Stevning
Til
Oslo Tingrett
Vedr. gyldigheten av
Likestillings- og diskrimineringsnemndas
vedtak
I
Sak nr 30/2008
Saksøker: Kjell Arve Schevig
Bynesveien 4B, 7018 Trondheim
Saksøkt: Staten v/ Likestillings- og diskrimineringsnemnda
Postboks 8049 dep, 0031 Oslo
Innhold:
1. Innledning
2. Forholdet mellom
hva saken gjelder og hva klagen gjelder
3. Sakens bakgrunn,
gang og opplysning
4.
Saksbehandlingsfeil
4.1 Utelatelser mv
4.2 Selvmotsigelser
5. Feil
rettsanvendelse/lovforståelse
5.1 Inngripende for
klager
5.2 Partenes
ressurser
5.3
Undersøkelsesplikt og bevisbyrde
5.4 Hensynet til
barna
6. Avslutning
7. Påstander
1. Innledning
Likestillings- og diskrimineringsnemnda
(heretter LDN) behandlet 06.02.09 Kjell Schevigs (heretter saksøker) klage over
henleggelse fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (heretter LDO) av 10.07.08
i sak 30/2008. Nemnda vedtok samme dag: Klagen
på Likestillings- og diskrimineringsombudets vedtak om henleggelse tas ikke til
følge.
Konklusjonen uten premisser ble
oversendt klager umiddelbart. Vedtak i fulltekst forelå tre uker senere den 27.02.09.
Ut fra denne dato er beregnet 3-månedersfristen iht Diskrimineringsombudslovens
§ 12 som nærværende stevning er hjemlet i.
Vedlegg 1: Nemndas vedtak av 06.02.09
Stevningen anses med dette
rettidig innlevert. Som verneting er valgt Oslo tingrett
2. Forholdet mellom hva saken gjelder og hva klagen gjelder
Saken gjelder overprøving og
gyldighet av Nemndas vedtak. Diskrimineringsombudslovens § 12 hjemler full
prøving av saken. Saksøker forstår saken slik at selv om det opprinnelige
kravet om undersøkelse av mulig kjønnsdiskriminerende praksis ligger i bunnen,
kan ikke retten undersøke om saksøker/klager har rett, men bestemme at LDN/LDO
sørger for å undersøke forholdene.
Hva saken gjelder tar
utgangspunkt i at premissene for vedtaket er feil – både prosessuelt og
materielt – slik at konklusjonen i ”Nemndas
vurderinger” med tilhørende vedtak også blir feil.
Saksøker vil fokusere feil i
Nemndas vedtak vesentlig kategorisert som saksbehandlingsfeil og feil
rettsanvendelse/lovforståelse. Hva klagen gjelder fremkommer av Vedlegg
1, avsnittene om ”saken gjelder”, ”sakens bakgrunn” og ”Kjell Schevig har gjort gjeldende”.
3. Sakens bakgrunn, gang og opplysning
I hovedsak er sakens bakgrunn og
gang fremstilt noenlunde korrekt i Vedtaket fra LDN. En del mangler og
utelatelser er dog viktig å påpeke, jf nedenstående om relevansen av påvisning
av Saksbehandlingsfeil. Saksøker/klager har hele tiden klaget både på vegne av
seg selv og på vegne av andre fedre i samme situasjon.
Saksøker sendte først et brev til
LDO 12.12.07
Vedlegg 2: Brev fra Kjell Schevig til LDO av 12.12.07
LDO ba i brev av 15.01.08 om redegjørelse
fra NAV Utland.
Vedlegg 3: Brev fra LDO til NAV utland av 15.01.08
Brevet viser at LDO startet med
en god intensjon om å finne om av klagers henvendelse var berettiget. Brevet
tyder på omfattende refleksjon rundt de spørsmål klager vil ha belyst. En noe
forsinket korrespondanse avdekket imidlertid at NAV og Arbeids- og velferdsdirektoratet
(AVD) ikke bidro til å avklare klagers ønske om å få fakta på bordet.
Denne korrespondanse er ikke
vedlagt stevningen. LDO påbegynte for så vidt en undersøkelse, men har senere
bestemt seg for å innstille granskningen. Det kan se ut som om man har gitt
etter for unnvikende svar fra NAV utland og AVD og gitt seg med det. Saksøkers
klage ble formelt henlagt 10.07.08
Vedlegg 4: Brev fra LDO til Kjell Schevig: Henleggelse i sak om
barnebidrag i barneborføringssaker 10.07.09
Vedlegg 5: Brev fra Kjell Schevig til LDO: Klage over henleggelse av 29.07.08
I brev av 04.12.08 (ikke vedlagt
stevningen) fra LDN er vedlagt et sammendrag saksøker hadde vesentlige
innsigelser mot. I en e-post til av 13.12.08 er skissert en rekke forhold som
forutsetningsvis skulle innarbeides i et revidert sammendrag. Dette ble
imidlertid ikke gjort.
