Skah – sakens motsigelser
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
Da Anne Cecilie Hopstock sammen med advokat Marte Svarstad
Brodtkorb lanserte boken ”Hvis en mor
roper høyt nok” 13.01.10 fikk VG og Dagbladet sine førstesider og
eksklusive oppslag. TV2 og NRK fulgte opp med magasinintervjuer. Ingen medier
har kommentert bokens innhold. Forfatternes erklæring om at hensikten var å
sette fokus på betingelsene i barnebortføringssaker er ikke etterprøvd. Boken
ble lansert med påstått ønske om forbedring av forholdene for foreldrene med
bortførte barn, i en moderne tid hvor kulturelt blandende ekteskap blir mer vanlig,
og omfanget av bortføringssaker øker tilsvarende.
Myter
Et tilsynelatende legitimt motiv. Men det har skurret en
stund. Advokat Brodtkorb har påstått at man ikke ønsket medieoppmerksomhet,
bl.a i intervju med Journalisten (14.08.09). Grunnen til at det ble mye styr
var angivelig Skahs utspill i media. Men allerede 31.12.08 melder Dagbladet: ”Idrettsstjerne kidnappet barna”.
Oppslaget refererer til dom i Oslo tingrett av 22.12.08. Slike dommer i
sivilsaker om barnefordeling blir ikke distribuert til pressen.
Kilden må derfor være mor eller hennes advokat. Flere
sekvenser er rene sitater, men verken dommen eller oppslaget gir belegg for at
barna ble kidnappet. Moren kontaktet NRK Brennpunkt i juni 2008. Ifølge boken var
hun fornøyd med å få NRK engasjert. Hittil hadde UD vært avvisende: saken ble
ikke definert som barnebortføring. Med NRK på laget håpet moren at det ville
bli lettere å øve press.
Formelle nivåer
I boken nevnes en rekke rettsprosesser, men leseren får
begrenset viten om status på ulike stadier. Moren anla sak om barnefordeling i
Norge. Etter at moren fikk medhold i Oslo tingrett, gikk faren til sak i Marokko
rundt nyttår 2009. Der vant han i en foreløpig avgjørelse. Hvordan det gikk i
fortsettelsen vet vi ikke. Samme dag NRK sendte sin famøse dokumentar om saken,
var det berammet et rettsmøte i Marokko 03.08.10. Hastet det med å få barna ut
før moren eventuelt tapte i Marokkansk rett?
UDs rolle er å avklare formelle nivåer, men det virker ikke
som de har evnet. Boken klarer heller ikke å tydeliggjøre nivåene. Boken er på
ingen måte systemkritisk. Ambassadøren i Marokko forsøkte like etter aksjonen å
nedtone sin rolle, men har utvilsomt vært imøtekommende overfor moren. Han
hadde også samtaler med faren, forsøkte sogar å mekle, snakket med barna, og
møtte uanmeldt opp på skolen der barna gikk. (Men forkynne ulike rettsdokumenter
klarte aldri ambassaden.)
Rettskraft og
legitimitet
Frister for tilsvar og anke løper først når et dokument er
formelt forkynt. I boken heter det at ”Når
en dom felles i en sak, sier loven at dommen ikke er rettskraftig før den blir
forkynt for motparten”. En vesentlig feil både forlegger Kagge og medforfatter
Brodtkorb burde rettet opp i egenskap av jurister. Rettskraftig blir en avgjørelse
ikke før rettsmidler er uttømt eller frist er utløpt. Boken antyder at Skah var
gift på ny. Men ikke hvilken relevans det eventuelt kunne ha for
skilsmissesaken moren hevder hun måtte anlegge.
Utfallet av rettsmøtet 03.08.09 og den videre prosess er
ukjent. Spørsmål om legitimitet handler dels om nødverge i forhold til hvordan
formelle nivåer er mer og mindre avklarte. Med dokumentasjon på barnas
livsfare, kan nødhandlinger som å redde barna forsvares. Men dommen fra Oslo
tingrett dokumenterer ingen nødrett. Den sier imidlertid at hensyn til ”mest samlet foreldrekontakt” er avgjørende.
Uten at moren hadde lagt ned påstand om samvær for faren.
Konsekvenser
Støres utsagn 01.02.10 om UDs rolle skaper tvil. Rapporterte
UD til marokkanske myndigheter om farens mishandling av barna? I fremstillingen
av saken mot Skah på bakgrunn av anmeldelse for bl.a barnebortføring og
pengeutpressing, skapes det inntrykk av at forholdene ble begått i Norge. Hva
med jurisdiksjon? Og uskyldspresumpsjon? Spesialsoldatene som ble brukt til
aksjonen hvor barna ble smuglet ut av Marokko hevder de hadde” inntrykk av”
at oppdraget var klarert på høyt hold.
Spesialsoldater har yrkeskodeks i ryggmargen. Hvis
overordnede ga ”inntrykk av” at
oppdraget var klarert, og heller ikke opplyste hva det gikk ut på, er dette
vanlig prosedyre. Mistanken om at det hele var styrt etter kommandolinjer får
dermed styrke. Har ambassaden gjort alt
riktig, kan man spørre hvorfor fire av deres ansatte nå er uaktuelle for
tjeneste i Marokko. (Og vi trenger knapt nevne hvor vanskelig det blir for
foreldre å få hjelp av UD etter Skah-saken.)
(Kronikk på trykk i VG mandag 08.02.10. (Setninger i bold redigert vekk i den publiserte utgaven, av redaksjonelle hensyn får vi tro)