Ta det som en mann

Av "epsilon" (forfatteren er anonymisert av hensyn til barn som omtales).

 

I 2002 skrev daværende justisminister Odd Einar Dørum i forordet til håndboken for «Politiets behandling av familievoldssaker» blant annet følgende: «Det er en grunnleggende menneskerett å leve et liv uten frykt for eller erfaring med vold. Det er samfunnets ansvar å bidra til å forebygge vold og overgrep både på gaten, arbeidsplassen og i hjemmet». Videre: «Politiet skal sikre seg nødvendig kunnskap om vold i nære relasjoner, sørge for at voldsofre tilbys adekvat oppfølgning og utøve en sentral rolle i voldsforebyggende arbeid gjennom samarbeid med andre instanser som helse- og sosialetaten, familievoldskontor, barnevern, krisesentre og rådgivningskontor for kriminalitetsofre».

I håndboken henvises til Verdikommisjonens hefte «Volden i Norge» for en definisjon av vold som «et godt utgangspunkt  for å forstå vold, fordi den setter fokus på viktige sider av volden og dens konsekvenser». Verdikommisjonen definerer vold som «et angrep på menneskers helse, selvfølelse, trygghet og livskvalitet», mens f.eks. Romerike krisesenter definerer vold på sin hjemmeside slik: «Enhver bruk av fysisk og psykisk makt som hindrer andre i å handle, ytre, føle og tenke som de vil, eller at en blir presset til å gjøre noe mot sin vilje.»

Jeg har blitt utsatt for alt dette i snart fem år, men mine erfaringer har lært meg at alle disse gode intensjoner ikke gjelder meg.

 

Under fjerne himmelstrøk

Min historie startet også i 2002 da jeg ble viklet inn i et forhold som jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg ut av. Fra første dag ble jeg gjort ansvarlig for min kjærestes følelser, ble jeg gradvis og umerkelig spunnet inn i et nett av løgn og bedrag, ble jeg utsatt for emosjonell utpressing, herunder trusler om selvdrap når kjæresten min ikke fikk min hele og fulle oppmerksomhet, eller når jeg forsøkte å stå imot urimelige og uredelige krav eller ønsker.

Det hele fant sted under fjerne himmelstrøk og jeg hadde et meget begrenset nettverk i en kultur jeg ennå ikke helt forsto. Derfor trodde jeg lenge og vel at våre problemer var kulturbetinget, og at ting skulle bli bedre ettersom vi ville bli bedre kjent med hverandre. Jeg var og ble isolert, jeg følte meg raskt fanget.

Særlig etter at det ble konstatert – en riktig nok uønsket – graviditet, og fordi mulighetene for abort i verdens største muslimske land ikke var til stede, måtte vi gifte oss. Til overmål kunne vi p.g.a. komplikasjoner under graviditeten ikke reise tilbake til Norge ifølge legen. Gjennom hele svangerskapet gikk jeg på nåler og var så etterkommende og medgjørlig, at det rette ordet vel egentlig er selvutslettende. Men jeg unngikk i det store og det hele heldigvis i denne tiden slag og spark, lugging og trusler, og hvis det av og til allikevel hendte bøyet jeg gang på gang av igjen under forsikringer om at det ikke var ment slik, om forsikringer om evig kjærlighet og at det aldri skulle skje igjen. Kortom jeg lot meg kontrollere, trakkassere og kommandere for husfredens skyld.

Det egentlige helvete startet imidlertid – stikk i strid med hva jeg hadde håpet og regnet med – først da vår sønn kom til verden sommeren 2003. I syv måneder levde jeg under konstant frykt – under et 24 timers terrorregime langt hjemme fra – og var aldri sikker om kvelden om jeg igjen skulle våkne morgen etter. Jeg skal spare leseren for alle detaljer, men fra den tiden har jeg mange arr på kropp og sjel. Marerittet tok ikke slutt – trodde jeg da – før jeg havnet på sykehus en januarnatt i 2004, fordi jeg nektet å hente ett glass vann etter at vi hadde lagt oss. Jeg hadde fått hodeskader og måtte dessuten sys 8 cm nedentil. Men... nå hadde jeg «bevis» for mishandlingen slik at jeg kunne gå til politiet og forhåpentligvis slippe «fri».

