Alle Korsviks feminister

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
I mitt innlegg ”Feminist nuvel” 26.01.09 forsøkte jeg å konkretisere en medie- og feminismekritikk med referanse tre navngitte kronikører i Klassekampen. Ved stikkords nevnelse kom jeg inn på ulike diskurser feminister nødig vil snakke om, f.eks bruk av volds- og overgrepspåstander rettet mot menn og fedre, barnelovens strukturnivåer og ideologikritisk fokus på kvinners ad hoc biologismer. Fedres selvstendige opptjeningsrett ble nevnt. På dette punkt tar Ottar-medlem, historiker og stipendiat Trine Rygg Korsvik (05.02.09) meg fatt da hun mener jeg generaliserer vel meget og fraskriver en rekke feminister et mer positivt syn på fedres opptjeningsrett. Skytset må rettes mot arbeidsgiverne hevder Korsvik, som avslutningsvis tilsynelatende åpent inviterer til kritikk mot hva feminister ”faktisk mener”.

Demoniseringen av menn holder hun tett om. Likeledes Ottar-kollega Asta Beate Haalands eksplisitte holdninger til spørsmålet om fedres opptjeningsrett og for øvrig gjennnomført nedlatende syn på fedre. At det er forskjell på feminister er jeg klar over. Har jeg kommet i skade for å generalisere for meget på mine tilmålte 3500 tegn beklager jeg, særlig hvis jeg har gjort alle Korsviks feminister urett ved å tilskrive dem mer reaksjonære holdninger enn de fortjener. Intet ville glede meg mer om feminister av alle avskygninger virkelig gikk inn for at fedre skal betraktes og behandles som fullverdige foreldre i barns liv med tilhørende krav på respekt og autonomi. Men når Korsvik ber meg rette skytset mot arbeidsgiverne for at ikke fedres selvstendige opptjeningsrett er gjennomført, blir det for drøyt.

Slik ansvarsprojisering er ikke enestående. Den mektigste gruppen av feminister kan kalles statsfeminister. Akademikere setter premissene for ”kjærlig tvang” – dogmet om at fedre ikke på eget initiativ vil ta seg av barn, og for overgrepshysteri og mørketallsmagi som bidrar til demoniseringen av menn. Dels er det byråkratene i Barne- og likestillingsdepartementet som utformer lovverk, forskrifter og veiledningshefter. Også en del politikere kaller seg feminister. I lanseringskronikk for Mannsmeldingen (VG 11.12.08) serverer statsråd Anniken Huitfeldt samme avvergestrategi Korsvik nå etterplaprer: at ”arbeidslivet ikke vil se far som en likeverdig omsorgsperson”.

Men det er da vitterlig offisiell rød-grønn politikk å ikke prioritere fedres selvstendige status. På noen som helst nivåer. Da statsbudsjettet ble lagt frem, fikk finansminister Kristin Halvorsen konkret spørsmål om opptjeningsretten. Jeg vet ikke hva slags feministkategori Halvorsen tilhører, men hennes foraktelige snøft til den mannlige journalisten var ikke til å ta feil av. Intet ville glede meg mer om årets 8. Mars tog ble fylt av paroler med krav om fedres selstendige status i barns liv. Inntil videre er det en kjensgjerning at alle Korsviks feminister med mulig innflytelse på familiepolitikken siste 30 år ikke har klart å gi fedre selvstendig opptjeningsrett. Der står saken. Historiker og stipendiat Korsvik har en jobb å gjøre.


(Debattinnlegg på trykk i Klassekampen 16.02.09)