Fredrikstad-saken

 

Notat pr 20.04.06: Kommentar til sakkyndig Bjørn Roald Larsen

 

Av Ole Texmo

 

http://www.krisesenter.org/~texmo

 

basert på lesning av følgende rapporter/dokumenter:

 

1. Psykolog Bjørn Roald Larsen: Sakkyndigerklæring vedr A (gutt f 94) Z., datert 15.05.05

 

2. Psykolog Bjørn Roald Larsen: Notat vedr fam X og Y  Z., datert 08.12.05

 

3. Psykolog Bjørn Roald Larsen: Sakkyndigerklæring vedr A (gutt f 94) Z., datert 09.12.05

 

 

Når jeg tar for meg slike rapporter/dokumenter skiller jeg metodisk mellom påvisninger av :

 

(i) Fakta og Vurdering: f.eks hvilke sekvenser som på den ene siden er referatpreget, dvs beskrivende, evt henvisning/referanse/tids- og stedsangivelse (person, relasjon og situasjon), eller også med referanse til kontekst/sammenheng, og på den andre siden: sekvenser med tolkningspreget innhold, dvs normative, hvor vurderinger kan tydelig spores. Slike påvisninger kan vise at vurderingerogså kan være bakt inn i faktabeskrivelser, dvs at tilsynelatende objektive/nøytrale beskrivelser er verdiladete.

 

 

(ii) Kvantitet og Kvalitet: f.eks forholdet mellom den tid en sakkyndig oppgir at han har brukt til en observasjon og hva han får ut av observasjonen, dvs hva han klarer å observere. Dette skillet er viktig som indikator for hva som registereres objektivt (f.eks fysiske og tidsbestemte rammer for et hjemmebesøk) og hva som kan påberopes subjektivt, f.eks hva det er realistisk å få med seg av inntrykk, samtaler og observasjoner (i løpet av en time eller to i et fremmed hus og hjem).

 

 

(iii) Premiss(er) og Konklusjon: Hva rapporten bygger på av opplysninger, hvordan disse kommer til uttrykk, f.eks om de er redegjort for i rapporten. Ikke minst er dette viktig for å kunne skille hva som er premisser og hva som er konklusjon. Med forutinntatte sakkyndige som vet hvordan de skal konkludere, blir innhentingen av opplysinger ikke sjelden selektive. Derfor bakes ofte konklusjonen inn i premissene, noe som er mulig å påvise.

 

 

(iv) Forskjell(er) og Likhet(er): Dette er viktig også for å kunne påvise hvilket sammenligningsgrunnlag en sakkyndig opererer med når han skal vurdere endring/bedring/forverring av ulike tilstander. Man kan også skille mellom relevante og mindre relevante (for ikke å nevne irrelevante) forskjeller og likheter. Mest aktuelt er påvisning av sammenligningsgrunnlag for før/etter fosterhjemsplassering og evt behandlingsopplegg.

 

Disse 4 metodiske tilnærmingene kan man forholde seg til underveis i lesningen, og dermed få lesningen og forståelsen på begrep. Med tanke på en analyse er det viktig å forstå at en analyse er en studie av forholdet mellom delene og helheten, f.eks i en tekst. Helheten er en definert helhet f.eks summen av x antall dokumenter, eller også det mrogmindre objektive/subjektive helhetsinntrykket med tilhørende konklusjon man sitter i gjen med etter å ha lest dokumentne, mens delene kan være enkeltavsnitt, som premissgrunnlag. En analyse kan ha som formål å finne ut om forholdet mellom delene og helheten, og mellom delene, enkeltvis og samlet, er logisk/følgeriktig, f.eks forholdet mellom premisser og konklusjon.

 

 

Felles for de 4 tilnærmingene til tekstkritikken (kritikk betyr undersøkelse) er hele tiden kildekritikk, dvs påvisning og kartlegging av hvor i teksten referanser og opplysninger er forankret, om det finnes alternative måter å forstå/tolke person/relasjon/situasjon på, om det er logisk konsistens i opplysningene som rapporten bygger på etc. Kildekritikk innebærer også kartlegging av ulike retninger for informasjon, også med tanke på påvisning av påvirkningsfaktorer, eller svikt i informasjonstilfanget, evt slagside/tendens mv

 

 

Viktige kriterier for Metode:

 

målbarhet

 

sammenlignbarhet

 

etterprøvbarhet

 

 

Gjennomgang av rapport 1 med kommentarer:

Psykolog Bjørn Roald Larsen: Sakkyndigerklæring vedr A (gutt f 94) Z., datert 15.05.05

 

Rapport 1 er på 10 sider og er adressert til Fredrikstad kommune, mandat er delvis gjengitt. Det er ingen innholdsfortegnelse, men overskriftene Vurdering (s7); Konklusjon (s10).