 

Men politiet i verdens største muslimske land bare flirte og dessuten, hvis de i det hele tatt skulle ta imot en anmeldelse måtte jeg legge noen tusen dollar på bordet. Penger jeg ikke hadde. Gjennom en belgisk advokat som allerede hadde bodd mer enn 30 år i dette landet truet jeg imidlertid med skilsmisse og krav om den daglige omsorgen for vår sønn. Det endte med et «kompromiss» som gikk ut på at vi alle skulle reise til Norge.

 

Til Norge

Jeg husker ennå som dagen igår – da jeg med barnet i armen sto på rulletrappen ned til ankomsthallen på Gardermoen – at jeg for første gang på ett og et halvt år følte meg trygg. En svær stein falt fra skulderen, der og da; den 1. februar 2004. Men jeg var ikke trygg, og er det ennå ikke.

Min anmodning nå nettopp om å få ilagt min – nå fraskilte ektefelle – besøks- og telefonforbud har nemlig blitt avslått. I brevet heter det: «Politiet kan ikke se at vilkårene for ileggelse av besøksforbud foreligger og det besluttes således at besøksforbud ikke ilegges.» That's it! Ingen begrunnelse eller forklaring. Ingen undersøkelse, ingen avhør og åpenbart ingen vurdering av et omfattende bevismateriale som politiet allerede har i sin besittelse. Ingen forståelse og åpenbart null kunnskap om hva som kjennetegner overgriper og offer i familievoldssaker.

Allikevel, en overraskelse var det vel egentlig ikke. Problemet er nemlig at jeg har «feil» kjønn. Jeg er mann, og stolt av dét, selv om det selvsagt er «politisk ukorrekt» å si noe sånt idag. Men, det er  ingenting i min fortid med andre kvinner som skulle tilsi at jeg burde skamme meg, og jeg har fortsatt god kontakt med to av mine tidligere partnere. Og ja, overgriperen er en kvinne. En vever, søt og pen liten sjarmtroll som tvinner hvem som helst på no-time rundt lillefingeren, og som derfor til enhver tid får bekreftelse av sitt eget usagn – som jeg har hørt henne si vel tusen ganger - «I can get whatever I want».

 

Fra asken til ilden

Etter ett døgn i Norge var det allerede bråk og slo hun løs på meg, mens jeg hadde barnet i armene på hotellet vi bodde på. I lobbyen! Med resepsjonsbetjeningen som vitne! På grunn av en bagatell! Fullstendig utmattet og avmagret, blakk som en kirkerotte måtte jeg be sosialkontoret om penger. Samme sosialkontor hvor jeg som sosionom hadde vært avdelingsleder på åttitallet. De fleste vil vel skjønne hvilken enorm ydmykelse dette var for meg, men de som er satt til å hjelpe mennesker i en vanskelig livssituasjon skjønte det ikke. Tvertimot min kjennskap til lover og regler ble av de tolket som bevis på at jeg «bare» var ute for å få mest mulig ut av systemet.

Penger fikk jeg, men da jeg neste natt våknet i to-tiden om natta på hotellet og jeg så min kone stå foran døren, klar med pengene jeg hadde fått, med pass og flybilletter – og etter all sannsynlighet med planen om å ta med barnet – klar altså til å stikke av, da hadde jeg ikke krefter igjen. Jeg ringte politiet.