Vedlegg 6: e-post fra Kjell Schevig til LDN av 13.12.08
Relevansen av mangelfull
saksopplysning er både knyttet til spørsmålet om hvorvidt avgjørelsen er
inngripende overfor klager/saksøker og for faktaforholdene i de undersøkelsene
saksøker mener LDO burde sørget for ble gjennomført. Både for mulig påvisning
av direkte og indirekte diskriminering. Og for forståelse av Luganokonvensjonens
rettslige relevans ift Likestillingsloven (lstl).
I e-posten av 13.12.08 er referert
til en konkret sak hos daværende Likestillingsombud (før navneendring), sak
2005/102, som dokumenterer at LDO betrakter praksisen hos NAV utland som indirekte
kjønnsdiskriminering av gruppen bidragspliktige fedre som har fått sine bidrag
(opp)justert av utenlands rett og forvaltning iht Luganokonvensjonens
bestemmelser basert på presumpsjonen om bidragsmottaker som ” alltid den
svakere part”.
Vedlegg 7: Likestillingsombudet sak 2005/102
LDN har ikke tatt med saksøkers
anførsler slik det må være forutsatt, verken i sammendragene (ikke vedlagt
stevningen) redigert i forkant av klagesaksbehandlingen, eller på bakgrunn av
hva som ble fremført i det muntlige møtet 06.02.09.
På denne bakgrunn vil saksøker
hevde at saken for Nemnda ikke var godt nok eller korrekt opplyst. Betydningen
av disse forsømmelsene vil bli konkretisert i det følgende. På bakgrunn av
vedlagt dokumentasjon – kun delvis innarbeidet i LDNs grunnlagsmateriale - vil
saksøker anføre at fremstillingen er mangelfull på vesentlige punkter, med
betydning for påvisning av både saksbehandlingsfeil og feil rettsanvendelse for
så vidt som de juridiske resonnementer blir lidende under selektiv
faktaforståelse fra LDO/LDN.
4. Saksbehandlingsfeil
Med saksbehandlingsfeil forstår
saksøker feil i fremgangsmåte/metode i måten LDN har kommet frem til sin
avgjørelse. Dette gjelder hovedsakelig redaksjonelle grep i
fremstilling/redegjørelse for sakens historie og faktum, og for påviselige
mangler/utelatelser. Når premissene er sviktende, blir også konklusjonen feil. I
tillegg vil saksøker anføre flere påviselige selvmotsigelser som avslører
logiske brister om hvilket faktum (og hvilken juss) man legger til grunn.
4.1 Utelatelser mv
Som nevnt i punkt 3. inneholder E-post
til Nemnda av 13.12.08(vedlegg 6) en rekke forhold som saksøker ønsket lagt til
i nemndas sammendrag. Disse forholdene ble imidlertid ikke lagt til
sammendraget, og det virker som om det meste av innholdet i saksøkers e-post av
13.12.08 er utelatt totalt i Nemndas behandling av saken.
Under Nemndas møte med partene 06.02.09
fremførte saksøkers representant som resonnement overfor Nemnda at sakens
omdreiningspunkt på dette stadium gjaldt grenseoppgang mellom sakens
materialitet (klagers forhold økonomisk, helse- og velferdsmessig og
ressurssituasjon forøvrig) og prosessuelle vilkår som dokumentasjons- og
bevisbyrde.
En sentral problemstilling blir
dermed: Hvem har ut fra partenes ressurssituasjon byrden med å fremlegge faktum
som kan bekrefte respektive avkrefte innholdet i klagers opprinnelige krav.
Nemnda syntes å bifalle saksøkers tilnærming, men i Nemndas vedtak er ikke
nevnt problemstillingen. Saksøkers anførsler er ikke nevnt på dette punkt.
Heller ikke saksøkers datter Silje Schevigs utsagn i nemndmøtet hvor hun meget
tydelig eksemplifiserte hvordan og hvorfor klagers forhold er blitt forverret i
og med bidragsinnkrevingen i regi av NAV Utland, er tatt med. At saken dermed
er inngripende for klager synes hevet over tvil.
Disse eksemplene på vesentlige
saksbehandlingsfeil viser at spørsmålene om både bevisbyrde ut i fra
ressurssituasjon og grad av sakens inngripende virkning for klager, nødvendigvis
ville ha gitt en annen belysning med tilhørende avveining av momenter, enn det
LDN har foretatt.