 

 

Det første jeg ser etter er hvordan mandatet er formulert. Dette er viktig for å kunne sjekke i teksten om oppdraget er utført, dvs om rapporten gjør rede for det oppdraget som er beskrevet i mandatet.

 

 

Den sakkyndige refererer til ulike personer og institusjoner han har hatt samtaler med, men det er ingen datoangivelse, heller ingen angivelse av varighet, rekkefølge, aller minst hva hensikten med de ulike komparentopplysningene skal være og hvordan opplysningene er tenkt systematisert.

 

 

Nederst på side 1 presiserer sakkyndig hva han vil gjøre, noe som for så vidt er greitt nok.

 

 

Øverst på side 2 er brukt to ord som er spesielt interessante: beskrivelse og vurdering. Den videre lesning kan delvis ta utgangspunkt i dette avsnittet, også fordi den sakkyndiges ambisjoner om hva han skal beskrive og vurdere dermed er uttrykt, jf hva jeg har nevnt om målbarhet og etterprøvbarhet.

 

 

Videre vil den sakkyndige drøfte tilknytning til søsken. Hva viser rapporten om dette punkt?

 

 

Deretter går rapporten rett over til en beskrivelse av familien Z (s2). I to avsnitt fremkommer opplysninger som forsåvidt kan være riktige, men spørsmålet er: hvem er kilden for denne bakgrunnsinfo; i tillegg: fins det andre opplysninger, f.eks om inntektsforhold ??

 

 

I det følgende skilles det lite konsekvent mellom Fakta og Vurdering. De ulike opplysningene er ikke systematisk fremstilt, f.eks med tanke på hva som er relevant for ivaretakelse av omsorgsbehov. Det er også en tendens til at det legges inn Premisser, som f.eks at det burde vært tilrettelagt for diverse.

 

 

Denne tendens er kanskje ikke alltid så lett å oppdage, men det går an å påvise flere steder at den sakkyndige må ha hatt en forutinntatt holdning til at/hvordan han f.eks mener at fam Z. burde tilrettelagt spesielt for A (gutt f 94) under samværet, samt barnas behov ellers mht bruk av husets fysiske rammebetigleser, dvs plassutnyttelse

 

 

Det er også en del generelle beskrivelser som ikke forteller så mye, men som gir uttrykk for en tendens: en gjennomgående negativ holdning. Beskrivelser av hjemmet og familielivet er generelt negativt betont, uten konkretiseringer, f.eks uryddig og skittent. Hvilken standard bruker den sakkyndige som utgangspunkt?

 

 

Det skilles ikke metodisk fra den sakkyndiges side mellom Samtaler og Observasjon. Dette er en klassisk feil hos sakkyndige psykologer. Resultatet er at de nærmest tvinger seg selv til å tolke det de ser før de har fått oversikt over situasjonen/konteksten/sammenhengen. Samtaler og Observasjon gjengies om hverandre, på samme måte som Fakta og Vurdering. Den sakkyndige skiller heller ikke mellom Premisser og Konklusjon. Sakkyndige trekker slutninger uten at premissene er gjort rede for, f.eks midt på s3 hvor det sies at As nærvær ikke endret noe på aktivitetene i huset ( ” det virket på undertegnede som ”). Hvordan og hvorfor??

 

 

Det sies ikke noe om når det som beskrives finner sted, dato eller varighet og omstendigheter for øvrig. Er det et dagssamvær eller er det med overnatting? Har familien god eller dårlig tid? Hvordan virker den sakkyndiges nærvær inn på familiesituasjonen? Det gies et inntrykk av at fam A virker imøtekommende, hvilket kan være positivt, men samtidig at fam Z er likegyldig til hva som skjer: at de egentlig kanskje ikke bryr seg så mye om hva sønnen (A, gutt f 94) driver med.