Men... dét burde jeg ikke ha gjort! For da de – to unge betjenter; en mann og en kvinne – kom inn på rommet så de selvfølgelig (!?) bare en «gammel gris» og en ung forsvarsløs asiatisk kvinne. Åpenbart en opplagt sak, og i første omgang kan jeg vel egentlig ikke bebreide de for dét. Dét jeg bebreider de for var at de var fullstendig ute av stand til å lytte, at mine prostester mot å ta med mor og barn til krisesenteret blir notert som «psykopatiske trekk» i politiloggen, at min kortfattede beretning om all vold jeg hadde blitt utsatt for blir notert som «selvsentrert», at absolutt ingenting av hva jeg sa ble notert, men at min kones versjon uten videre ble oppfattet som riktig utfra tradisjonelle fordommer om menn som «henter» en kone på den andre siden av verden.

Da hjelper det ingenting at man har vært avdelingsleder på et sosialkontor, at man hele sitt voksne liv har arbeidet med barn , ungdom og voksne i en vanskelig livssituasjon, at man fortsatt har vanskeligheter med å gå fordi ballene nesten hadde blitt revet av på grunn av et glass vann. «En stor mann som deg skal vel kunne forsvare seg» bjeffet den mannlige betjenten da jeg fortalte om den episoden. «Det er klart hun skal ha penger» bjeffet den kvinnelige betjenten da jeg forsøkte å forklare at jeg bare hadde fått 4.000 kroner for en hel måned på sosialkontoret. Men min kone ville ikke bli med de til krisesenteret, og derfor dro de med «uforrettet» sak.

 

Falske beskyldninger

Tre dager senere – altså etter fem dager i Norge! – kjørte imidlertid politiet min kone allikevel til krisesenteret, dog først etter å ha hentet vårt barn med barnevernstjensten for å plassere han i et beredsskapshjem, og fordi jeg ganske enkelt ikke turde å være sammen med henne etter dette, vel vitende at jeg i hennes paranoide forestillingsverden skulle få all skyld for dette. Men... årsaken var politiets bekymringsmelding etter episoden noen dager tidligere!

Først for to uker siden (juli 2007) fikk jeg vite at politiloggen er hemmelig og at jeg derfor ikke kan få innsyn. I en pågående sak kan en advokat imidlertid få innsyn, men ingen kopi. På tross av dette kunne min kones advokat (Kristine Almestad) triumferende legge frem politiloggen i det forberedende rettsmøte, da min kone reiste barnefordelingssak etter noen uker på krisesenteret. Det var også da at de første beskyldningene mot meg ble fremsatt. Jeg var kontrollerende og voldelig, og hadde i lang tid forsøkt å få min kone erklært som «gal», ifølge innledningsprosedyren til min kones advokat. 

Etter denne innledningsprosedyren – altså før min advokat eller jeg hadde kommet til ordet – spurte den kvinnelige dommeren om den rettsoppnevnte sakkyndige (Kjell Hagen) hadde noen spørsmål. Han stilte min kone tre enkle spørsmål som hun kun besvarte med ett ja eller nei – via tolk – hvorpå han trøstende sier til henne: «Jeg tror ikke du er gal! Jeg kan ikke se at det er noe som feiler deg!» For denne psykologen var saken opplagt fra det øyeblikket vi kom inn i rettssalen – «gammel gris og ung asiatisk kvinne» – og hans konklusjoner dermed forutsigelige. I en straffesak hadde hans fortidige og utidige konklusjon blitt oppfattet som saksbehandlingsfeil, men i en familierettsak tar man det ikke så nøye. Ikke engang min advokat ville legge inn protest.

Før saken kom opp til doms i august 2004 ble jeg for sikkerhetsskyld også anmeldt til politiet for såvel psykisk som fysisk vold, og ble jeg innkalt til avhør hos kammerets familievoldskoordinator. Det spiller åpenbart ingen rolle om det er noe gehalt i en slik anmeldelse, og før jeg i det hele tatt hadde vært til avhør hadde politiet allerede sent inn en ny bekymringsmelding til barnevernstjenesten. Min ydmykelse var total.

