STERKE DISKURSER


Kommentar fra Ola Arve Solstad til de fire første kapitlene i manuset "En fars maktesløshet".

 
Når jeg fikk disse falske anklagene mot meg, i 1994, var vi jo midt oppe i virvelstormen av anklager av denne typen. ”Alle” menn var barneovergripere. I følge norske ”undersøkelser” på 90-tallet var mellom 27 og 45% av oss seksuelle barneovergripere. Fra USA ble det meldt at på psykiske institusjoner var 81% av pasientene overgrepne. Og i England på 90-tallet var 1,2 millioner menn oppe i saker anklaget for overgrep. Og så videre. Det finnes nok barneovergripere, av begge kjønn, men ikke i det fantastiske antallet incest-industrien bygger opp. ( Mer om dette i senere kapitler.)

Vi sto altså ovenfor en ”sterk” diskurs, slik den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller offentlige diskurser hvor alle systemer med definisjons og dømmende makt deltar. En slik var diskursen som førte til hekseprosessene i middelalderen, og i vår moderne tid til den neoliberale diskursen innen verdensøkonomien.

Mange av de samme systemene deltar alltid i å skape en ”sterk” diskurs. I overgrepsdiskursen deltar skole, presse, helse og sosialvesenet og rettsvesenet, men også dagens ”vitenskap”, med å bygge opp et ”verdensyn” hvor flesteparten av  menn   er overgripere. Og man skal heller ikke glemme det økonomiske aspektet. Noen gjorde svært lette penger på disse falske anklagene. I Norge kom i tillegg den radikale, militante feminismen inn, -den som vil knekke patriarkatet, i motsetning til den liberale feminismen som arbeider for like rettigheter med menn-, som styrket denne ”sterke” diskursen ytterligere. I sakene var de forkledde med embeter og titler.

Og disse ”hysteriske” rettsakene, hvor det faglige nivået er brutt helt sammen, er på langt nær over. Særlig i samværssaker brukes falske anklager om overgrep fra en far sin side ennå mye som middel til å bryte relasjonen mellom barna og den som skal være deres mannsmodell. En viktig sosialiserende modell blir tatt fra barna, noe som neppe hjelper dem til å bli lykkelige og selvstendige mennesker, som står på to ben.

I min sak var jo assymmetrien i makt svært påfallenede i og med at mor var et høyt utdannet medlem, med lang fartstid, innen helse og sosialsystemet. Som også var brukt innen rettssystemet. Hun kjente dermed alle som kjente alle, og brukte de til å hjelpe seg. På den andre siden hadde du undertegnede, som var en vanlig arbeider uten noen sosiale kontakter innen systemene til å hjelpe seg.

Når ingen offentlige innstanser satte foten ned fikk vi dermed den rettsfarsen vi fikk, med radikale feminister som var personlige venner, kolleger og bekjente av mor som brøt ned alt rettsvern for relasjonen barn-far.

Nå skilte vel neppe dette faktum, ( mors tilknytningtil de aktuelle systemene ), saken spesielt fra lignende saker. I dem er det nok at du er kvinne. Kvinnesolidariten er i seg selv så sterk i Norge at prinsippene om en rettferdig rettergang for alle parter blir undergravd, uten at noen synes å sette spørsmålstegn ved det.

I saker av denne typen var det jo også lettest å ”ta” menn fra arbeiderklassen og klassene rundt og under den. De hadde sjelden noe forsvar å snakke om, og de sosiale forskjellene i språk og oppførsel gjorde dem til naturlige ofre. Den radikale feminismen som styrte inne i rettsrommet kastet seg først og fremst over dem. Denne type feminisme, som kom fra venstresiden, forvandlet seg til en av de mest høyreekstreme bevegelsene i den politiske historien.

