Volden mot menn

Av Ole Texmo og Einar Nyaas

Kvinnfolka har sin 8.mars hvor de som vil kan demonstrere mot Delt Omsorg etter skilsmisse/samlivsbrudd. I 8.mars-togene fins dessuten haugevis av paroler hvor de som mener at samfunnet er kvinnefiendtlig og at Mannen er ansvarlig for det meste av styggedommen fritt kan lufte sin aggresjon. Feminister som på sin hals, for ikke å si hals over hode, bruker, for ikke å si misbruker, sine yrkeskarrierer til å kjempe frem særfordeler for kvinner, har lett spill i Norge. De få menn som tør yppe seg mot statsfeministene om helt opplagt diskriminerende forhold som f.eks ulikeverdet innebygd i barnelovens bokstav og praksis, får sjelden gehør. Det norske samfunnssystemet er gjennomsyret av ordninger som tilgodeser kvinner/mødre, ikke sjelden på bekostning av menn/fedre. Floskelen "barnets beste" er i beste fall meningstom; i verste fall dekker den over grunnleggende mønstre i retts- og forvaltningspraksis hvor kvinner kan spille på offerideologi og  strategisk tilpasset stakkarslighet.

Nå er det forsåvidt en ikke uvesentlig forskjell på de som virkelig har det ille blant f.eks voldsutsatte alenemødre med liten inntekt og høye utgifter til barnepass og med eksmenn som ikke stiller opp for sine barn på den ene side, og på den annen de bortskjemte pose-og-sekk-feministene som ikke går av veien for å fremme falske voldsanklager for å nøytralisere menn som er fullt ut kompetente til å ta seg av sine barn. Det er ikke vår mening å glatte over at det finnes menn som begår vold mot kvinner og barn, fysisk og psykisk, også ved sitt fravær. Men helhetsbildet må differensieres, og fokus må også rettes mot hvilket kunnskaps- og menneskesyn man bygger på i f.eks politietaten hvor overivrige statsfeminister får holde på omtrent som de vil.

Kvinnene har sin 8.mars, og den skal de få ha i fred for oss. Vårt demokratiske sinnelag forteller oss at i så viktige spørsmål som hvordan menn skal forhindres i å kunne utøve "likeverdig foreldreskap  ", f.eks benevnt som Delt Omsorg, må kvinnene få definere sitt kampgrunnlag på egne premisser. Menn har ikke noen tilsvarende kampdag, men de siste årene har det blitt arrangert diverse på datoen 7. oktober, altså i disse dager. Hva en slik dag kan og bør brukes til av markeringer fins det delte meninger om. Politisk korrekte karrierister blant mannsforskere og i likestillingsråd har sogar brukt farsdagen senere på høsten til å markere avstandstagen til menns vold mot kvinner og barn. Vår oppfatning er at dagen med fordel må kunne brukes til å fokusere på hva vi ikke nøler med å kalle grunnleggende systemfeil.

Volden vi sikter til vil vi kategorisere "strukturell vold  " og den kan konkretiseres som følger: I henhold til lov om barn og foreldre av 1981, den såkalte Barneloven gies mødre en eksklusiv mulighet til å definere fedre ut av og inn i barnets liv, jf Pater-est-regelen Bl § 3 som definerer faren som den som er gift med mora på tidspunktet for fødselen. Gifte foreldre har delt foreldreansvar, men pater-est-regelen beskytter morens evt sidesprang. Juridisk foreldreskap er altså ikke det samme som biologisk foreldreskap. Den opprinnelige pater-est - regelen fra tiden før de Castbergske børnelover ble innført omtrent på den tiden kvinner fikk stemmerett (det var tider det, gutærr !) var ment å beskytte mannen mot utidige krav om barnebidrag etter mannens utenomekteskapelige aktiviteter. I dag er alt snudd tilnærmet totalt på hodet, og vi tillater oss i all ydmykhet å stille spørsmålet om man dermed retter opp en skjevhet ved å begå en ny skjevhet. Ugifte mødre kan nekte faren/samboeren del i foreldreansvaret ved simpelthen å la være med å skrive under på skjemaet til folkeregisteret. Erkjennelse av farskap for ugifte fedre gir ikke automatisk del i foreldreansvaret. Glorete brosjyrer og annet påkostet dilldall på offentlige kontorer glatter nennsomt over dette misforhold. Familiestatsråden er ikke tilgjengelig for kommentar. Justisministeren vil vi helst ikke nevne.

En ikke ubetydelig mengde fedre stenges ute fra sine barns liv og forhindres i å følge opp etter brudd med moren. Vi er frimodige nok til å kalle dette en form for strukturell vold. Vi ønsker dog ikke å stakkarsliggjøre Mannen, selv om det nok kan være grunn til å føle sympati med de av oss som har fått redusert livskvalitet som følge av repressiv intolerant systemvold. Hetspropaganda og stigmatisering av Mannen som Overgriper er ikke nødvendigvis vold  i ethvert tilfelle; som menn setter vi vår ære i å tåle påkjenninger, men det fins grenser. Disse grensene tråkkes over rett som det er når krisesenterhysterikere og overivrige kvinnelige statsadvokater med sine mannshaterblikk stempler oss som potensielle barne- og kvinnemishandlere før vi rekker åpne kjeften til forsvar.

Det er ingen tilfeldighet at listen av erkjente justismord domineres av incest- og sedelighetssaker. Mange fullt ut kompetente fedre blir utsatt for falske anklager og får sine liv ødelagt enten de havner i fengsel uskyldig dømt eller slipper unna med en demoraliserende sivilsak om barnefordeling. Endel fedre utsettes for regulær mobbing fra dommere og sakkyndige psykologer, strengt tatt kvalifisert for straff, og uansett implementering av menneskerettighetene i norsk rett verdt betegnelsen tortur. Logikken i systemvoldrasjonalet er såre enkel, i sin struktur den samme nazistene brukte for å legitimere jødeforfølgelsene: Er mannen som far betraktet først regnet som annenrangs eller også mindreverdig uten krav på respekt, kan han behandles deretter. Slik resonnerer psykonomene og juristene i systemet, noe de selvsagt aldri vil innrømme. Forum for menn og omsorg kaller det vold mot menn, ikke utelukkende i anledning mannsdagen......