Som det står på Romerike krisesenterets hjemmeside: «Mister jeg barna om jeg kontakter dere? Nei! Når du søker hjelp vil det styrke din sak». Hjelpen som de ga min kone – gjennom såvel de ansatte som den søsterlige solidariteten med de andre kvinner der – var åpenbart hjelp til at hun kunne posisjonere seg så sterkt som mulig i barnefordelingssaken.

 

Hva kvinnen sier er sant

Hva kvinnen sier er sant! Per definisjon!  Ikke bare for de ansatte på krisesenteret, men også for politiet, det kvinnedominerte hjelpeapparatet, den sakkyndige og til og med min advokat.  Jeg tryglet og ba de om å snakke med min eldste sønn, som i en hel måned hadde vært vitne til de mest traumatiserende opplevelser, da han kom til oss seks uker etter at hans lille bror hadde kommet til verden. Jeg tryglet og ba de om å snakke med min tidligere samboer og min voksne stedatter. Jeg tryglet og ba de om å lese min dagbok, om å lese epost-korrespondansen mellom min ektefelle og meg, mellom min ektefelle og sin tyske kjæreste. Men ingen var interessert. De «visste» jo allerede hvem som var overgriperen. Dessuten som den sakkyndige uttalte i retten «Dere har jo hatt masse tid til å snakke sammen», men et slikt argument gjelder selvfølgelig ikke «hjelpen» min kone mottok på krisesenteret.

I det statsfeministiske Norge og det kvinnedominerte hjelpeapparatet betyr faktum åpenbart ingenting når deres kjønnsfacistiske fordommer blir utfordret. For dem var min kones paranoide vrangforestillinger virkeligheten. Det var jeg som var overgriperen og attpåtil jeg som kaldblodig hadde planlagt barnerøv. Som den første sakkyndigen i barnefordelingssaken for tingretten skriver i sin rapport: «Det noteres dertil at han har utsatt mor for alvorlige påkjenninger ved på planlagt vis å invitere henne til Norge på falske premisser for så å stille henne i utsikt å måtte reise fra sitt eget barn. Samlet sett må hans handlemåter her anses utilbørlig, og det er min vurdering at det indikerer en urovekkende beskjeden evne eller vilje til å hensynta mors helse og interesser.» Men hverken han eller noen andre har villet svare på mitt spørsmål om hvorfor en «intellektuell og ressurssterk» mann på 52 år kjemper for å få omsorgen for et lite spebarn. Er ikke dette et avgjørende spørsmål?

Åpenbart ikke når en klinisk psykolog skal utrede omsorgsevne og slikt i en barnefordelingssak. Denne psykologen uttaler i en annen sak: «Psykologer kan ikke hevde å besitte spesiell kompetanse eller sakkyndighet når det gjelder vurdering av troverdighet», men i min sak konkluderer han: «Det som her er bestridt mellom partene er graden av trakkassering hun ble utsatt for». Som om jeg  noen gang hadde innrømmet trakkassering!

Alle faktum, hele min dokumenterbare biografi, alle vitnemål, all skriftelig dokumentasjon i saken peker i stikk motsatt retning, men hva betyr vel dét veiet opp mot en psykologs «kliniske skjønn» og «lange erfaring i tilsvarende saker». Ingenting! Heller ikke skriftelige bevis som viser at hun tidligere hadde presset en tysker for betydelige beløp for å kjøpe fri sin datter, noe som hun i retten erkjente var oppspinn. Ei heller skriftelige bevis for at hun hadde et forhold til denne tyskeren samtidig med at vi ble gift, og at hun fikk han til å tro at han er far til min sønn, og dermed fikk enda mere penger fra han.

 

Tingrettens dom

De kom til at min sønn – en norsk gutt av utseende med norsk nasjonalitet – skulle reise tilbake med sin mor til slummen i verdens tredje mest forurensede by, til et land hvor han ikke har noen som helst rettigheter til offentlig helsestell eller skolegang. Hvis jeg var så glad i min sønn som jeg hevdet kunne jeg jo sende penger, og at hun hadde lurt både tyskeren og meg viste jo at hun hadde «næringsvett» og «forretningssans», som hennes advokat uttrykte det.