 

Slik teksten formidler inntrykkene fra hjemmebesøkene (hvor mange og hvor lenge??), sies det indirekte at fam Z lever omtrent isolert fra samfunnet omkring; at foreldrene er stae og egenrådige, mangler bordskikk, avvikende i mange henseende (uten at det gjøres rede for kategorier som normal, avvik og normalavvik), og ikke går an å diskutere med (den sakkyndiges ikke-dokumenterte ekspertise er implisitt, dvs bare delvis uttrykt, premiss for at konklusjonen om at foreldrene tar feil f.eks mht diagnose på As seksualiserte adferd).

 

 

En sekvens i rapporten tar for seg fam Zs reaksjoner på mistankene om at A var blitt utsatt for seksuelle overgrep. Denne sekvenser er rotete og lite egnet mht å få rede på hvordan ulike aktører og instanser har gått frem for å få oversikt over hvordan As språk og uttrykksmåte kan tilbakeføres til evt konkrete opplevelser eller er symptomer på tilstander som er definert av diagnose. Fam Zs oppfatning (Tourettes syndrom) blir avvist uten at deres konkretiseringer gjengies.

 

 

Den sakkyndiges ord synes å være lov, og det antydes at As symptombilde samsvarer med Aspergers syndrom, men uten at Aspergers syndrom beskrives. Også i denne sekvensen skapes det inntrykk av en fam Z som er uten evne til å ta i mot råd og fornuft fra fagfolk. Det nevnes at fam Z betrakter barnevernets handlinger som forfølgelse samtidig som fam Z tilskrives oppfatninger om at barnevernet ikke har hjulpet fam Z. Hva som er blitt sagt eksplisitt, dvs helt uttrykkelig, vet man ikke utfra lesningen av rapporten.

 

 

Av den sakkyndiges beskrivelser skapes et inntrykk av en innadvendt A som det ikke lykkes den sakkyndige å få kontakt med. Leken som beskrives er isolert fra omgivelsene. Det konkluderes fortløpende med diagnostiske betegnelser. Det står ingenting konkret om hvordan den sakkyndige har forsøkt å komme i kontakt med A; hvordan han skiller mellom samtaler, for eksempel om trivielle saker og ting, og mellom observasjoner. Der er ingen refleksjoner om hvorvidt A kan være avvisende til den sakkyndiges rolle.

 

 

Uten overgang tematisk videreformidler den sakkyndige (s5) andre instansers synspunkter på A etter at A kom til barnehjemmet. Det fremgår ikke hvilket sammenligningsgrunnlag det siktes til, verken for den sakkyndige eller for den sakkyndiges informanter. Det konkluderes raskt med at  A har hatt stor fremgang. De fleste beskrivelser er generelle og holdt i et positivt språk. Mangel på konkretiseringer gjør det vanskelig å kunne ta fatt i enkeltpunkter. Det sies at den sakkyndige har hatt samtaler med personale på barnehjem og tatt del i deres observasjoner og refleksjoner, men det er umulig å vite hva som er hva. Påvisning av denne metodiske svakheten er strengt tatt nok til å avvise hele rapporten.

 

 

Beskrivelsen av foreldrenes rolle under samvær/besøk på Tune er ikke holdt opp mot foreldrenes egne beskrivelse av disse besøkene, noe som vill ha vært enkelt gjennomførbart rent metodisk. Den sakkyndige fremholder igjen at fam Z holder på sin oppfatning om at A har Tourettes, og gjør et poeng av at hans ekspertstatus ikke rokker ved deres oppfatning. Rent fremstillingsmessig (s6 overgang til s7) skapes et inntrykk av at diagnosespørsmålet er symptomatisk for fam Zs manglende evne og vilje til å ta i mot lærdom fra utenomverdenen.

 

Enkelte utsagn (s7) gir inntrykk av en fam Z totalt isolert fra folkeskikken. Det påståes at fam Z er lite orientert om hva som skjer i samfunnet, men ingen konkretiseringer. Det påståes også at fam Z ikke har noen aktiviteter utenfor hjemmet utover handling med barna.

