Åpen rett

 

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 

 

I sin statusrapport for norske domstoler (Aftenposten 05.05.08) uttaler direktør Tor Langbach: ”Domstolene er borgernes avgjørende garantist for rettssikkerhet og rettferdighet”. Langbachs markedsføring av norske domstolers fortreffelighet stiller ikke spørsmål, men konstaterer. At virkeligheten er langt mer nyansert enn Langbach gir inntrykk av, bør komme bedre frem og føre til adskillig mer ydmykhet hos rettens tjenere.

 

I avsnittet ”Økt kvinneandel” viser direktøren til Voldtektsutvalget som mener ”dommere trenger opplæring i ofres reaksjoner”. Hva dommere trenger er elementær opplæring i kildekritikk og metodisk skille mellom påstander som sådanne og dokumenterbare forhold. En repetisjon av Uskyldspresumpsjonen er heller ikke dumt. Domstolene fungerer i dag som hvitvaskere av tvilsomt funderte overgrepspåstander. Beviskravene undergraves fra alle hold.

 

Aministrativ sammenslåing av rettsenheter gir ingen automatisk gevinst hva rettssikkerhet og rettferdighet betreffer, all den tid dommernes realkunnskaper ikke kan dokumenteres. Langbachs skryteliste omfatter også nye modeller for konfliktløsning gjennom mekling i ”barnetvister”. Kunnskapsnivået for denne type saker er så lavt, ikke minst mangler det empirisk belegg for mulig positiv effekt av meklingsmodellen, at en domstolsdirektør bør vokte seg vel for hva han sier.

 

Domstolenes øverste administrative leder må selvsagt markere seg. Men valg av temaer er kan hende ikke de best egnede til å underbygge myten om domstolen som garantist for rettferdighet og rettssikkerhet. Juryordningen angripes som vanlig uten reell argumentasjon, med unntak av begrunnelseskravet. Langbach hevder også at vakt- og kontrollsystemer kan hindre det rettssøkende publikum. Hva mener han med det? At folk som har saker de vil ha rettslig regulert påvirkes av uniformer og metalldetektorer?

 

Krav til gjennomsiktighet må konsentreres om begrunnelser, vekting av anførsler og momenter i beslutningsprosessen; om slutninger kan tilbakeføres logisk-deduktivt til identifiserbare premisser gjenstand for kontradiksjon. Norske domstoler har mye å lære om mulighetsbetingelser for intellektuell redelighet. Åpen rett, med kvalifisering av unntaksvilkår, er ønskelig, også i”barnetvister”. Så fikk vi se om ”barnets beste” er egnet beslutningskriterium, annet enn som kamuflering av systemhensyn og morspresumpsjon. Kjønnsrolleholdninger, herunder effekten av ”økt kvinneandel”, kan studeres i full åpenhet.