Jon Gangdal og nøytraliteten

Av Ole Texmo

Journalisten Jon Gangdal har skrevet bok om Øygard-saken. Forfatteren gir den fornærmede jenta full støtte og den dømte ordføreren det glatte lag. Gangdal fremstiller det som om hans «utgangspunkt for boka om Øygard-saken var to nøytrale spørsmål». Dette er hva Gangdal selv hevder i sitt ikke utpreget saklige essay 23.01.14 om Syphilia Morgenstierne og hennes essay om Øygard-saken som justismord i Klassekampen 18.01.14.

Spørsmålene er (1) «Hva er det i jentas liv og familie som tilsier at hun snakker sant?» og (2) «Hva er det i Rune Øygards liv og virke som tilsier at han snakker sant?». En slik «nøytral» tilnærming kan gi inntrykk av at forfatteren ønsker å gi begge parter en fair trial. Men spørsmålene er ikke like for begge. For Øygards del virker hans familiesituasjon å være uinteressant, da heller fokus på hans «virke». I sitt essay skriver Gangdal at det er «en klar sammenheng mellom måten Øygard ledet Vågå kommune på, og hvordan han forledet jenta».

Ikke småtterier. «Vågå-suksessen» avkles fullstendig. Når ordføreren er dømt og strippet for all troverdighet og verdighet er det ingen grenser for hva en journalist som har fått retten på sin side kan få seg til å skrive. I rasjonalet til Gangdal ligger en lett synlig oppfatning av at er en person blitt dømt eller karakterisert på ett vis i en sakssammenheng, kan man restløst overføre skyld og kjennetegn på omtrent hvilke som helst andre områder. Gangdal stiller ikke spørsmål ved sine grunnpremisser. Derfor evner han ikke å lese Morgenstiernes essay uten å måtte raljere over hennes alder og bruk av «hardt tilkjempede senpubertale pseudonym», hennes bokforlags navn, og det forhold at Morgenstierne tillater seg å ha en annen mening enn fasiten selv, navnlig Jon Gangdals bok med referanse til rettskraftig dom.

Som om dommenes premisser er logisk og argumentativt gyldige. Gangdal kan ha vært for ivrig med å smi mens liket ennå var varmt. Gangdal later ikke til å ha reflektert over om hans «to nøytrale spørsmål» var egnede. I essayet tilbakeviser han inntrykket om at jenta kom fra en ikke helt gunstig familiebakgrunn da Øygard tok seg av henne. Gangdal fremstiller det som om jentas bakgrunn var normalt skrudd i hop og at Øygard nærmest trengte seg på. Sammenholdt med premisset om at Øygard forledet jenta i stil med måten han drev suksesskommunen på, skulle man tro at jenta, hennes familie og lokalsamfunnet ville stå sammen mot den mektige forføreren. Både jenta og hennes familie var imidlertid fornøyd med arrangementet, og Vågå gikk sin gang.

Gangdals spørsmål kan ligne det å stille opp hypoteser, med den betydelige forskjell at en hypotese som forutsetningsvis må testes i ulike retninger, også må suppleres av en mot-hypotese. De to spørsmålene burde vært supplert med sine motsatser: «Hva er det som tilsier at jenta og Øygard respektive ikke snakker sant». Spørsmålene er ikke bare uegnet formulert, da det for skyldspørsmålet om de angivelig 50 samleiene ikke uten videre er relevant hvilken fremstilling som er i overensstemmelse med «liv og familie», eller «virke» for den del. Jenta har ikke evnet å tid- og stedfeste de 50 samleiene, men retten lot henne slippe unna da omfanget ikke ble tillagt vekt for skyldspørsmålet. En mothypotese om hva ved jentas fremstillinger som kunne tilsi at fremstillingen haltet eller sogar kunne være usann, ville gitt et mer sannhetssøkende helhetsbilde. Gangdal sitter imidlertid med fasiten, dommen og retten til å utgi sin ensidighet: «Jo mer jeg søkte og sjekket, dessto tydeligere ble mønstrene: det var ingenting i jentas liv …»

Som man leter finner man. For Øygards vedkommende, for hans «liv og virke», ser det ikke bra ut i Gangdals øyne. Når Gangdal konsentrerer seg mer om å diskreditere Øygards politiske gjerning enn å forstå hvordan og hvorfor ordføreren fikk problemer med å hanskes jentas gryende kvinnelighet, språklig og oppmerksomhetsmessig, er det ikke merkelig at han misser Morgenstiernes poenger. Oppdragerrollen måtte nødvendigvis bli vanskelig for den barne- og ungdomsuerfarne mannen som hadde ledet Vågå kommune med bravur, men som ikke forstod seg på jentunger på et vanskelig utviklingstrinn. Ikke usannsynlig opptrådte Øygard på temmelig feilaktige premisser i sin egenerklærte «farsrolle». Men beviser det at han har begått 50 overgrep mot jenta?

Beviser det forhold at han har hatt et par elskerinneforhold med tilhørende melodramatiske brudd, at det er likhetspunkter i hans opptreden som underbygger antagelsen om at han har begått overgrep mot jenta? Med broprinsippet «kjærestelignende forhold» som bærende element i rettens resonnement i fravær av bevis for samleiene. Logikken ville neppe bestått ex.phil. Når Gangdal og et unisont mediekorps lar retten slippe unna med slike resonnementer, kan man stille spørsmål også ved den fjerde statsmakt. Det er flere pussigheter i dommen det går an å dvele ved. Jentas forklaringer er blitt fremstilt som sammenhengende, troverdigheten tillegges stor vekt. I fravær av bevis. Hvor logisk er dette når det nettopp mangler solide bevis som kan underbygge siktelsen om femtitalls overgrep hun i sin forklaring ikke er i stand til å konkretisere?

Jon Gangdal ønsker selvfølgelig at hans bok skal bli kjøpt og lest av så mange som mulig, at hans resonnementer og «nøytrale spørsmål» skal oppnå anerkjennelse. Men hvor nøytralt er det å diskreditere en opponent slik han gjør overfor Morgenstierne? Er han redd for at flere skal oppdage at hans premisser er sviktende og i verste fall: at dommen mot Øygard er feil; at mannen kanskje er uskyldig? Da boken til Gangdal kom ut samme dag dommen ble rettskraftig, stilte jenta glatt opp for media og reklamerte for bokens innhold og budskap. Til tross for sine rettskraftig avgjorte traumer etter 50 overgrep lagmannsretten ikke så vitsen med å konkretisere men som Høyesterett uten å ha prøvd skyldspørsmålet la til grunn for straffeskjerpelse. Er det tillatt å tvile på det som har skjedd i denne saken?