Moralsk forargelse gjelder åpenbart kun menn, alle menn, utelukkende i kraft av sitt kjønn. Ve den mannen som uttrykker moralsk forargelse over en kvinne, eller som stiller spørsmålstegn ved en mors omsorgsevne! Selv om han skulle ha rett så må han – og barnet – offres, for har ikke kvinner i flere tusen år lidd under patriakalsk vold og ydmykelse? Never mind at undersøkelser i USA, Canada og Norge viser at kvinner er mer voldelige i parforhold, og oftere enn menn tar initiativ til psykisk og fysisk vold. Never mind at det er kvinner som står for de fleste tilfeller av barnemishandling og omsorgssvikt. Never mind at såvel advokater som politiet vet at svært mange anmeldelser fra kvinner om vold og incest er falske. Never mind!

Er det rart at jeg nå utmerket vel vet hvordan man produserer selvmordsbombere? At jeg – sannsynligvis – for resten av livet vil være merket av posttraumatiske stress reaksjoner?

Allikevel, jeg tok det som en mann. Jeg ville ikke ha offerrollen som ble meg tildelt av mine nærmeste, og som kler og tjener kvinner så godt. Jeg kjempet videre, ikke for å få oppreisning eller erstatning, men for min sønn som ikke ville ha noe fremtid med en psykopatisk mor i slummen i en storby på vel 15 millioner mennesker.

Å ikke legge seg flat taler imidlertid heller ikke til en manns fordel. Som barnevernslederen – som jeg ansatte for 16 år siden – bemerket;  «hans kamp for å bli lyttet til kan forsterke inntrykket av at han er den som har problemer». Catch 22. Jeg gikk derfor ikke til anmeldelse av min kone, hverken for dokumentert bedrag, vold eller falske anklager, vel vitende – etter samtalen med familievold koordinatoren – om at det allikevel ikke ville føre til noe. Hans jobb er å beskytte kvinner. Ikke menn, og skitt i barna.

 

Anken

Jeg anket tingrettens dom til lagmannsretten. Jeg fikk ny advokat og jeg fikk oppnevnt en ny sakkyndig (Frederikke Lynum). En halv seier, for det vanlige er at samme sakkyndig også får jobben i ankesaken. Mitt krav til mandat og at den sakkyndige skulle bruke anerkjente metoder (strukturert intervjuv) for personlighetsvurdering ble imidlertid avvist. Det holder visstnok med en psykologs «kliniske blikk» og «lange erfaring med tilsvarende saker», selv om all forskning viser det stikk motsatte.

Jeg ble også frarådet – av såvel min advokat som min psykiater – å innklage den første sakkyndige til fag-etisk råd i psykologforeningen eller til Helsetilsynet. Nytteløst fikk jeg høre. Men hvordan kan de da lære av sin erfaring? I familiesaker blir en slik bemerking åpenbart bare oppfattet som urelevant kunnskapsteoretisk pirking. Det er imidlertid vitenskapelig uomtvistet at læring av erfaring bare finner sted med direkte tilbakemeldinger. Dessuten; hva betyr vel fag-etiske retningslinjer når lojaliteten til kolleger står på spill i et lite fagmiljø som det norske? Ingenting.

Derfor gjentok historien seg. Selv om jeg hadde fått medhold til utskifting av sakkyndig la den nye sakkyndige rapporten av den første til grunn, både som virkelighetsforståelse og som konklusjon. Ingen steder i sin rapport drøfter hun min lange liste av ankepunkter mot den første rapporten, som dannet grunnlaget for oppnevnelsen av ny sakkyndig!

