Av Frida Buschmann, Bærum
- Gjengitt på Krisesenter.org med forfatterens velvillige tillatelse
Debatten om barnefordeling etter ekteskapsbrudd og skilsmisse dreier seg ofte om de separerte foreldres evne til å gi sine barn god omsorg. Det er påfallende hvor ensidig denne debatten er. Selv barneombudet har nå endelig (25. januar 2001) fått øynene opp for rusede, og/eller på andre måter uegnede mødre. Han fremhever barnevernet som alternativ omsorgsgiver, men nevner ikke med ett eneste ord barns fedre. Et fremtredende mønster i mange skilsmisser er at kvinnen løper av sted med en ny mann, og tar barna med seg – eventuelt via krisesenteret for å komme på sosialkontorets klientliste - hvorpå barn må forholde seg til en eller flere nye stefedre. Imens er det faren som opptrer ansvarlig, fortsetter å gå på sin jobb, holder orden i økonomien – og som kort sagt er det stabile element i den havarerte familien. Men hvorfor blir ikke faren fremhevet som den største ressurs i barnets opprevne livssituasjon? Er det kun som økonomisk bidragsyter faren er en ressurs? Skal hans barnebidrag også dekke utgiftene til morens nye samboer? Er det ingen som ser farens ansvarsbevissthet, kjærlighet og omsorg som den største ressurs for barnet i en krisesituasjon som er skapt av en psykisk ustabil mor?
Når det snakkes om barns behov for stabilitet, trygghet og ro er det ingen som nevner faren som barnets beste beskytter og venn. Både advokater, psykologer og dommere forsøker å sverte fedre foran barnefordelingssaker. Men virkeligheten viser at det svært ofte er faren som er det stabile element i barnets livssituasjon. Det er han som kan garantere at barnet for fortsette å bo i samme lokalmiljø, gå i samme barnehage eller skole og beholde kontakten med sitt trygge nettverk - den nære familie, besteforeldre, tanter, onkler og jevnaldrende fettere og kusiner. Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at det i bunn og grunn er faren som er barnets tryggeste og mest pålitelige ressurs etter familiens havari.
Er det fordi også barneombudet er en del av kvinnebevegelsen?