 

 

Avslutningsvis s7 (før Vurdering) sies det temmelig bombastisk at fam Z ikke er opptatt av hva A gjør eller hvordan han har det, en ganske alvorlig påstand fra den sakkyndige. Konteksten/sammenhengen er her at den sakkyndige mener fam Z bringer A i en konfliktsituasjon ved at de i As nærvær uttrykker at han har det bedre hjemme hos sin familie. Denne påstand fra den sakkyndiges side faller tilbake på den sakkyndiges egen metodiske svikt, da han selv ikke evner å skille mellom samtaler og observasjoner med A tilstede, samt at hans informasjonsinnhenting og fremstilling er mildest talt usystematisk.

 

 

I den delen av rapporten som kalles Vurdering (s7ff) går den samme tendens igjen, at Fakta og Vurdering er blandet sammen. Det gies ingen kvalifisert vurdering av hva de enkelte personopplysningene om f.eks foreldrenes bakgrunn og historie har for betydning for vurdering av deres omsorgsevne. Beskrivelsen av hjemmet er generell og den sakkyndige bygger i noen grad på sine ”observasjoner”, uten å oppgi hvor lenge hans besøk har vart.

 

 

Den sakkyndige nevner at far og mor snakker mye om sine frustrasjoner om plasseringen av A, men gjengir ikke noe konkret. Når den sakkyndige vurderer foreldrenes evne til endring, blir mangelen på konkretisering en vesentlig hindring for å kunne vite om den sakkyndige har sine ord i behold. Det gies inntrykk av en passiv familietilværelse hvor foreldrene ikke evner å holde barna i ånde og akivitet, og at de derfor heller ikke kan ivareta As spesielle behov. Beskrivelsen av As psykopatologi inngår i vurderingen, og legges avlutningsvis inn som et ”premiss” for slutningen som tilsier at M har blitt utsatt/eksponert for seksuell aktivitet.

 

 

Det konkluderes med at at A har hatt en positiv endring, men vi får ikke vite hva sammenligningsgrunnlaget er basert på. Det sies (s10) at fam Z har fått omfattende hjelpetiltak tidligere, men ikke hva disse har bestått i. Det er derfor umulig å måle effekten av disse. Det skapes imidlertid et inntrykk av at fam Z ikke er mottakelig for råd og veiledning.

 

 

 

Ved hjelp av de fire metodiske tilnærmingene kan det påvises flere metodisk feil i rapport 1. De fire skillene (i) Fakta og Vurdering; (ii) Kvantitet og Kvalitet; (iii) Premiss(er) og Konklusjon; (iv) Forskjell(er) og Likhet(er)  kan systematiseres noe mer enn det jeg har gjort her, flere eksempler på sammenblandinger kan også trekkes frem. For gjennomgang av rapport 1 er særlig (i) Fakta og Vurdering og  (iii) Premiss(er) og Konklusjon aktuelle. I gjennomgang av rapport 3 gjelder de samme tilnærmingene, men i særlig grad er (iii) Premiss(er) og Konklusjon  aktuell fordi vi har et sammenligningsgrunnlag mellom rapport 1 og 3, og fordi rapporten handler vesentlig om påståtte endringer i As situasjon og tilstand. Metodekriteriene målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet blir følgelig viktige å ha i mente når rapportens forutsetninger skal kritiseres (les: undersøkes).

 

 

 

Gjennomgang av rapport 3 med kommentarer:

Psykolog Bjørn Roald Larsen: Sakkyndigerklæring vedr A (gutt f 94) Z., datert 09.12.05

 

Rapport 3 er på 4 sider og er adressert til Fredrikstad kommune, mandat er gjengitt i to punkter. Det er ingen innholdsfortegnelse, men det er en overskrift Vurdering (s3).

 

 

Den sakkyndige opplyser (s1) om diverse informasjonskilder, men ingenting om varighet, tidspunkt, dato eller lignende registrerbare fakta som gjør det mulig å etterprøve kildekritisk.

 

 

Den sakkyndige gjentar sin oppfatning av diagnosespørsmålet og holder opp betegnelsen ”reaktiv utviklingsforstyrrelse” som konklusjon.