Saksøker anfører at Nemnda har
utelatt vesentlige momenter for å kunne konkludere som de har gjort. Klagers
henvisning til sak 2005/102 er meget vesentlig, men relevansen er utelatt i
presentasjonen overfor LDN, f.eks skillet mellom indirekte og direkte
diskriminering. NAV Utlands brev av 14.12.07 (vedlegg 8) viser også meget tydelig
at Luganokonvensjonen fra NAVs hold anses for å ha forrang foran ikke bare
likestillingsloven, men også barneloven.
Vedlegg 8: Brev fra NAV utland til Kjell Schevig av 14.12.07
4.2 Selvmotsigelser
LDN legger - uten å kvalifisere standpunktet
– til grunn at saken ikke er inngripende overfor klager, hvilket de i neste
avsnitt bekrefter at er tilfelle, hvis realitetsbehandling av saken ”kunne fått
konkret betydning”. Dernest motsier nemnda seg selv i synet på bevisbyrde ut fra
synet på at saker skal ferdigbehandles som hovedregel. Nemnda hevder både at
dette er regelen, at ikke klager trenger bringe dokumentasjonen til LDO, og at
bevisbyrden først går over når klager har bevist sakens faktum, og jobben er
gjort.
Ytterligere fremhever Nemnda LDOs
selvstendige ansvar for å opplyse saken samtidig som nemnda fraskriver LDO det
samme ansvar. Saksøker anser de påvisbare selvmotsigelse som eksempler på at
fremgangsmåten ikke er tilfredsstillende da man burde oppdaget slike
feilforutsetninger som slår bena under sentrale standpunkter, konkret
bevisbyrde og relevansen av inngripen overfor klager.
5. Feil rettsanvendelse/lovforståelse
Med feil rettsanvendelse og
lovforståelse forstår saksøker at LDN har lagt til grunn en juridisk tolkning
av konkrete bestemmelser som er feil. Eller også har LDN foretatt vurderinger
som verken er juridisk/lovmessig hjemlet eller logiske ut fra allmenne
fornuftsbetraktninger – reelle hensyn. Saksøker anfører også feil i vurderingen
av saksøkers forhold, med relevans for forholdet mellom fakta og juss.
Saksøker legger til grunn at
vesentlige anførsler/momenter er redigert vekk i Nemndas vurderingsgrunnlag.
Disse er nevnt som saksbehandlingsfeil. For den materielle vurderingen av
relevansen av bevisbyrde og spørsmålet om inngripen for klager, vil saksøker
anføre at forhold redigert vekk har betydning for den juridiske forståelse, jf
regel-unntak og vilkår.
5.1 Inngripende for klager
At henleggelse av krav om
undersøkelse av praksis i innkrevingssaker etter nemndas oppfatning ikke er
inngripende, er oppsiktsvekkende, jf også påviste selvmotsigelse. Det er ikke
hjemlet og dessuten feil at saken kan henlegges under henvisning til at saken
ikke får betydning for klager, når det fra klagers side er nettopp fremhevet at
saken både har en individuell og en prinsipiell relevans for gruppen av fedre
som høyst sannsynlig blir diskriminert.
I e-post av 13.12.08 (jf Vedlegg)
skriver klager:
Underholdsbidraget mitt ble av tysk domstol økt med 135 % av den til
enhver tid gjeldende norske bidragssats. Økningen ble gjort med 5 års
tilbakevirkende kraft, og jeg får ikke fradrag for reiser og samvær med min
datter. (…) NAV Utland inndriver nå pengene på grunnlag av tysk rettsorden. (…)
Verken bidragsloven, barneloven eller likestillingsloven kommer til anvendelse
slik NAV Utland tolker lovgivningen.
Det er ikke urimelig å tro at, om
LDO etter undersøkelser fant at ikke bare norske fedre ble diskriminert på det
omtalte område, men at norske myndigheter også har forsømt å bidra til revisjon
av Lugano-konvensjonens presumpsjon om at kvinner alltid er den svakeste rett,
ville saksøker hatt en sterk sak for å få omgjort de urimelige betingelse
bidragsregimet er administrert etter.
5.2 Partenes ressurser
Saksøker/klager tar utgangspunkt
i sin egen situasjon. I tillegg har han kjennskap til flere tilfeller som gir
begrunnet mistanke om kjønnsdiskriminerende praksis. Saksøker har ikke selv
ressurser til å gjennomføre undersøkelsene han ber LDO om å foreta. LDO har
ressurser. LDO har ikke godtgjort at de kan unndra seg bevisbyrde verken mht hjemmelsgrunnlag
eller hvordan partenes ressurssituasjon tilsier at klager må sørge for
dokumentasjonen.