Du føler deg ofte ganske maktesløs når du blir utsatt for slike falske anklager som de jeg ble utsatt for. Du får er en haug med institusjoner  mot deg. Og stiller du deg opp mot dem blir det som å prøve å slå hull på en 5 meter bred stålmur med bare nevene. Institusjoner åpenbart ledet av ”verdensynet” om at menn er kriminelle overgripere per se. Og et nettverk av kvinner, forkledde som såkalte ”eksperter”, vrir på alt du sier, til det til slutt er helt ugjenkjennelige. Mens du kjemper slik for at sannheten skal komme fram, mot de største institusjonelle overmaktene staten har,  føler du deg iblant ganske motløs og maktesløs. Det kan jeg trygt skrive under på.

Noen ord til slutt om psykologenes rolle, de som oftest bestemmer resultatet i slike saker, og som oftest tar fra barna en far som bare har vært en god far for dem.  Sjamanistene som jeg kaller disse psykologene brukt innen rettssystemet. Om dere lesere leser de følgende kapitelene vil dere se at det ennå kommer to nye psykolger inn i saken. Til slutt ble de fire. Av disse snakket to overhodet ikke med meg, far i saken, for å bli kjent med deg, eller slik at jeg også kunne få fortalt min versjon av saken. En snakket med meg en halv time, om man kan bruke uttrykket ”snakket med”, for sannheten var at hun brukte all tiden på å anklage meg, og på det sterkeste, for at jeg var så frekk at jeg ville forsvare meg mot de falske anklagene. Og den som senere kom inn som ”sakkyndig”, nok en kollega av mor, ”snakket” med meg en og en halv time, men så mye snakket hun nå ikke heller, hun bare ga beskjed om at hun støttet mor, og at hun syntes det var greit med slike falske anklager fra kvinnens side når det dreide seg om noe så viktig som å skille relasjonen barn-far.

Men alle fire psykologene slår fast at jeg er en seksuell barneovergriper, to antyder også klart at jeg er en som forsøker å kvele barn. Men hva er nå dette da?! Den menneskelige psyken er jo et lukket rom for andre, enten det gjelder tanker, følelser, fantasier, drømmer, eller alt annet. Bare via kommunikasjon, via å se og snakke med andre i arbeid, eller i de forskjellige sosiale kontekster der menneket ferdes, kan man, etter mange års grundige undersøkelser, si noe virkelig fast om hvem og hva dette  andre mennesket er. Og om man ikke anstrenger seg så kan ekteskap finnes hvor ektefellene etter mange års samliv skilles, fordi, som de sier, de ennå ikke kjenner hvem den andre virkelig er.

Men under psykologisk sjamanisme, den som finnes i ekteskapet mellom rettsvesen og psykologi, der kan man se rett inn i andre folks tanke og følelsesverden uten engang å ha snakket med vedkommende. Man vet bare sånn uten videre at denne mannen er en voldforbryter. Mystisismen og sjamanismen rår, fornuften forgår.


Håper leseren følger med videre i det jeg skriver. Mye har jeg måttet utelate. Også morsomme episoder som da en sosionom-veninne av mor, som vitne, kunne fortelle at jeg hadde lest pornobøker for hennes barn. Mens jeg på den tiden beviselig befant meg i Nicaragua. Og andre lignende episoder. I de neste kapitlene skrives om en svært merkelig juss, også sett i et internasjonalt perspektiv, som hadde til hensikt å lage en presedens som gjør adoptivbarn, deres fedre og  adoptivgiverland,  helt rettsløse.

 

Ola Arve Solstad

Januar 2013


red.anm. : De fire første kapitlene i serien "En fars maktesløshet" ligger i menyen "Lesernes erfaringer" på <www.krisesenter.org>
To av psykologene som er nevnt som "psykolog A" og "psykolog B" er henholdsvis psykolog Bjørg Grova og psykolog Haldor Øvreeide. Sistnevnte er fremdeles aktiv og en sentral bukk- og havresekkpsykolog, bl.a som utvalgsleder i NOUer om sakkyndighet i familiesaker og som medlem av fag-etisk råd (FER) i Norsk psykologforening hvor han sammen med sutvalgte betrodde kolleger hvitvasker norske sakkyndiges metodefeil og kjønns- og kulturfordommer.