himmelvendte protest mot opplevd urett.

 

 

Ettersom jeg har jobbet med prestens forsøk på å få gjenopptatt sin sak, gjennomgått de samme dokumentene som Tore Sandberg pluss en del mer, og dessuten sitter med Se og Hørs oppslag foran meg, kan jeg imøtegå Holm. Lesere uten slik bakgrunnskunnskap vil kanskje tro at Holm har sine ord i behold. I boken heter det om ”kampanjen mot datteren”: ”Både i intervjuet med Sandberg og i intervjuet med presten ble det gjengitt en rekke detaljer som angivelig var hentet fra legejournalen til prestens datter på 16 år. Personlige og intime biter av datterens høyst private liv ble brettet ut for leserne av Se og Hør”.

 

Dette høres fælt ut, men er det riktig? Inneholder Se og Hørs oppslag all denne grusomhet? Holm kan ha sett seg blind på prestens angivelige ”stikkende” øyne, og kommet i skade for å begå den type projiseringer erfarne selvbevisste mediefolk tyr til når de ikke lenger gider sjekke fakta og praktisere kildekritisk troverdighet for egen del. Holm skriver i boken at prestens døtre anmeldte faren for overgrep.

 

Dette er enkle fakta å sjekke. Den eneste anmeldelsen i saken som satte i gang straffesaken var regissert av barnevernet og kom istand på bakgrunn av en anonym bekymringsmelding fra et påviselig sinnslidende kvinnemenneske presten måtte sette grenser for i rollen som sjelesørger. Det kom aldri noen anmeldelser fra døtrene, men Holm gjentar feilforutsetningen flere ganger.

 

 

For å forstå hvordan mulige justismord kan utvikle seg, er grundig dokumentlesning av bl.a avhørsjournaler viktig med tanke på kartlegging av mulige feilkildenivåer. I min artikkel ”Et nytt justismord?”(2004) http://www.krisesenter.org/docs/etnyttjustismord.htm

viser jeg også hvordan andre faktorer som fagfolks prestisje kan spille inn. I Norge er vitnepsykologi hvor man kartlegger utsagns oppkomstbetingelser og utviklingshistorie lite påaktet. Professor Roald Bjørklund har på oppdrag fra presten foretatt en gjennomgang av døtrenes utsagn. Hans rapport kan vise seg å bli et middel til å få saken gjenopptatt og presten frikjent.

 

Ved å angripe Sandberg og Se og Hør kan Holm mistenkes for å dekke over de etablerte medienes egen svikt. At utskjelte Se og Hør lønner Sandberg for bl.a å arbeide med å avdekke mulige justismord uten å gå personlig konkurs, er et pinlig faktum i rettssystemlydige gravejournalistikkmiljøer.