Alle Korsviks feminister
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
I mitt innlegg ”Feminist
nuvel” 26.01.09 forsøkte jeg å konkretisere en medie- og feminismekritikk
med referanse tre navngitte kronikører i Klassekampen. Ved stikkords nevnelse kom
jeg inn på ulike diskurser feminister nødig vil snakke om, f.eks bruk av volds-
og overgrepspåstander rettet mot menn og fedre, barnelovens strukturnivåer og
ideologikritisk fokus på kvinners ad hoc biologismer. Fedres selvstendige
opptjeningsrett ble nevnt. På dette punkt tar Ottar-medlem, historiker og
stipendiat Trine Rygg Korsvik (05.02.09) meg fatt da hun mener jeg
generaliserer vel meget og fraskriver en rekke feminister et mer positivt syn
på fedres opptjeningsrett. Skytset må rettes mot arbeidsgiverne hevder Korsvik,
som avslutningsvis tilsynelatende åpent inviterer til kritikk mot hva
feminister ”faktisk mener”.
Demoniseringen av menn holder hun tett om. Likeledes Ottar-kollega
Asta Beate Haalands eksplisitte holdninger til spørsmålet om fedres opptjeningsrett
og for øvrig gjennnomført nedlatende syn på fedre. At det er forskjell på
feminister er jeg klar over. Har jeg kommet i skade for å generalisere for
meget på mine tilmålte 3500 tegn beklager jeg, særlig hvis jeg har gjort alle
Korsviks feminister urett ved å tilskrive dem mer reaksjonære holdninger enn de
fortjener. Intet ville glede meg mer om feminister av alle avskygninger
virkelig gikk inn for at fedre skal betraktes og behandles som fullverdige foreldre
i barns liv med tilhørende krav på respekt og autonomi. Men når Korsvik ber meg
rette skytset mot arbeidsgiverne for at ikke fedres selvstendige
opptjeningsrett er gjennomført, blir det for drøyt.
Slik ansvarsprojisering er ikke enestående. Den mektigste
gruppen av feminister kan kalles statsfeminister. Akademikere setter premissene
for ”kjærlig tvang” – dogmet om at fedre ikke på eget initiativ vil ta seg av
barn, og for overgrepshysteri og mørketallsmagi som bidrar til demoniseringen
av menn. Dels er det byråkratene i Barne- og likestillingsdepartementet som
utformer lovverk, forskrifter og veiledningshefter. Også en del politikere
kaller seg feminister. I lanseringskronikk for Mannsmeldingen (VG 11.12.08)
serverer statsråd Anniken Huitfeldt samme avvergestrategi Korsvik nå
etterplaprer: at ”arbeidslivet ikke vil
se far som en likeverdig omsorgsperson”.
Men det er da vitterlig offisiell rød-grønn politikk å ikke
prioritere fedres selvstendige status. På noen som helst nivåer. Da statsbudsjettet
ble lagt frem, fikk finansminister Kristin Halvorsen konkret spørsmål om
opptjeningsretten. Jeg vet ikke hva slags feministkategori Halvorsen tilhører, men
hennes foraktelige snøft til den mannlige journalisten var ikke til å ta feil
av. Intet ville glede meg mer om årets 8. Mars tog ble fylt av paroler med krav
om fedres selstendige status i barns liv. Inntil videre er det en kjensgjerning
at alle Korsviks feminister med mulig innflytelse på familiepolitikken siste 30
år ikke har klart å gi fedre selvstendig opptjeningsrett. Der står saken.
Historiker og stipendiat Korsvik har en jobb å gjøre.
(Debattinnlegg på trykk i Klassekampen 16.02.09)