 

Psykologisk inkompetanse

Ingen steder i sin rapport drøfter hun «symptomene» av en mulig psykopati hos min kone, slik disse hadde kommet til uttrykk i mange episoder av selvskading, ekstrem sjalusi og behov for kontroll, av primitive forsvarsmekanismer som projeksjon, benektning og splitting (sort/hvit-tenkning), av paranoide vrangforestillinger og dramatiserende adferd, osv. Det verste av alt var at min kone ikke engang benektet – i hvertfall ikke i retten – at disse episoder hadde funnet sted, og at mange av disse ble bekreftet av skriftlig dokumentasjon eller av min eldste sønns vitnemål. Den sakkyndige hevet seg ganske enkelt over slike «bagateller» og hvis de måtte erkjennes så hadde åpenbart jeg utløyst de. Det siste sa hun vel ikke så klart og tydelig i sin rapport, men det kommer klart frem hvis man leser mellom linjene.

Verdens fremste forsker på psykopati Robert D. Hare innrømmer i sin bok «Uten samvittighet» at det hender at til og med han av og til faller for en psykopats glatte ytre og perfekte fremtoning. De er mestre i å styre inntrykket man danner seg av dem. Men ikke denne psykologen nei, hennes – udokumenterte – erfaring med «alvorlig psykopatologi» får henne til å skrive at etter «fem møter [tilsammen ca. 10 timer] med henne har jeg ikke funnet henne avvikende eller påfallende med hensyn til psykologisk fungering. Hun har følelsesmessig fremstått som stabil med adekvate emosjonelle reaksjoner ved omtale av vanskelige forhold. Hun er blid, spontan og en rimelig energisk kvinne. NN er ikke preget av humørsvingninger eller depressive trekk».

Hvilken himmelskrikkende psykologisk inkompetanse kommer ikke til uttrykk her! Under behandlingen i lagmannsretten ba jeg henne å redegjøre for sin erfaring med «alvorlig psykopatologi», og hvilken bøker hun hadde lest om emnet. Av alle de titler jeg ramset opp hadde hun for mange år tilbake bare lest «Sjamør og tyrann» av Alv A. Dahl og Aud Dalsegg. Første del av spørsmålet fikk jeg aldri svar på.

Samme inkompetanse og arroganse la den første sakkyndige for dagen da jeg ba han redegjøre for prosedyrene for å komme frem til en eventuell diagnose når det var tale om personlighetsforstyrrelser. Med himlende øyne så han oppgitt på dommeren, og da denne ikke reagerte utbrøyt han: «Jeg finner meg ikke i slike spørsmål. Det er jeg, som klinisk psykolog, som er ekspert i spørsmål om personlighetsforstyrrelser». Så forlot han vitneboksen. Uten at dommeren eller min advokat protesterte.

Hele den kliniske psykologien står og faller med troen på dets autoritet og vitenskapelighet, som Robyn M. Dawes i sin «House of Cards» fra 1994 utførlig dokumenterte, og som senere vitenskapelig forskning har stadfestet.  Advokater tør imidlertid ikke utfordre denne autoriteten og dommere bøyer seg – stort sett – for den. Min advokat nektet i hvertfall, og derfor ga jeg han sparken. Jeg prosederte selv for lagmannsretten. Riktignok med minimale forventninger om et annet resultat enn tingrettens, men disse syv dommere skulle i hvertfall få vite hva de var med på å gjøre mot et lite forsvarsløs barn.

 

Endelig hørt

Utrolig nok – for første gang siden vi hadde kommet til Norge nesten 18 måneder tidligere – ble jeg lyttet til, ble mine bevis vurdert, ble mine vitner tatt på alvor. På tross av den sakkyndiges siste trussel – etter tre dagers forhandlinger – om at «hvis den daglige omsorgen tilkjennes far blir det garantert en barnevernssak», så kom et flertall i lagmannsrettens dommerpanel til følgende domslutning: «Far skal ha foreldreansvaret alene...» og barnet «skal bo fast hos far». Dommen ble av mor anket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet av kjæremålsutvalget, og dommen ble derfor i september 2005 rettskraftig.

