Urett og kvinnerett

Av Kjell Schevig, Bortført.no

Likestillingen trues ikke lenger bare av mannlige nettverk, men også av kvinnenettverk som motarbeider forsøk på å gjøre lovverket vårt kjønnsnøytralt. Avdeling for Kvinnerett ved Universitetet i Oslo skriver på sine hjemmesider at ”formålet er å bedre kvinners stilling i retten og samfunnet ” og at ”kvinnerett er en rettsvitenskapelig disiplin samt en tverrfaglig disiplin innenfor kvinneforskningen”. Samtidig ser vi at menn har vært i mindretall ved jusstudiene i over 20 år, og at andelen av kvinner på jusstudiet nærmer seg 70 prosent og øker for hvert år. Den særskilte kvinneretten parallelt med stadig færre mannlige jurister har skapt en overkompensasjon og minst av alt likestilling.

Stat og forvaltning domineres i dag av kvinnelige jurister. Justisdepartementet, det mest juristtunge av departementene, har en gjennomsnittlig kvinneandel på 62 prosent, og hele 75 prosent av topplederne er kvinner. Politidirektøren, tidligere departementsråd, er kvinne, og over halvparten av dommerutnevnelser gis også til kvinner. Likevel vil statsfeministene ha oss til å tro at kvinneundertrykkelsen fremdeles hersker i justissektoren, og at særbehandling av kvinner i lov og rett er viktigere nå enn noen gang.

I politikken er det mye fokus på pappapermisjon, men fedres økte innsats med barn gjør det ikke lettere for menn å få mer omsorg for barn etter skilsmisse. Menns svake rettsikkerhet når det gjelder barn er et svært ømtålig emne som kvinneaktivister helst ikke vil snakke om.  I februar 2010 år avsa Høyesterett dom i en barnefordelingssak der faren hadde vunnet hovedomsorgen i Lagmannsretten. Høyesterett omgjorde Lagmannsrettes avgjørelse og ga omsorgen til moren. Faren ble avspist med noen timers samvær per måned under tilsyn (HR-2010-304A). Moren hadde rettet påstander mot faren, blant annet at han var narkoman, men alle påstandene var etterforsket og avvist av politiet. Likevel ble faren nektet normal kontakt med barnet.

Dommen er spesiell av flere årsaker. For det første brøt Høyesterett et grunnleggende demokratisk prinsipp ved å ”straffe” faren, ved å redusere hans kontakt med barnet sitt, uten at han hadde gjort noe galt. Eller for å si det på juristenes språk: Høyesterett la restriksjoner for faren uten at grunnlaget for restriksjonene hadde materiell begrunnelse i dommen. Det er også spesielt at Høyesterett var satt med fem kvinnelige dommere. Alle fem utnevnt av statsråder fra Ap.

I 2010 ble 64 norske barn bortført til utlandet. Fedre med bortførte barn blir behandlet ulikt mødre i samme situasjon. Internasjonal barnebortføring reguleres av kjønnsnøytrale lover og internasjonale konvensjoner, men likevel kjønnsdiskriminerer forvaltningsorganene: Fedre må betale bidrag til barnebortføreren, mens mødre slipper. Kvinnelige barnebortførere gis attpåtil anledning til å oppjustere bidragene i hjemlandene sine. NAV inndriver således bidrag fastsatt av utenlandske domstoler. Likestillings- og diskrimineringsombudet har valgt å overse denne kjønnsdiskrimineringen.

Justisdepartementet har nedprioritert saker der barn er bortført av kvinner. I en masteroppgave avslørte Kjersti Berg Sand, førstekonsulent i Sivilavdelingen, uforvarende hvordan saksbehandlerne har overprøvd norsk rett og handlet etter egne vurderinger. Oppgaven er også publisert som artikkel i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål nr. 3 2009. I et tilfelle hvor domstolen hadde avgjort at det er til barnas beste å flytte hjem til faren, trosset Sivilavdelingen domstolen og mente at barna hadde det bedre hos moren. Da moren ble satt i varetekt etter en internasjonal politietterlysning, uten barna, lot Sivilavdelingen kvinnen slippe fri fordi de mente at barna måtte savne moren.

Avdelingsdirektør i Sivilavdelingen, Wenche Kverneland, er en varm tilhenger av kvinnerettens blanding av juss og kvinneforskning. Hun mener at brobygging mellom juss og samfunnsfag beriker jussen. Men hvor balansert er denne berikelsen all den tid Avdeling for Kvinnerett ved UiO jo erklærer at de har et politisk mål med sin virksomhet?  I Norske Kvinnelige Juristers Forenings medlemsblad Justine nr. 2 2006 er det skrevet en hyllest av Wenche Kverneland fordi så mange medlemmer i foreningen har fått arbeide under henne. Sivilavdelingen består av 28 kvinner og 8 menn.

Kjersti Berg Sands masteroppgave om ”barnets beste og internasjonale forhold” kan tjene som eksempel på hvordan samfunnsfag, kvinnesak, politisk ideologi og juss røres sammen og serveres som en ”rettspolitisk drøftelse”. For fedre med bortførte barn oppleves det både forvirrende og traumatisk når de møter slik saksbehandling. Disse mennene er neppe klar over at saksbehandlerne kan være rekruttert fra Kvinnelige Juristers Forening, hvor internasjonal kvinnesolidaritet og samfunnsforskning prioriteres, fremfor å få de bortført barna returnert til Norge.

Tove Stang Dahl, en av hovedarkitektene bak kvinneretten, var jurist, kriminolog, feminist og professor i kvinnerett ved juridisk fakultet UiO fra 1988 til sin død. Tove Stang Dahl ville ikke likestille kvinner med menn, men arbeidet for at ”kvinners egenskaper og handlinger skulle oppvurderes”. Slik har det blitt. 

Alle politiske partier i Norge er for likestilling. Det er bred konsensus om at gutteklubben grei, frimurerlosjer og andre former for kvinnediskriminering ikke er bra. De som mener at mannen er kvinnen overlegen oppfattes ofte som anakronistiske eller at de fremmer religiøs fanatisme. Hvorfor er det da samtidig greit å hevde at kvinner besitter ”egenskaper” som menn ikke har, og at kvinner utfører ”handlinger” som menn ikke er i stand til å utføre? Hvorfor godtar likestillingsombudet at offentlige forvaltningsorgan diskriminerer menn, og hvorfor tillater vi at Juridisk fakultet underviser i en politisk ideologi som begunstiger kvinner, gitt at målet er likestilling? Reell Likestilling.