Angiversamfunnet

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Oppfølging, ikke forfølging” hevder ansvarlig for det siste prosjektet som er satt i gang for å fange opp bekymringspasienter. Nå skal tannleger (NRK 28.10.08) se etter symptomer på mishandling og overgrep mot barn.

Bekymringer

Prosjektet henger utvilsomt sammen med erklært bekymring fra myndighetene om at antallet bekymringsmeldinger til barnevernet er for lavt. Barneminister Annken Huitfeldt har ved flere anledninger, senest på nyhetene 27.10.08  uttalt at hun spesielt er bekymret over at så få meldinger kommer fra skole og barnehage. Under TV-aksjonen nylig, da innsatsen mot rusmisbruk som rammer barn ble satt under lupen, var det flere medieoppslag hvor ministeren gjentok behovet for flere bekymringsmeldinger. Barnevernet mangler så visst ikke ressurser til å markedsføre sine bekymringer.

Nye vekstnæringer

Barneministeren lar seg villig bruke til å uttrykke en type bekymring det kan hende ikke er empirisk dekning for. Barnevernet er en av våre nye vekstnæringer. Påstander om store mørketall for omsorgssvikt og overgrep har de siste tiårene gradvis lagt grunnlaget for en ny industri. Barnevernets store guru Kari Killen har uttalt at ”hvert fjerde norske barn er utsatt for omsorgssvikt”. Når påstanden skal gies legitimitet styrker man med ”grov” eller også ”alvorlig” omsorgssvikt, eventuelt også ”daglig”. Uten empirsk belegg i form av vitenskapelig frembragte funn. Den samme tendens har gjort seg gjeldende for påstander om store mørketall og omfang av menns vold mot kvinner og seksuelle overgrep mot barn.

Legitimitetssvikt

De alvorlige bekymringene har muligens sammenheng med at barnevernet og store deler av den voksende omsorgsvikt- og overgrepsbransjen har problemer med å dokumentere sine bekymringer faglig-metodisk. Henvisning til skjulte symptomer, påberopelse av store mørketall og oppmerksomhet mot angivelig tabuisering og fornektelse i samfunnet, er vanlige strategier. Slike påstander står i grell til det faktum at omsorgssvikt og overgrep er på de fleste aviser og mediers forsider året rundt og at fagfolk og politikere uimotsagt får hevde et monomant og metodisk diskvalifiserende syn på problemforståelse og omfang.

Strategi

Nå må barnevern og helsemyndigheter som står under politisk kontroll bruke alle tilgjengelige midler for å lete opp mishandlede barn. Alle offentlige etater og instanser har plikt på seg til å rapportere hvis de mener å ha oppdaget noe mistenkelig. Barnevernet får nok av ugrunnede bekymringsmeldigner som det er, men ønsker seg flere tiltross for at man henlegger de fleste. Strategien er formodentlig å bruke antall henleggelser på samme måten som man henviser til store mørketall: ”mange barn får ikke får hjelp: barnevernet må få mer midler”. At det kanskje ikke er så mange barn som lider; at bekymringene først og fremst sitter i hodene til barnevernerne som projisert uttrykk for egen faglig-metodiske utilstrekkelighet, begynner å bli mer sannsynlig.

Barnevern og media

På et seminar i 05.06.08 på Høyskolen i Oslo om ”Barnevern og media” arrangert av Barnevernutdanningen og Barnedepartementet, brukte statsråden mye tid på å understreke hvor viktig det er å melde fra hvis man ser noe som kan oppfattes som omsorgssvikt. Men på det samme seminaret kom det også tydelig frem, for de som var i stand til å oppdage den formidable metodiske svikten barnevernfaget sliter med, at det ikke fins noen som helst former for standardisering i måten bekymringsmeldinger registreres og kategoriseres. Det er altså fritt frem for hvilke som helst subjektive syn, i verste fall motivert av skilsmissekrangler, nabotvister og annet merogmindre situasjonsbetinget uvennskap.

Kvalitetssikring og metode

Det er ingen metodisk etterprøving av bekymringsmeldinger. Det fins heller ingen forskning på i hvilken grad bekymringsmeldinger verifiseres i rett og forvaltning, eller hvordan anonymiserte meldingsprosedyrer anvendes i bevisøyemed. Rettssikkerheten er på et minimum. I likhet med den faglig-metodiske utviklingen på barnevernfeltet for øvrig. Men det produseres etter hvert en del doktorgrader på området. Disse problematiserer imidlertid ikke metodesprøsmål som utvalgsrepresentativitet og målbarhetskriterier, men handler heller om hvordan og hvorfor ”det biologiske prinsipp” man mener favoriserer foreldre på bekostning av barn, nå må vike for et upresist og mysteriøst ”barnets beste” mantra.

Er ministeren synsk?

På seminaret 05.06.08 ble det også gjort et poeng av at mange barnevernsarbeidere uttrykker vanskeligheter i situasjoner hvor de skal snakke med berørte barn. Denne innrømmelsen burde få flere til å reagere. Det er ingen kvalitetessikring av former for barnesamtaler, like lite som det er krav til sakkyndige utredere. Barn har rett til å uttale seg etter loven, men barnevernerne er etter eget utsagn usikre i jobben og kan heller ikke belegge rutiner som dokumenterer hvordan barn eventuelt komer til orde, langt mindre om man forstår hva barn sier og ønsker.  Anniken Huitfeldt ser neppe disse begrensningene når hun ukritisk gjentar bekymringen om at kun 3 % av bekymringsmeldingene kommer fra barnehage.

Hysteri

Hvordan kan hun vite at dette tallet burde vært større? Kun enkelte advokater har reagert på det siste tiltaket for å fange opp omsorgssvikt, med referanse til rettssikkerhet og manglende faglige forutsetninger hos tannleger. Ellers er det taust. Mediene er lite flinke til å stille opp motforestillinger til myndighetenes råkjør. Hvor sannsynlig er det egentlig at hver fjerde norske barn lider under grov og alvorlig omsorgssvikt, slik barnevernguru Kari Killen har fått hevde flere ganger uten at en eneste jorunalist har stusset. Norge er et lite og gjennomsiktig land. Hvor sannsynlig er det at hver fjerde norske kvinne blir ”raped or beaten till death” slik Amnesty hevdet i sin kampanje rettet opp mot TV-aksjonen høsten 2005?

Realitetsorientering

Det fins en mulig forklaring på hysteriet myndigheter og utdanningsinstitusjoner bør begynne og ta inn over seg: at påstandene om de store omfangene og mørketallene reflekterer at vi har fått for mange fagfolk vi strengt tatt ikke har bruk for. Disse må stadig hevde at det er store problemer som berettiger deres eksistens. At disse fagene utfra vitenskapelige kriterier ikke lenger bør kalles fag, er den virkelige bekymringen barnevernpedagoger, sosionomer og psykologer samt en del kriminologer og sosiologer snarest bør realitetesorienteres om. Mediene kan med fordel bli mer uavhengige.