 

 

Etter gjentagelser av tidligere oppfatninger går den sakkyndige (s2) over til å nevne opp en rekke møter han har deltatt i. Når innholdet i disse skal refereres blir det uklart hva som er den sakkyndiges egne beskrivelser/oppfatninger basert f.eks på egne observasjoner og hva som er andre fagfolks beskrivelser/faktaopplysninger/vurderinger. For denne del av rapporten gjelder den samme tendens som rapport 1: en gjennomgående sammenblanding av Fakta og Vurdering. Når den sakkyndige skaper slik uklarhet om hva den sakkyndige selv har undersøkt seg frem til og hva han bygger på av andres informasjon, er dette isolert sett nok til å kunne avvise rapporten på grunnlag av påviselig metodisk svikt.

 

 

Tendensen er at det skapes et inntrykk av bedring av As tilstand og situasjon, men uten at det konkretiseres, verken hva det negative bestod i før, eller også hva det postive som grunnlag for endring består i etter fosterhjemsplasseringen. Den sakkyndiges språklige grep er bruken av uttrykkene normal og avvik, pluss uttrykket adekvat (som betyr dekkende) for å betegne As adferd. Det sies at A i foreldrehjemmet var avvikende både ”i adferd, følelser og språk”, mens han i fosterhjemmet er normalt fungerende.

 

 

Poenget når man skal kritisere en sakkyndig for å misbruke disse betegnelsene er hovedsakelig å påvise at den sakkyndige ikke forteller hva normalkategorien inneholder til forskjell fra avvikskategorien. Det finnes også noe som kalles normalavvik. Den sakkyndige bruker et språk som ikke er meningsbærende, dvs når han ikke sier hva som er normalt, gir det heller ingen mening å kalle noe unormalt eller avvikende. Slike standarder må være kjente størrelser skal de gi mening.

 

 

I gjengivelsen av samtalene med A i forsterhjemmet er den sakkyndige mer konkret og beskrivelsene er mer detaljerte. Men fordi sakkyndig blander sammen referat med tolkning og bruker adjektiver (adekvat, god)) og viderefører en klar og gjennomført tendensiøs innstilling til fosterhjemsplaseringen, blir troverdigheten av sakkyndigrapporten på disse punkter (som på de andre) liten. Det sies ingenting om rammene for disse observasjonene: varighet, representativitet mv. Sammenholdt med andre opplysninger som kommer senere i rapporten, kunne det også vært interessant å vite hva A selv sier om kontakten med foreldrene.

 

 

A får spørsmål (s3) om han savner familien sin: ”Han ble bare stille” er svaret. Dette er et temmelig drøyt spørsmål, for ikke å si taktløst spørsmål å komme med til et barn som er flyttet fra sitt opprinnelige foreldrehjem. Den sakkyndige faller her merkelig nok ikke for fristelsen til å tolke svaret. Ellers skapes inntrykket av en blid og fornøyd A, og den sakkyndige gjentar sine fraser om avvik og normalitet.

 

 

I sekvensen hvor samtalene med forsterforeldrene refereres fremgår en del opplysninger som den sakkyndige med fordel kunne sjekket, f.eks med foreldrene. Dette gjelder i særlig grad betingelser/rammer for samvær og annen kommunikasjon mellom fam Z og A. Beskrivelsen av Ms reaksjoner etter kontakt er ikke usannsynlig farget av fosterforeldrenes og formodentlig også den sakkyndiges holdning, og derfor lite egnet som påstått objektiv informasjon.

 

 

At A har reagert er imidlertid alvorlig nok, men pga den sakkyndiges manglende presisjon i informasjonsinnhentingen, kan man faktisk ikke vite om de konklusjoner han trekker er riktige, for eksempel at det går jevnt bedre med A når han ikke har kontakt med sine foreldre. Det påståes også at brevkorrespondanse uroer A og er til det verre for ham, jf uttrykksmåten ”tilbakeslag”, men det gjøres ikke rede for sammenligningsgrunnlaget. Det påståes også at han har knyttet seg til de voksne? Hvilke voksne er det tale om og på hvilke måter??

 

 

Fremstillingen frem til Vurdering (s3) er gjennomført konkluderende i sin tendens, faktagjengivelsen formodentlig selektiv og ikke nødvendigvis korrekt. Under Vurdering gjentaes (derfor) en del påstander som allerede er nevnt, vesentlig at As adferd er blitt bedre og at han har profitert på forsterhjemsplasseringen.

