Ufrivillig barnløse    

 

Av Ole Texmo

 

Noen kvinner er frivillig barnløse. Skal vi synes synd på dem?” Spør Unn Conradi Andersen i Dagbladet 04.08.07 (”Livet uten barn”) Slike problemstillinger finner Dagbladets kommentatorer plass til. Når det dreier seg om kvinners valg og frihet står spaltene åpne. Kategorien ”ufrivillig barnløse” er mer problematisk. Her fins flere grupper, hvorav de homofile, som ikke selv er i stand til å lage barn, hittil har fått komme til orde uten at motforestillinger mot homofilt foreldreskap får tilsvarende spalteplass. Homofile single menn er nå det hotteste.

 

Men ingen stiller spørsmål ved deres instrumentelle menneskesyn, at visse homofile menn gjennom sine handlinger eksluderer barnets mor fra barnets liv – på linje med mødre som velger å få barn uten fedre. Eller mødre som saboterer samvær helt til barna er blitt fremmedgjorte overfor sine biologiske fedre de engang hadde kjær. Også barnløse heterofile par som prøver å lage barn etter naturmetoden, men som av medisinske grunner ikke lykkes, får en viss oppmerksomhet. Her viser samfunnet sympati og stiller ressurser til rådighet. Kunstig befruktningsteknologi har sikre markeder da barn anses som goder.

 

At det å få barn ikke er noen menneskerett har en del fått med seg, også i bioteknologinemnda som har utredet spørsmålet om betingelser for bl.a eggdonassjon. Sæddonasjon er tillatt, men ikke eggdonasjon. I media fremstilles homofile og lesbiske blivende foreldres anstrengelser for å skaffe seg barn med teknologien som partner som heltemodig, som en kamp mot fordommer og intoleranse, mot et umenneskelig regelverk som ikke tilgodeser de ennå ikke fødte barnas omsorg. Som om denne problemstillingen er relevant. At barn av slike foreldre må vokse opp med skrudde historier om tilblivelse og tilknytning er ikke tema, heller ikke at mange av disse bryter lov uten at det sanksjoneres.

 

”Livet uten barn” er ikke lett. Det største problemet med tilløp til slike samfunnsdebatter, er at ingen stiller grunnleggende spørsmål ved kriteriene for sammenligning av ulike gruppers krav og påberopelse av rettigheter, av deres påstander om å bli dikriminert f.eks slik de homofile gjør. Uten en grunnlagsdiksusjon om relevante og mindre relevante, kanskje til og med fullstendig irrelevante sammenligninger av likheter og forskjeller, kommer man ingen vei i den diskursen som kan løfte bevissthetsnivået om temaet diskriminering, mer konkret hvem som har grunn til å regne seg som diskriminert eller også urettferdig behandlet.

 

Det fins en kategori ufrivillig barnløse som, når de hever sin røst, eller får strategisk instrumentell støtte fra politisk korrekte manspaneldeltakere, kan være ganske sikre på å bli stemplet som bitre og frustrere, for ikke å si aggressive kvinnehatende, eller enda verre: som forsvarere av kvinnevold og overgrep mot barn. Mediekommentatorer har sogar mer enn antydet at disse – de heterofile barnefedrene som utsettes for samværsnekt – er pedofile og voldsdømte. Uten dokumentasjon i form av etterrettelig kildebruk. Den kategorien ufrivillig barnløse jeg her nevner har selv evnet å lage barn etter naturmetoden, har fulgt opp sine barn så godt det har latt seg gjøre. Men fordi mors status i en del tilfeller er hevet over lov og rett, og fordi systemfeilene i Barneloven aldri blir forsøksvis identifisert av ansvarlige myndigheter, blir temaer som samværssabotasje sjelden eller aldri eksponert.

 

Når disse fedrene protesterer kaller Dagbladet det ”menn som sutrer”. SVs wonderboy Audun Lysbakken har lært sin feministiske lekse og følger lydig opp. Forståelse for barnelovens innretninger, for systemsvakhetene, kjønnsfordommene som rammer i utgangspunktet alminnelge skikkelige heterofile norske menn og fedre, er så elendig utviklet på sentralt politisk hold og i riksdekkende medier, at når sistnevnte kategori ufrivillig barnløse ytrer seg, kommer forakten fra Dagbladet, mannsforskerne og resten av feministrøkla automatisk. Den heterofile far som prøver seg med påpekninger om relevant sammenligningsgrunnlag får høre at han er på jordet – av hånlige selvbevisste homofile som har fått så mye støtte at de nå tror at de virkelig har rett til å få barn.

 

Samværsretten er ubeskyttet. Dette anses ikke som et problem av vår familiestatsråd Karita Bekkemellem. Denne statsråden er ivrig forkjemper for homofiles rettigheter overfor barn de ikke selv er i stand til å avle frem. Hvorfor er homofiles angivelige rettigheter overfor barn et prioritert anliggende foran heterofile foreldres mulighetsbetignelser til å kunne følge opp sine barn? Samværssabotasje og ikke sjeldent medfølgende foreldrefiendtliggjøring rammer også en del mødre, dette er derfor ikke utelukkende et kjønnspolitisk tema.

 

Familiekomiteen på Stortinget luftet februar 2005 tanken om å gjøre normalsamvær til minstestandard i forbindelse med en lovrevisjon om bl.a innføring av ny bestemmelse som angivelig skal styrke barns situasjon ved samvær når det gjelder påstått risiko for overgrep. Karita Bekkemellem reagerte med å si at det i såfall ville komme i konflikt med signalene om overgrepsrisiko. Men hun forklarte ikke hvorfor, og har heller aldri redegjort for hvordan og hvorfor samværsretten angivelig står for sterkt rettslig og politisk, slik lovforarbeidene til de nye bestemmelsene på uredelig vis forutsetter. Da er statsråden taus.

 

Barnelovens pater-est – regel definerer far som den moren er gift med på fødselstidspunktet. Farens juridiske forhold til barnet går gjennom moren. Fedre har god grunn til å ville oppheve denne regel og erstatte den med en hovedregel om fastsettelse av farskap gjennom DNA-test. Slik kan foreldreskap defineres en gang for alle, uten den type forvirring som nå vil bli resultatet hvis alskens homofile fedre og lesbiske mødre samt surrogatmødre skal kreve sine rettigheter i forhold til et lovverk som ikke er rett navlet.

 

En del ufrivillig barnløse fedre og mødre blir hindret kontakt med sine barn grunnet systemsvikt som legitimerer egenmektig opptreden fra den andre forelderen – bostedsmyndighetsforelderen iht Barnelovens begrepsbruk. Før disse ufrivillig barnløse er sikret sine muligheter som foreldre, er det galskap å etterkomme homofiles krav om rett til barn. Kvinners opptatthet av selvbevissthet, valgfrihet og kontroll over egne intellektuelle liv (jf Dagbladets kommentar 04.08.07) er intet hinder for å tillate bredere diskusjoner om alternative forståelser av kjønnsmakt, i særlig grad om mulighetsbetingelser for omsorg for egne barn.