Ali Farah og ytringsfriheten

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Publiseringen av Ali Farahs kronikk ”Slik jeg ser det” (Ny Tid 09.10.08) er ikke uproblematisk. Presseforbundets allestedsnærværende Kokkvold hevder Ali har en ”selvfølgelig ytringsfrihet” som berettiger hans usammenhengende og mildest talt usaklige fremstillinger i Fritt Ord-sponsede Ny Tid. For det første er Alis ytringer ikke fremstilt i kronikkformatet vi andre skribenter med etnisk norsk forankring må forholde oss til med hensyn til genre og struktur, saklighet og innhold. Ali Farahs tekst er langt over grensen for det sømmelige, han blander sammen en ufordøyd nedarvet kollektiv offerrolle som svart, projiserer sine ubearbeidede tanker og følelser over på en grå masse av nordmenn som om vi var kollektivt skyldige i hans misfortune og tildragelsen i parken. For det siste har denne enkeltepisoden tilnærmet norgesrekord i medieoppmerksomhet, uten særlige nyanser.

 
Det fins knapt en enkeltsak hvor mediene så unisont har tatt den ene partens parti, jeg sier ikke at han ble behandlet rettferdig der og da og forsvarer heller ikke ambulansepersonalet, men det er ingenlunde slik å forstå at Ali Farah og hans skjebne har passert i det stille. Ali Farahs kone og hennes nettverk i media har sørget for maksimal oppmerksomhet, kan hende vel meget. Det fins andre tildragelser og systemfeil som burde ha krav på oppmerksomhet. Kampen om offerrollen kommer til å hardne til etter dette, ikke minst hensett til alle forsømmelser norske medier, med og uten økonomisk støtte fra Fritt Ord, jevnlig begår med tanke på genererte systemfeil i rett og forvaltning, hva jeg kaller overgrep i lovens navn. Oppmerksomheten rundt Ali Farahs skjebne og måten han nå får dratte ned på ”white trash democrazy” bringer norske medier i en forlegenhet de neppe selv forstår rekkevidden av.

 
Ambulansesaken har vært toppoppslag i norske medier så lenge og med så ensrettet fokus at det begynner å bli nok. Lesere, lyttere og seere som har fulgt denne saken mer og mindre frivillig når media setter dagsorden, har kan hende tenkt at nå får det være grenser. Reaksjonene vil nødvendigvis måtte komme. Nok er nok. Ali Farah har med god hjelp av Fritt Ord – sponsede Ny Tid risikert å berede grunnen for en ”ny-rasisme” blant i utgangspunktet rause liberale innvandringsvennlige nordmenn, hvorav noen av oss har erfart at det er ikke like selvfølglig å få oppmerksomhet om sentrale spørsmål om norske forhold, f.eks Barnelovens bokstav og praksis, et tiltagende omsorgssvikt- og overgrepshysteri. I all beskjedenhet har jeg selv sendt et ikke ubetydelig antall kronikker som har holdt seg til format og vinkling, beleggbare synspunkter, referanser og tydeliggjøring av problemstillinger.

 
Jeg har konsekvent skilt mellom sak og person, men ikke èn Fritt Ord – sponset blekke har ryddet plass på kronikksidene. Et kortere innlegg i blant, men aldri spalteplass til å rede ut systemnivåer og argumentasjon i en større sammenheng. Men når Ali Farah som har norgesrekord i oppmerksonhet for sin vanskjebne skriver ”kronikk”, er spaltene vidåpne, langt utover de tilmålte 7000 tegn. Jeg ønsker ikke å bidra til kampen om offerrollen, den er ille nok som den er. Men jeg vil allikevel nevne at det fins et betydelig antall etnisk norske foreldre (av begge kjønn, ikke bare marginaliserte skilte fedre) som har fått sine liv familielobotomisert av norske myndigheter etter prosesser i lukket rett mediene aldri viser interesse for. Gitt at Fritt Ord som sponser deler av norsk ensidighet har skamvettet i behold, bør de se nærmere på mangfoldet i hvilke ytringer som får prioritet. For ordens skyld: Dette er et debattinnlegg, og jeg tillater meg derfor å være en smule personlig.


(På trykk i ukeavisen Ny Tid 31.10.08 med enkelte mindre vesentlige endringer)