 

 

Det mest interessante er her muligens at den sakkyndige nå hevder det ikke er noen tegn på utviklingsforstyrrelse, som om en tids fosterhjemsplassering skulle ha kurert A for alle hans adferdsavvik, organisk disponerte eller også miljømessig betingede. Rapporten forteller ikke hvor lenge A har vært i fosterhjem, hvor omfattende og konkret behandling og andre tiltak har vært, og minst av alt om målbarhetskriterier for endring.

 

 

Samværsbetingelser er en del av mandatet slik det er gjengitt, og siste del av rapporten vies dette punkt. Holdningen er her gjennomført negativ, og det påståes at A reagerer negativt på kontakt med foreldrene, uten at det er beskrevet eller undersøkt hva den negative reaksjonen dypest sett består i. Den sakkyndiges vurdering bygger på forutsetningen om at A ikke har godt av kontakt med sin famile overhodet, men denne forutsetning er ikke underbygd.

 

 

Avslutningsvis, siste avsnitt s4, kommer en merkelig påstand om at foreldrene påfører A en ytterligere belastning ( ytterligere – i forhold til hva ? ) ”ved å nekte samvær” samt ta kontakt uten tilsyn. Fordi den sakkyndige ikke har redegjort for samværsbetingelsene, og heller ikke har undersøkt foreldrenes syn på samværssituasjonen, blir denne konklusjonen meningsløs, og ikke så rent lite ulogisk. På hvilken måte kan foreldrene nekte M samvær? Og hvordan kan den sakkyndige både mene at samvær bør begrenses til et minimum og under full kontroll samtidig som han kritiserer foreldrene for å nekte M samvær? Hvordan kan foreldrene ”nekte samvær” samtidig som de tar kontakt, om enn utenom de avtalte vilkår og rammer?

 

Gjennomgang av rapport 2 med kommentarer:

Psykolog Bjørn Roald Larsen: Notat vedrørende fam X og Y  Z., datert 08.12.05

 

 

Rapporten er på 4 sider, men er ikke adressert til evt oppdragsgiver. Evt mandat er ikke gjengitt, heller ikke formålet med notatet, f.eks som underlag for beslutning. Rapporten er kalt ”notat” og har ingen systematisk oversiktlig inndeling av temaer, med unntak av en del som med uthevet skrift er gitt overskriften: ”Hvilke risikofaktorer fremviser familien og barna vedrørende omsorg og utvikling”.

 

 

Med unntak av referanse til sakkyndig rapport mai 2005, hvor et sitat er gjengitt på s3 i notatet, har notatet ingen andre referanser til annen informasjon i saken, gitt at det foreligger supplerende informasjon som kan være gjenstand for etterprøving og kildekritikk.. Det vises til en revurdering (av A (sønn f 94) – red.anm) i fosterhjemmet medio november 2005, men ikke til skriftlig tilgjengelige dokumenter (sakkyndigerklæring av 09.12.05 er som man ser datert dagen etter nærværende notat).

 

 

Notatet sier ikke hva konsekvensen av den sakkyndiges vurdering iht notatet kan bli, men det ligger i kortene at det er tale om omsorgsovertakelse for ytterligere tre barn – de tre yngste. Det er en stor svakhet med notatet at det ikke forteller hva hensikten med notatet og den sakkyndiges vurderinger er, ikke minst med tanke på å kontrollere riktigheten av opplysningene i notatet ift en evt forvaltnigsmessig eller også rettslig beslutningsprosess.

 

 

Innledningsvis gir den sakkyndige visse opplysninger om familien Z som er svært mangelfulle mht alder på både foreldre og barn.  Mangel på tidsangivelse av ulike forhold, samt udokumentert tids- og varighetsperspektiv på ulike opplysninger om arbeids-, skole/utdannings-, og trygdestatus for både foreldre og enkelte av barna, gjør notatet strengt tatt ubrukelig som informasjonsgrunnlag. Når den sakkyndige nevner at familien Z har mottat ”råd og veiledning samt omfattende hjelpetiltak” fra kommunale instanser, gir ikke disse opplysningene noensomhelst mening når det ikke presiseres og konkretiseres hva disse tiltakene gikk ut på og hvordan tiltakene evt var kvalitetssikret med tanke på metodisk etterprøving og evaluering.

