Voldspåstander og kvalitetssikring

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg


Krisesenterleder Tove Smaadahl har ikke vondt for å komme til orde. I VG 13.10.10 får hun som vedheng (”Volden normaliseres”) til et stort oppslag om en mishandlingssak uimotsagt hevde at kvinners utsagn om vold ”blir bagatellisert og barna ikke sett”. Med henvisning til at sakkyndigrapporter i barnefordelingssaker ikke kvalitetssikres.

At sakkyndigrapporter mangler kvalitetssikring er for så vidt riktig, men hvor og hvordan er Smaadahls etterlysninger forankret og begrunnet ? I flere høringsrunder har temaer som kvalitetssikring blitt underslått. Sviktende begrepsbevissthet på myndighets- og organisasjonsnivå samt hos profesjonelle aktører har ført til at metodekrav ikke eksisterer for sakkyndige i barnevern- og barnefordelingssaker. Krisesenterlederen mer enn antyder at manglende kvalitetssikring fører til at vold ikke avdekkes eller taes på alvor.

Udokumenterte voldspåstander sklir rett gjennom i rettssaker om barnefordeling. Med sakkyndig og rettslig hvitvask. Jeg har selv gjennom dokumenterbare høringsuttalelser og flere publiserte kronikker etterlyst metode og begrunnelseskrav, herunder begrepsbestemt kvalitetssikring i henhold til anerkjente standarder for systematisert kartlegging, identifisering og eliminering av feilkilder. Hva har Tove Smaadahl å vise til utover sine gjentatte påstander om at kvinner aldri lyver og at barn ikke blir hørt og sett?

Reell kvalitetssikring er ikke det samme som systembeskyttet bukk- og havresekkspreget eksternkontroll i form av kollegaveiledning og kommisjoner. Utredningsmetodikk er ikke forsøkt utviklet hos fagfolkene. Mandatutforming er generelt uforpliktende, og tilrettelegger for at hyppige temaer som f.eks voldspåstander ikke blir underkastet granskning med hensyn til oppkomstbetingelser og utviklingshsitorie. De sakkyndiges psyko-juristiske språk består i hovedsak av selvforsikringer og selvimmuniseringer retten ser gjennom fingrene med.

Norske sakkyndige behersker ikke metodiske verktøy til å vurdere utsagns holdbarhet og relevans. I norske rettssaker om barnefordeling får derfor påstander om vold og overgrep mot mødre og barn passere uten (bevis)prøving. Man tar ingen sjanser fra rettens side. Sakkyndige er systemtilpasningsdyktige inntil det selvutslettende. Fordi retten tar lett på kompetansekrav, blir avveininger mellom ulike risikoscenarier ikke kvalifisert. Slik ofres forholdet mellom far og barn, jf Høyesterrettsdom fra 18.02.10 i en sak hvor påstandene i straffesakskjeden ble henlagt som ”intet straffbart forhold anses bevist”.

Noen av Smaadahls krisesentermødre lærer seg hva som lønner seg å hevde all den tid metode- og beviskrav er nullet ut. Forum for menn og omsorg erfarer daglig at oppegående, omsorgsfulle og ikkevoldelige fedre blir gjenstand for tvilsomme voldspåstander, mest sannsynlig fabrikert for å nøytralisere kompetente fedre som utfordrer mødrehegemoniet og fagfolks kjønnsstereotypier. Krisesentrenes rolle på dette området er fremdeles tabu. Tove Smaadahl må gjerne arbeide for kvalitetssikring. I alle ledd.