Christoffer-saken i samværsperspektiv

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Hvordan kunne denne tragedien vært avverget er det mange som spør. Stefaren til Christoffer er allerede dømt for legemsbeskadigelse med døden til følge, nå er hans mor tiltalt for medvirkning og straffesaken i gang etter utsettelse. Sakens bakgrunn er nok omtalt til at jeg ikke trenger gjenta alle posisjoner og synspunkter fra Barneombud og andre som bekymrer seg på barns vegne. Men det er ett perspektiv som hittil ikke har nådd den toneangivende og opprørte mediaoffentligheten: Kunne tragedien vært unngått om Christoffers biologiske far hadde hatt sterk nok posisjon til å gjennomføre sine samvær med sønnen og dermed gitt ham bedre beskyttelse? Kunne mishandlingen som førte til Christoffers død blitt oppdaget tidligere og blitt stoppet om den biologiske faren hadde stått sterkere?

Spørsmålene blir stilt av mengder av norske fedre, formulert på facebookgrupper og andre nettmedier, ytterligere aktualisert når Christoffers biologiske far i retten forklarer seg og nevner at moren i 2004 sa at hvis han ville ha fortsatt samvær med sønnen fikk han kontakte advokat. Akkurat så sterk posisjon har norske mødre som vil nekte far og barn gjensidig kontakt. Samværsretten er ikke beskyttet. Skal en far ta grep i en slik situasjon må han skaffe seg tvangsgrunnlag gjennom sivil barnefordelingssak med usikkert utfall før han kan gå i namsretten og be om tvangsfullbyrdelse av samværsretten. Namsretten vil i beste fall gi moren bot. Signalene fra retten er ikke sjelden demoraliserende: hvis det er oppstått «umulighet» kan samværsretten ikke gjennomføres.

Det stilles i forsvinnende liten grad spørsmål ved hvordan umuligheten er oppstått, f.eks gjennom negativ påvirkning fra bostedsforelderen. Mødre kan derfor i mange tilfeller omkostningsfritt nekte samvær. Faren på sin side kan risikere at han sitter igjen med uforrettet sak, med omkostninger både økonomisk og menneskelig, for så vidt som det på toppen av savnet etter kjære barn kommer en mistillit til et samfunnssystem som ikke verdsetter kontakt mellom far og barn sterkt nok. Det har vist seg vanskelig for ikke å si umulig å få politisk aksept for å sidestille samværssabotasje med omsorgsunndragelse, senest i revidering av straffeloven hvor «kidnappingsparagrafen» 261 (tidligere 216) heller tar sikte på å beskytte barnevernets posisjoner overfor biologiske foreldre.

Barneloven er ikke rett navlet. På sentrale området blir saker og ting snuddfullstendig på hodet. Det er ulogisk at den som ensidig endrer på vilkårene kan skyve søksmålsbyrden over på motparten slik Christoffers mor gjorde overfor faren ved å be ham gå til advokat for å få opprettholde noe faren er berettiget til gjennom lovhjemlet samværsrett. Mange norske barnefedre som blir nektet samvær med sine barn følger med på Christoffer-saken. Mange av disse er bekymret for at deres barn blir mishandlet av stefedre og biologiske mødre. Mens samfunnet snur ryggen til.