 

 

Den sakkyndige refererer til at det under tingrettssaken skal ha fremkommet ”tydelig” at familien Z ”verken ser eller opplever” at de trenger tiltak, og den sakkyndige bruker dette som et premiss for sitt syn på familien Z, men uten å vise hvilken relevans momentet har, og uten å vise konkret hvordan familien evt har konkretisert sin motvilje. Uten overgang konkluderer den sakkyndige nederst på side 1 at ”Alle de tre yngste barna har behov for en endret omsorgssituasjon” som om han hadde redegjort for alle relevante premisser

 

 

Notatet er ikke preget av særlig differensiering, kun to av de tre barna den sakkyndige mener har behov for endring av omsorgssituasjon er nevnt og navngitt så vidt. Øverst på side 2 nevnes i generelle vendinger Bs (datter, alder uoppgitt) symptombilde og angivelige behov.

 

 

Innledningsvis under overskriften ”Hvilke risikofaktorer fremviser familien og barna vedrørende omsorg og utvikling” skriver den sakkyndige at han har gått gjennom oppdatert forskning på området, men den sakkyndige er ikke i stand til å gi referanser. Man vet derfor ikke om det den sakkyndige sier er bløff, eller for den saks skyld om den oppdaterte forskningen har gitt den sakkyndige erkjennelse, og i såfall på hvilke vurderingsområder.

 

Om risikoen for feilutvikling angir den sakkyndige tre forhold han anser som grunnleggende, for så vidt saklig nok. Spørsmålet blir om den sakkyndiges fremstilling av de tre forholdene, isolert sett og i forhold til hverandre er etterrettelig og klar nok. Mht ”balansen mellom resilience og risikofaktoer” derimot (resiliens må bety noe slikt som motstandsdyktighet/evne til å vokse opp mot dårlige odds, jf  f.eks uttrykket ”løvetannbarn”) konkluderer den sakkyndige uten videre med at balansen allerede er forrykket i favør av risikofaktorer og at foreldrene ikke evner å kompensere for feilutvikling.

 

 

Den sakkyndige later til å ha konkludert på forhånd. Uten noen form for belegg hevder den sakkyndige at foreldrene lider av udefinert psykopatologi, nevner fars tidligere rusmisbruk og mer enn antyder at dette ikke er et tilbakelagt stadium fordi det ikke er såkalt ”behandlet”. Dette er en annen måte å hevde at kun fagfolk kan ta i tu med problemer: om en person klarer å slutte å drikke av seg selv er det ikke gyldig som tegn på viljestyrke og evne til å ta seg sammen så lenge en fagperson ikke har hatt regien.

 

Den sakkyndige hevder en rekke forhold det ikke gies noen dokumentasjon på mht foreldrene kontakt og befatning med utenomverden. Det påståes også at familie ikke vil tilpasse seg samfunnet, isolerer seg fra ”vanlig sosialt samspill”, har ”avvikende verdioppfatninger” mv, men intet av dette konkretiseres og det argumenteres heller ikke hvorfor det å ha avvikende oppfatninger til en gitt eller tenkt gjennomsnittlig samfunnsnorm nødvendigvis må være diskvalifiserende ift å ta seg av sine barn.

 

 

At foreldrene angivelig ikke er istand til å ta imot hjelp underbygges ikke konkret, vi vet ikke hvilke tilbud og tiltak de er blitt involvert i. Vi vet derfor heller ikke om foreldrenes motstand mot tiltak fra barnevernet kan være legitime.

 

Når det hevdes at barna ikke har disposisjoner for feilutvikling fra naturens side er dette for så vidt positivt gitt at den sakkyndige virkelig har utredet saken. Men intet dokumenteres og det blir derfor ikke meningsbærende å gi inntrykk av å ville utrede balansen mellom resilience og risikofaktorer, slik den sakkyndige har satt seg fore. Den sakkyndige slår fast at barna er feilutviklet og at foreldrene er såkalt inadekvate omsorgspersoner. Just like that.

 

 

For å ta skikkelig i hevder den sakkyndige at (nederst side 2) ”Barna viser alle ulike tegn på forsømmelse og vanskjøtsel”, uten å differensiere verken mht de tre yngste barna eller om det så var tale om alle de hjemmeboende barna (6 i alt). Den sakkyndige fortsetter med generelt psykologiserende språk som uten konkretiseringer blir temmelig meningsløst. Denne måte å danne premissene for den konklusjon som i grunnen allerede er trukket på forhånd viser heller en inadekvat psykologfaglig utredning, hvor gjentakelsen om familien Zs angivelig avvikende livsform utarter til rent psycho-babble.

