Skah – sakens motsigelser


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg


Da Anne Cecilie Hopstock sammen med advokat Marte Svarstad Brodtkorb lanserte boken ”Hvis en mor roper høyt nok” 13.01.10 fikk VG og Dagbladet sine førstesider og eksklusive oppslag. TV2 og NRK fulgte opp med magasinintervjuer. Ingen medier har kommentert bokens innhold. Forfatternes erklæring om at hensikten var å sette fokus på betingelsene i barnebortføringssaker er ikke etterprøvd. Boken ble lansert med påstått ønske om forbedring av forholdene for foreldrene med bortførte barn, i en moderne tid hvor kulturelt blandende ekteskap blir mer vanlig, og omfanget av bortføringssaker øker tilsvarende.

Myter

Et tilsynelatende legitimt motiv. Men det har skurret en stund. Advokat Brodtkorb har påstått at man ikke ønsket medieoppmerksomhet, bl.a i intervju med Journalisten (14.08.09). Grunnen til at det ble mye styr var angivelig Skahs utspill i media. Men allerede 31.12.08 melder Dagbladet: ”Idrettsstjerne kidnappet barna”. Oppslaget refererer til dom i Oslo tingrett av 22.12.08. Slike dommer i sivilsaker om barnefordeling blir ikke distribuert til pressen.

Kilden må derfor være mor eller hennes advokat. Flere sekvenser er rene sitater, men verken dommen eller oppslaget gir belegg for at barna ble kidnappet. Moren kontaktet NRK Brennpunkt i juni 2008. Ifølge boken var hun fornøyd med å få NRK engasjert. Hittil hadde UD vært avvisende: saken ble ikke definert som barnebortføring. Med NRK på laget håpet moren at det ville bli lettere å øve press.

Formelle nivåer

I boken nevnes en rekke rettsprosesser, men leseren får begrenset viten om status på ulike stadier. Moren anla sak om barnefordeling i Norge. Etter at moren fikk medhold i Oslo tingrett, gikk faren til sak i Marokko rundt nyttår 2009. Der vant han i en foreløpig avgjørelse. Hvordan det gikk i fortsettelsen vet vi ikke. Samme dag NRK sendte sin famøse dokumentar om saken, var det berammet et rettsmøte i Marokko 03.08.10. Hastet det med å få barna ut før moren eventuelt tapte i Marokkansk rett?

UDs rolle er å avklare formelle nivåer, men det virker ikke som de har evnet. Boken klarer heller ikke å tydeliggjøre nivåene. Boken er på ingen måte systemkritisk. Ambassadøren i Marokko forsøkte like etter aksjonen å nedtone sin rolle, men har utvilsomt vært imøtekommende overfor moren. Han hadde også samtaler med faren, forsøkte sogar å mekle, snakket med barna, og møtte uanmeldt opp på skolen der barna gikk. (Men forkynne ulike rettsdokumenter klarte aldri ambassaden.

Rettskraft og legitimitet

Frister for tilsvar og anke løper først når et dokument er formelt forkynt. I boken heter det at ”Når en dom felles i en sak, sier loven at dommen ikke er rettskraftig før den blir forkynt for motparten”. En vesentlig feil både forlegger Kagge og medforfatter Brodtkorb burde rettet opp i egenskap av jurister. Rettskraftig blir en avgjørelse ikke før rettsmidler er uttømt eller frist er utløpt. Boken antyder at Skah var gift på ny. Men ikke hvilken relevans det eventuelt kunne ha for skilsmissesaken moren hevder hun måtte anlegge.

Utfallet av rettsmøtet 03.08.09 og den videre prosess er ukjent. Spørsmål om legitimitet handler dels om nødverge i forhold til hvordan formelle nivåer er mer og mindre avklarte. Med dokumentasjon på barnas livsfare, kan nødhandlinger som å redde barna forsvares. Men dommen fra Oslo tingrett dokumenterer ingen nødrett. Den sier imidlertid at hensyn til ”mest samlet foreldrekontakt” er avgjørende. Uten at moren hadde lagt ned påstand om samvær for faren.

Konsekvenser

Støres utsagn 01.02.10 om UDs rolle skaper tvil. Rapporterte UD til marokkanske myndigheter om farens mishandling av barna? I fremstillingen av saken mot Skah på bakgrunn av anmeldelse for bl.a barnebortføring og pengeutpressing, skapes det inntrykk av at forholdene ble begått i Norge. Hva med jurisdiksjon? Og uskyldspresumpsjon? Spesialsoldatene som ble brukt til aksjonen hvor barna ble smuglet ut av Marokko hevder de hadde” inntrykk av” at oppdraget var klarert på høyt hold.

Spesialsoldater har yrkeskodeks i ryggmargen. Hvis overordnede ga ”inntrykk av” at oppdraget var klarert, og heller ikke opplyste hva det gikk ut på, er dette vanlig prosedyre. Mistanken om at det hele var styrt etter kommandolinjer får dermed styrke. Har ambassaden  gjort alt riktig, kan man spørre hvorfor fire av deres ansatte nå er uaktuelle for tjeneste i Marokko. (Og vi trenger knapt nevne hvor vanskelig det blir for foreldre å få hjelp av UD etter Skah-saken.)

(Kronikk på trykk i VG mandag 08.02.10. (Setninger i bold redigert vekk i den publiserte utgaven, av redaksjonelle hensyn får vi tro)