”Tendensen til likestilling”

 

 

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

 

 

Forbrytelser som vold, seksuell trakassering, incest og annen styggedom begynner visstnok nå å jevne seg ut mellom kjønnene i følge Ragnar Næss som i Klassekampen 23.10.07 (”Problemguttene”) http://www.krisesenter.org/docs/problemguttene_021107.htm

mener denne ”tendensen til likestilling” bør støttes. Jeg vet strengt tatt ikke om jeg ønsker flere voldelige kvinner i likestillingens navn, men støtter i hovedsak Næss` innlegg og avsluttende advarsel mot stereotypisering. Mannsforsker Jørgen Lorentzen påberopes et par ganger samtidig som det utheves at ”man må ikke styre rett på problemstillinger som plasserer menn i overgriper- og kvinner i offerroller”. Lorentzen har i nært samarbeide med Alternativ til Vold (ATV) bygd opp massive mørketall og et hysteri som dyrker stereotypiene og undergraver evnen til nyansering.

 

Dette er en del av feminismen. At det er profilerte ”menn” som dyrker overgrepshysteri og mørketallsmagi gjør likestillingen vanskeligere å ta alvorlig for menn. Likestilling har hovedsakelig vært et feministisk prosjekt som har virket eksluderende på forståelsesformer som oppfordrer til nyanseringer om fordeling av både vold mellom kjønnene og omsorg for barn. Menn som har påberopt seg krenkelser i barnefordelingssaker har inntil ganske nylig kun fått forakt fra karrierebevisste profeminister. Mannsforsker Lorentzen og hans nettverk i ATV og Reform har i begrenset grad evnet å se på menn som positive ressurser, f.eks som fullverdige fedre for våre barn.

 

Næss siterer Lorentzen på utsagn om at Mannspanelet skal diskutere likestilling, ”ikke for å skjelle ut gærne feminister”. Men Lorentzen ligger selv under for mange av disse gærne feministenes forståelsesformer, bl.a dogmet om ”kjærlig tvang” og voldshysteriet som bl.a rammer fedre i barnefordelingssaker. Reell likestilling uten feminismens tvangstrøye vil aldri få utviklingsmuligheter hvis man ikke tar oppgjør med Lorentzens tallfestinger om ”100 000 men som mishandler sine koner og samboere”, et udokumentert estimat som har vandret nettverksveien inn i departementer og likestillingsråd. Ekte menn og ekte kvinner som vil ekte likestilling mellom kjønnene må tørre å ta et oppgjør med hysteriet og gærne feminister i fremtredende posisjoner i media, akademia og likestillingsbyråkrati.

 

Temaet ”vold mot kvinner” må nyanseres, f.eks må diskursen om falske overgrepspåstander som brukes strategisk i barnefordelingssaker få en oppmerksomhet som gjør det mulig å oppdage dynamikken i en sakstype som har blitt en verkebyll for fagfolk, politikere og ulike myndighetsnivåer. Men grunnleggende må mødre og fedres mulighetsbetingelser for omsorg for egne barn bli likestilt. Fedrepermisjonsreformene, med krav om opptjening på selvstendig lønnsgrunnlag som vilkår, kan vise seg å være den diskursen som samler både feminister og ”anti-feminister”. Alternativt blir ”vold mot fornuften” den strategien som ødelegger hele det feministiske prosjektet. Innenfra. Med barna som offer.