 

I tredje avsnitt på side 3 nevnes så vidt ved navn to av de tre yngste barna, men også disse omtales med generelle vendinger i psykolog-språk. Den sakkyndige nevner også utsatthet for mobbing og overgrepsproblematikk for riktig å smøre på. Det tredje av de de tre yngste barna nevnes ikke. Gitt at dette notatet skal danne grunnlag for beslutning om omsorgsovertakelse, er det påfallende hvor lite de enkelte barnas individuelle forhold kommer frem, samt viktige utredningsmetodiske forbehold.

 

Etter å ha tatt for seg både foreldrefaktorer og barna, jf to av de tre angitte grunnleggende forhold, kommer så den sakkyndige inn på ”omgivelsenes reaksjoner” og hvilke muligheter for korreksjon som er tilstede. Men når premisset om foreldrenes inadekvans er lagt så ettertrykkelig, blir det lite opplysende når den sakkyndige i generelle vendinger uttaler seg om mulige tiltak og samarbeid mellom familie og hjelpetiltak. Når den sakkyndige kommer til dette punkt er det viktig å spørre seg om han strengt tatt har redegjort for de to første forholdene. Det kommer ikke som noen overraskelse at den sakkyndige konkluderer med at prognosen for bedring er dårlig, men han har faktisk ikke gjort rede for de risikofaktorene som skal vurderes opp mot resiliencen (les: motstandsdyktigheten), og konklusjonen blir derfor på sviktende premisser.

 

Som tungtveiende faktor viser den sakkyndige til hva som angivelig skal ha skjedd til det bedre med A etter fosterhjemsplasseringen. Intet av dette er strengt tatt underkastet en metodisk etterprøving hvor sammenlignbarhetskriteriene er klart og tydelig uttrykt.

 

Nederst på side 3 nevnes at samværsavtalen ikke er fulgt opp fra foreldrenes side, men det sies ikke noe om hva avtalen består i rent konkret. Den sakkyndige hevder telefonkontakt er skadelig for A, men fører ingen argumenter for hvorfor. Det argumenteres ikke for hvorfor det synes som et avgjørende premiss at familien skal forankre sin kontakt med A iht fosterforeldrene eller barneverntjenesten sine interesser og betingelser. Den sakkyndige nevner også at familien ikke forholder seg til den sakkyndiges råd, men symptomatisk nok sies ikke noe om innholdet i de angivelige rådene den sakkyndige mener forldrene må forholde seg til for å kunne ta hensyn til A.

 

Helt til slutt i notatet nevnes at B (datter) har ”det største utviklingspotensialet, men også den største grad av risiko”. Hva slags vurdering er dette? Påstanden er til dels motsigende og forvirrende og følges ikke opp med begrunnelse. Dette avsluttende eksemplet er talende for notatets preg: generelle nedsettende utsagn om foreldrene og deres forhold til samfunnet, og enkelte udifferensiert bombastiske utsagn om enkeltbarns utsatthet uten konkret belegg eller argumentasjon.

 

Notatet signert psykolog Bjørn Roald Larsen, datert 08.12.05, bærer preg av en overflatisk tilnærming til de psykolog-faglige spørsmålene, jf den sakkyndiges påstått gjennomgåtte ”oppdatert forskning” om risikofaktorer, og viser mangel på respekt for familien Z samlet og for enkelte familiemedlemmer spesielt. I notatet sies det intet om hva som er normalt og akseptabelt i det samfunnet den sakkyndige opplagt mener familien Z må tilpasse seg skal den ha adekvate omsorgsegenskaper for sine barn for dermed også å være mottakelig for ikke nærmere definerte hjelpetiltak. Manglende redegjørelse for normalitet, avvik og evt også normalavvikskategorier er påfallende. Notatet mangler referanser til evt undersøkelser eller også dokumenter den sakkyndige bygger sine vurderinger på. Familien Z, både foreldre og barn, kan bli sterkt skadelidende taes den sakkyndiges vurdering for god fisk.

 

Nerdrum 20.04.06, Ole Texmo