I norsk rettshistorie er dommen enestående. Den er i realiteten en knusende dom over det kvinne­dominerte hjelpeapparatet og de såkalte sakkyndige, men man skal ikke være så naiv å tro at disse vil ta lærdom av dommen. Tvertimot, de er ganske enkelt uenige i dommen, de mener fortsatt at jeg er overgriperen og de vil uten tvil benytte første og beste anledning for å få «rett». Dette er ikke en paranoid vrangforestilling jeg nærer men en realitet. Jeg nektes fortsatt å søke sporadisk hjelp ved min kommunens sosialkontor, og må derfor til nabokommunen. Jeg har fått beskjed om at jeg bare kan glemme ytelser til avlastning, e.l. Jeg nektes hjelp til å finne meg en annen bolig, eller til å flytte til en annen kommune.

Dommen er sensasjonelt, men ingen norsk avis har hittil villet skrive om den. Alle mine henvendelser blir møtt med taushet. Kan det være noen annen årsak enn at dommen er «politisk ukorrekt»?

 

To år senere

Det er nå to år siden dommen ble avsagt, så hvorfor ta det opp nå? Kan du ikke bare glemme hele greia? Legge det hele bak deg?, er de velmenede råd jeg får. Mer enn gjerne, men jeg får ikke lov. Min fraskilte ektefelle lar meg ikke være i fred! Hun kommer til alle døgnets tider og forsøker med alle – og da mener jeg alle – midler til å få innpass, for å skape en ny avhengighetssituasjon, for igjen å få makt og kontroll over mitt og min sønns liv. I dette viser hun en pågåenhet og frekkhet, i kombinasjon med en meget vel utviklet evne til emosjonell manipulasjon, som de færreste oppdager og evner å gardere seg i mot.

Uansett hva jeg foretar meg blir jeg presset i et hjørne hvor de eneste valg jeg har er å velge mellom pest eller kolera. Jeg har gitt opp å få andre til å forstå, det er ganske enkelt ikke mulig for de som ikke har vært utsatt for en psykopat. Hva mer er, jeg kan ikke offentlig si at min eks er psykopat. Sa ikke Finn Skårderud – den selvoppnevnte guruen blant norske psykiatere – i et NRK program i vinter «at bruken av psykopatbegrepet kan fortelle mer om den som benytter seg av det enn den som blir tiltalt som en - nettopp – psykopat»? Catch 22, igjen.

 

Trakkasseringen fortsetter

Lagdommeren som ringte meg for å fortelle om dommen, trykket meg samtidig på hjerte å gjøre alt i min makt for å dempe konfliktnivået med mor. Det er dette jeg har forsøkt å gjøre i de to år som har gått, selv om dette har medført at jeg har måttet «svelge kameler i hopetall», for å unngå konflikter og dramatiske situasjoner. Særlig i situasjoner når barnet var tilstede, som naturligvis er glad også i sin mor. Min psykiater og også min tidligere samboer har støttet meg i dette, selv om jeg instinktivt hele tiden har vært redd for nye episoder. Og de har det vært flere av, dog ikke så dramatisk som for kort tid siden etter en vellykket feiring av min sønns fire årsdag.

Jeg vet ennå ikke hva som utløste hennes vrede, men før jeg rakk å si noe som helst etter at de siste av mine gjester hadde gått fikk jeg min første ørefikk for kvelden. Etter et voldsomt drama – med tre små barn og hennes venninne til stede – så jeg til slutt ingen annen utvei enn å ringe til politiet for å få henne fjernet. Halv tolv om kvelden så min sønn sin mor forsvinne med politiet. På sin bursdag!

I dagene etterpå ringte hun til alle døgnets tider. Hver kveld i fire døgn – hun er på ferie i hjemlandet sitt nå – var hun på døren akkurat når det var leggetid. Den andre kvelden kom hun noen timer senere tilbake med politiet, under påskudd av å ville hente sine eiendeler. Men de hadde jeg for lengst plassert i trappeoppgangen – de står der ennå – noe hun var vel vitende om. Hennes eneste formål var på hennes sedvanlige dramatiske vis å forsøke å få bekreftelse av sine paranoide vrangforestillinger, og demonstrere for all verden hvilken avskylig fyr jeg egentlig er.