Saksøker kjenner til at Justisdepartementet
har en liste med navnene til barn som er ulovlig bortført, et tresifret antall
barn. LDO har bedre forutsetninger rent administrativt og autoritativt til å
sørge for at listene fra justis samkjøres med NAV utlands register over bidrag
til utland. Saksøker er ikke i posisjon til å kreve slike åtgjerder. Men det
har LDO. Nav utland nekter å dokumentere at deres praksis ikke er
kjønnsdiskriminerende. LDO kan legge press på NAV Utland slik at listene fra
Justisdepartementet innhentes og samkjøres. Granskningen er allerede i sin
sluttfase, slik at et krav i fra LDO om at NAV Utland innhenter nødvendige data
for å opplyse saken – er neppe en ressurskrevende operasjon for LDO.
5.3 Undersøkelsesplikt og bevisbyrde
Bevisbyrdespørsmålet er ikke
behandlet tilfredsstillende. Det er ikke hjemmel for å hevde at byrden er
klagers inntil bevisene er innhentet og kan gå over på LDO. Denne forståelse er
verken juridisk eller logisk gyldig. Det er heller ikke kvalifisert at nærværende
sak er en slik sak som de særlige grunnene hjemler mht henleggelsesgrunn. Det
er ikke kvalifisert hva som forstås med ”hensiktsmessig”.
Hvis det kan mistenkes at det er
LDOs kjønnspolitiske prioriteringer som er bestemmende, og ikke arbeidsressurser
til enhver tid, må LDO i denne prosessen legge frem en oversikt med tilhørende
kvalifisering som viser at nærværende sak ikke når opp i en konkurranse mellom
andre mer og mindre viktige saker. Saksøker vurderer å fremprovosere slik
bevisføring fra motparten over ressurssituasjonen.
LDOs undersøkelsesplikt er
dokumentert av nemnda selv. Hvorvidt klagen er individuelt eller generelt
motivert kan muligens ha betydning for spørsmålet om direkte vs indirekte
diskriminering. Men dette spørsmål ble ikke behandlet av Nemnda tiltross for
medlemmet Thom Arne Helleslia sine konkrete spørsmål under møtet.
Hvis denne distinksjonen er
relevant er det oppsiktsvekkende at LDN selv har underslått vurdering at et
punkt et av nemndas medlemmer selv tok opp. LDO må nødvendigvis ha ment at
saksøkers klage i utgangspunktet var undersøkelsesverdig, jf brev til NAV
(vedlegg). På dette stadiet var spørsmålet om bevisbyrde ikke et tema. LDO må
svare for hvorfor bevisbyrde først blir tema når saken er henlagt og klager
bringer saken inn for LDN.
5.4 Hensynet til barna
Nemnda misforstår også
betydningen av de konkrete sakers forhold og vurderinger knyttet til disse
(nederste avsnitt s4) mht om det er forskjellsbehandling av kvinner og menn på
dette grunnlag. Det er praksisen hos NAV Utland Innkreving som er
utgangspunktet; om praksisen her viser at menn blir gjenstand for innkreving
mens kvinner slipper. Nemnda kan mistenkes for ikke å ha forstått denne nyanse.
Det påberopte ”hensynet til
barna” er ikke relevant, vesentlig fordi hensynet til bortførte barns
forsørgelsesbehov er det samme – uavhengig av bortførerens kjønn. I saksøkers tilfelle
forholder det seg slik at hans ekskone - som har bortført barnet – har som
farmasøyt i Tyskland betydelig høyere inntekt enn saksøker.
6. Avslutning
Saksøker er selvprosederende og
ber om Rettens veiledningsplikt (jf Tvisteloven).
Saksøker ønsker rettsgebyrfritak
og fritt rettsråd.
7. Påstander:
- Staten v/Nemndas vedtak av 06.02.09 oppheves, og Likestillings- og
diskrimineringsombudet pålegges å granske om det forekommer
kjønnsdiskriminering av foreldre ved internasjonal barnebortføring.
- Saksøker tilkjennes sakens omkostninger.
Med forbehold for ytterligere
anførsler og supplerende/endrede påstander: nærværende stevning i 3 eksemplarer
hvorav ett er sendt Staten/v Nemnda direkte
Trondheim den 25.05.09
Med vennlig hilsen
Kjell Schevig
Vedlegg:
1: Nemndas vedtak av 06.02.09
2: Brev fra Kjell Schevig til LDO av 12.12.07
3: Brev fra LDO til NAV utland av 15.01.08
4: Brev fra LDO til Kjell Schevig, Henleggelse av 10.07.09
5: Brev fra Kjell Schevig til LDO: Klage over henleggelse av 29.07.08
6: e-post fra Kjell Schevig til LDN av 13.12.08
7: Likestillingsombudet sak 2005/102
8: Brev fra NAV utland til Kjell Schevig av 14.12.07