Alt handler om far

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Etter at faren til Anders Behring Breivik fikk kjennskap til barnevernets interesse for omsorgsforholdene i guttens hjem hos moren, gikk han i 1983 til sak om barnefordeling. Da var gutten 4 år gammel. Faren skjønte raskt hvor landet lå og strakk våpen. Breivik senior har uttalt til VG at det var nytteløst for ham å vinne frem: «99 prosent av sakene går i mors favør». Pr 1983. På en tid hvor Den nye barneloven av 1981 nettopp var trådt i kraft. I høringsrundene gikk bl.a Psykologforeningen sterkt i mot at selv en gift far burde ha del i foreldreansvaret. (se historiker Lise Gundersens «En barnelov blir til» 1984). For skilte fedre har rettsløsheten vært et faktum frem til dags dato.

I formidlingen av den ferske boken om massemorderens barndom, «En norsk tragedie» av Aage Borchgrevink, blir det antydet at Statens Senter for Barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) støttet ideen om at faren burde overta omsorgen for gutten. Hvis dette stemmer, burde faren ha hatt en god sak. Gitt at mors svikt og ikke farens tilstedeværelse og kvalifiserte omsorgsegenskaper ble tungen på vektskålen i retten. En fraværende far har normalt dårlige odds i en barnefordelingssak. Nesten like dårlige som nærværende fedre som stikk i strid med normalt sunt vett, blir oppfattet som trusler mot mødrehegemoni og fagfolkenes stereotypier.

BTs Hilde Sandvik avslutter sin kommentar 5. oktober 2012 med spørsmålet «Kven skapte monsteret?» Bildet på katten som av natur mer enn kultur viser sitt bytte og avkrever anerkjennelse, er illustrerende. Betydningen av farsfraværet i Anders Behring Breiviks liv og utvikling er hittil underkommunisert. Dette misforholdet er ikke uforklarlig. Det har ikke manglet på psykologer og psykiatere som overvillig og selvukritiske har bistått media med kommentarer til mulige og umulige diagnoser, med natur og kultur i ei salig smørje. Lengst har psykiater Pål Abrahamsen gått i Dagsavisen 8. juni 2012 hvor hans avvisning av spørsmålene knyttet til barndommen og forholdet til moren uttrykkes gjennom den bombastiske overskriften «Meningsløst fokus på barndommen».

Professor i klinisk psykologi Svenn Torgersen som også ble ført som sakkyndig vitne, har uttrykt lignende om familiebakgrunnens ubetydeligheter. Psykiater Per Olav Næss ved SSBU skal pr 1983 ha anbefalt at faren overtok omsorgen for gutten. Dette får jeg ikke helt til å stemme. Med forbehold for at jeg verken har lest Borchgrevinks bok eller sett dokumentene i den aktuelle barnevernssaken. Næss skriver som medforfatter på boken «Barnefordeling ved separasjon og skilsmisse» (TANO 1987) om «Fedre i omsorgsposisjon» som om disse «representerer et nytt og helt spesielt problem». Hvorfor kan ikke nærværende fedre betraktes som positive ressurser heller enn som problemer? Hvordan tror leseren at disse fedrene blir behandlet av fagfolkene?

Holdningen blant psykologer og psykiatere har dessverre ikke forandret seg på 25-30 år. Motivasjonen til å betrakte seg som fullverdig forelder kan få seg en knekk. Farsfraværet er en delvis villet politikk i likestillingsnorge. Regjeringen melder om to uker mer pappaperm, men ikke et kvidder om selvstendig opptjeningsrett for fedre. Det fins ingen initiert forskning om effekten av tidlig fedreengasjement sett i forhold til nærvær etter skilsmisse og samlivsbrudd. Uttrykket «Alt handler om far» er derfor interessant av flere grunner. Deler av terroristens manifest kan leses som en søken etter farssubstitutter.