Jon
Gangdal og nøytraliteten
Av
Ole Texmo
Journalisten Jon Gangdal har skrevet bok om Øygard-saken.
Forfatteren gir den fornærmede jenta full støtte og den dømte ordføreren det
glatte lag. Gangdal fremstiller det som om hans «utgangspunkt for boka om Øygard-saken var to nøytrale spørsmål».
Dette er hva Gangdal selv hevder i sitt ikke utpreget saklige essay 23.01.14 om
Syphilia Morgenstierne og hennes essay om Øygard-saken som justismord i
Klassekampen 18.01.14.
Spørsmålene er (1) «Hva er det i jentas liv og familie som tilsier at hun snakker sant?»
og (2) «Hva er det i Rune Øygards liv og
virke som tilsier at han snakker sant?». En slik «nøytral» tilnærming kan gi inntrykk av at forfatteren ønsker å gi
begge parter en fair trial. Men spørsmålene er ikke like for begge. For Øygards
del virker hans familiesituasjon å være uinteressant, da heller fokus på hans «virke». I sitt essay skriver Gangdal at
det er «en klar sammenheng mellom måten
Øygard ledet Vågå kommune på, og hvordan han forledet jenta».
Ikke småtterier. «Vågå-suksessen» avkles fullstendig. Når ordføreren er dømt og
strippet for all troverdighet og verdighet er det ingen grenser for hva en
journalist som har fått retten på sin side kan få seg til å skrive. I
rasjonalet til Gangdal ligger en lett synlig oppfatning av at er en person
blitt dømt eller karakterisert på ett vis i en sakssammenheng, kan man restløst
overføre skyld og kjennetegn på omtrent hvilke som helst andre områder. Gangdal
stiller ikke spørsmål ved sine grunnpremisser. Derfor evner han ikke å lese
Morgenstiernes essay uten å måtte raljere over hennes alder og bruk av «hardt tilkjempede senpubertale pseudonym»,
hennes bokforlags navn, og det forhold at Morgenstierne tillater seg å ha en
annen mening enn fasiten selv, navnlig Jon Gangdals bok med referanse til
rettskraftig dom.
Som om dommenes premisser er logisk og argumentativt
gyldige. Gangdal kan ha vært for ivrig med å smi mens liket ennå var varmt.
Gangdal later ikke til å ha reflektert over om hans «to nøytrale spørsmål» var egnede. I essayet tilbakeviser han
inntrykket om at jenta kom fra en ikke helt gunstig familiebakgrunn da Øygard
tok seg av henne. Gangdal fremstiller det som om jentas bakgrunn var normalt skrudd
i hop og at Øygard nærmest trengte seg på. Sammenholdt med premisset om at Øygard
forledet jenta i stil med måten han drev suksesskommunen på, skulle man tro at
jenta, hennes familie og lokalsamfunnet ville stå sammen mot den mektige forføreren.
Både jenta og hennes familie var imidlertid fornøyd med arrangementet, og Vågå
gikk sin gang.
Gangdals spørsmål kan ligne det å stille opp hypoteser,
med den betydelige forskjell at en hypotese som forutsetningsvis må testes i
ulike retninger, også må suppleres av en mot-hypotese. De to spørsmålene burde
vært supplert med sine motsatser: «Hva er det som tilsier at jenta og Øygard
respektive ikke snakker sant». Spørsmålene er ikke bare uegnet formulert, da
det for skyldspørsmålet om de angivelig 50 samleiene ikke uten videre er
relevant hvilken fremstilling som er i overensstemmelse med «liv og familie», eller «virke» for den del. Jenta har ikke evnet
å tid- og stedfeste de 50 samleiene, men retten lot henne slippe unna da
omfanget ikke ble tillagt vekt for skyldspørsmålet. En mothypotese om hva ved
jentas fremstillinger som kunne tilsi at fremstillingen haltet eller sogar kunne
være usann, ville gitt et mer sannhetssøkende helhetsbilde. Gangdal sitter imidlertid
med fasiten, dommen og retten til å utgi sin ensidighet: «Jo mer jeg søkte og sjekket, dessto tydeligere ble mønstrene: det var
ingenting i jentas liv …»
Som man leter finner man. For Øygards vedkommende,
for hans «liv og virke», ser det ikke
bra ut i Gangdals øyne. Når Gangdal konsentrerer seg mer om å diskreditere
Øygards politiske gjerning enn å forstå hvordan og hvorfor ordføreren fikk
problemer med å hanskes jentas gryende kvinnelighet, språklig og oppmerksomhetsmessig,
er det ikke merkelig at han misser Morgenstiernes poenger. Oppdragerrollen
måtte nødvendigvis bli vanskelig for den barne- og ungdomsuerfarne mannen som
hadde ledet Vågå kommune med bravur, men som ikke forstod seg på jentunger på
et vanskelig utviklingstrinn. Ikke usannsynlig opptrådte Øygard på temmelig
feilaktige premisser i sin egenerklærte «farsrolle». Men beviser det at han har
begått 50 overgrep mot jenta?
Beviser det forhold at han har hatt et par
elskerinneforhold med tilhørende melodramatiske brudd, at det er likhetspunkter
i hans opptreden som underbygger antagelsen om at han har begått overgrep mot
jenta? Med broprinsippet «kjærestelignende
forhold» som bærende element i rettens resonnement i fravær av bevis for
samleiene. Logikken ville neppe bestått ex.phil. Når Gangdal og et unisont
mediekorps lar retten slippe unna med slike resonnementer, kan man stille
spørsmål også ved den fjerde statsmakt. Det er flere pussigheter i dommen det
går an å dvele ved. Jentas forklaringer er blitt fremstilt som sammenhengende,
troverdigheten tillegges stor vekt. I fravær av bevis. Hvor logisk er dette når
det nettopp mangler solide bevis som kan underbygge siktelsen om femtitalls
overgrep hun i sin forklaring ikke er i stand til å konkretisere?
Jon Gangdal ønsker selvfølgelig at hans bok skal bli
kjøpt og lest av så mange som mulig, at hans resonnementer og «nøytrale spørsmål» skal oppnå
anerkjennelse. Men hvor nøytralt er det å diskreditere en opponent slik han
gjør overfor Morgenstierne? Er han redd for at flere skal oppdage at hans
premisser er sviktende og i verste fall: at dommen mot Øygard er feil; at
mannen kanskje er uskyldig? Da boken til Gangdal kom ut samme dag dommen ble
rettskraftig, stilte jenta glatt opp for media og reklamerte for bokens innhold
og budskap. Til tross for sine rettskraftig avgjorte traumer etter 50 overgrep
lagmannsretten ikke så vitsen med å konkretisere men som Høyesterett uten å ha
prøvd skyldspørsmålet la til grunn for straffeskjerpelse. Er det tillatt å
tvile på det som har skjedd i denne saken?