Og politiet låner seg ut til slik trakkassering! Da jeg åpnet døren plantet en politimann umiddelbart foten over dørstokken og skulderen mot døren. Jeg hold imidlertid fast i døren og nektet de adgang til leiligheten, fordi - som jeg sa - dette slett ikke var noen politisak. «Jo, det er det nå» sa politimannen og gjentok spørsmålet om de kunne få komme inn (det hørtes mere ut som en ordre). Han var – for å si det forsiktig – ubehagelig, arrogant og hadde en svært så intimiderende og autoritær holdning. Jeg hold meg imidlertid helt rolig, med et godt grep på døra, og nektet de å komme inn. En annen politimann hold seg i bakgrunnen og sto i trappen sammen med eksen, og et for meg ukjent par med sine to barn! Mannen hadde jeg aldri truffet før, men han «visste» derimot alt om meg, og om hva slags «type» jeg var.

Politimannen var vist av samme oppfatning og argumenterte fortsatt - høylytt - om at de burde få komme inn, noe som resulterte i at gutten våknet, og forskrekket kom til døren. Det var da jeg hevet stemmen og i klartekst beskyldte mor for å ville akkurat dette. Det var da det gikk opp for disse lovens voktere at de ikke kom noen vei med meg, og plutselig tok han opp en mobiltelefon – åpenbart for å konferere med en overordnet – hvoretter han etter et øyeblikk sa «da går vi da». Ingen unnskylding eller noe slikt – de bare gikk. Igjen så gutten min sin mor gå inn i en bil ledsaget av politiet.

 

Nå er det nok!

Noen dager etter leverte jeg inn begjæring om besøks- og telefonforbud for eksen, med resultatet som jeg allerede har nevnt. Men... jeg tar det som en mann. Ikke slik feministene definerer en mann – selv om jeg må innrømme at jeg har vært på nære nippet flere ganger i også å bruke vold – for så langt skal de ikke drive meg. Nei, jeg tar det som en «ekte» mann og tar opp kampen med ordet som våpen. Med redelig og saklig argumentasjon akter jeg å få stilt de ansvarlige til ansvar for alle sine lovbrudd, for sine brudd på fag-etiske retningslinjer, og for sin psykologiske nonsens. Nå er det nok!

I snart fem år har jeg blitt utsatt for alle de overgrep som blir nevnt i krisesenterets definisjon av vold, av såvel min kone som av et umenneskelig system. Et ideologisk system som per definisjon ser på kvinner som ofre og som dermed styres av myter til stor skade for såvel kvinner som menn og barn. Et system att på til som har fullstendig imunnisert seg mot alle former for kritikk og dermed for læring og endring. Et lojalt system hvor all moral og etikk er fullstendig fraværende, hvor man dekker hverandre, og hvor ansvaret er fullstendig pulverisert. Et system som koster samfunnet enorme summer – bare de to sakkyndige i min sak har kostet samfunnet over 160 000 kroner – og som attpåtil kjører ressurssterke mennesker fullstendig i senk og på uførepensjon.

Jeg ville ikke ha brukt så sterke ord hvis jeg bare hadde min egen sak å forholde meg til. Lenge og vel trodde jeg at min sak var unik, men arbeidet i Familiestiftelsen de siste månedene har lært meg at svært mange deler mine erfaringer, og at jeg faktisk har vært heldig som tross alt har funnet gehør.

Derfor må vi få en debatt – ikke basert på myter og alle slags angivelige mørketall – men basert på vitenskapelige fakta og faktiske hendelser. Hvilken avis tør gripe fatt i dette? Hvilken politiker tør ta til ordet for endringer i såvel praksis som lovgivning?

 

********