Ubrukelige dommere

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

VG har i flere oppslag (17., 21. og 30. april samt 06. mai 2011) omtalt en konflikt i Bergen tingrett med fokus på en navngitt dommer: Tor Holger Bertelsen. De av oss som har fulgt med og sogar registrert navn og episoder i norsk rett de siste 15-20 årene, er ikke særlig overrasket. Heller ikke over at det nettopp er denne dommeren det dreier seg om.

Historisk

Dommer Bertelsens opptreden er påpekt en rekke ganger. Nå har Tilsynsutvalget for dommere anbefalt suspensjon og at det reises avskjedssak (VG 30.04.11). Hvis Bertelsen mister jobben sin som dommer på grunnlag av påviselige brudd, er dette i så fall første gang i norsk retts historie. Det er imidlertid ikke første gang det er påvist og dokumentert til dels grove brudd fra norske dommere. Hittil har det vært tilnærmet umulig å få sparket ubrukelige dommere, verken etter påvisning av regelbrudd eller dokumentasjon på klanderverdig opptreden. Klageordning er relativt ny, dommere er fortsatt en godt beskyttet yrkesgruppe.

Sak og person

Det er først og fremst denne dommerens opptreden og væremåte som er kritikkverdig. Hans rettsavgjørelser kan vanskelig være gjenstand for klage, da det i regelen må brukes aktuelle rettsmidler, ikke utelukkende anker over prosessuelle og materielle spørsmål, men også habilitetsinnsigelser. Enkelte eksempler som i VG 17.04.11 er ikke kritikkverdige, f.eks at en dommer selv snakker med barn og ikke overlater det til en sakkyndig. Norsk rett har ingen tradisjon for å slå ned på dårlig dommerskikk, eller dårlig sakkyndigskikk for den del, f.eks ved å gjøre dem saklig og personlig inhabile til å dømme i den enkelte sak.

Jussen som problem

Det fins garantert nok av eksempler på dårlige holdninger. Et problem er imidlertid at regelverket, i særlig grad prosesslovgivningen, immuniserer mot påvisning av både svak juss og dårlige personlige holdninger. Hvis ankeinstansen ikke anser påviselige negative holdninger, f.eks forutinntatthet og partiskhet, for å ha hatt betydning for utfallet, uten nærmere begrunnelse enn sirkulære paragrafhenvisninger, står klager og ankepart tilbake ytterligere svekket. På områder som barnefordeling hvor mange av de kritikkverdige forholdene Bertelsen er beskyldt for har funnet sted i følge VGs oppslag, er det fritt frem for dommeres personlige holdninger. Det er lite juss å lene seg på. Ingen metode, intet fag.

Barnefordelingssaker

Er det noe dommere bør ha greie på og praktisere nøye, er det formkrav. Fordi barnelovjussen langt på vei har utvannet skillet mellom prosessuelle og materielle vilkårsbestemmelser, er det mye opp til den enkelte dommers personlige og uetterrettelige forgodtbefinnende hvordan sakene administreres. Mange av Bertelsens kolleger som foreløpig har gått fri, følger ikke lovens regler når vilkår for oppnevnelse av sakkyndig skal kvalifiseres. Kvalitetssikring og metodisk prøving er fremmedord for norske jurister. Uhjemlet skjønnspreget administrering skaper uryddighet. ”Barnets beste” er en rettslig standard uten meningsbærende innhold.

Tilfellet Bertelsen

Tingrettsdommer Bertelsen har ved flere anledninger opptrådt langt utenfor de formelle rammene som dommere må forholde seg til for at retten skal ha respekt utad og innad. Det er derfor han eventuelt bør miste jobben. Ikke fordi han i flere saker enn andre kolleger, utfra et tenkt gjennomsnittlig anslag, har gitt fedre helt eller delvis medhold. Det er feil å gjøre Bertelsen til martyr for fedres kamp for rettferdighet i barnefordelingssaker slik Roy Ove Svarstad fra Familiestiftelsen forsøker i VG 30.04.11. Bertelsens adferd har ikke styrket fedres sjanser til rettferdig rettergang. Snarere tvert imot. I den grad Bertelsen har gjort nytte for seg, er det ved fokus på ubrukelige dommere.

Lukket rett

Svarstad har imidlertid rett (VG 30.04.11) på noen punkter når det gjelder manglende åpenhet og manglende fokus på morsvennlige dommere. I lukket rett kan en dommer få seg til å si: ”Jammen det er da mest vanlig at det er mødre som tar seg av barn”. Eksponering for slike kulturfordommer er ikke uvanlig for norske fedre. De mannlige dommerne er ofte de verste overfor fedre som betrakter seg som fullverdige foreldre. Barnelovjussen er spesielt utsatt. Åpen rett vil ikke bare bidra til å røkte ut ubrukelige dommere, men også sette fokus på den sviktende jussen. Profesjonelle aktører som har et fag med tilhørende metode, kan vanskeligere praktisere slik adferd som dommer Bertelsen nå kan risikere å miste jobben for.