STERKE DISKURSER
Kommentar fra Ola Arve Solstad til de fire
første kapitlene i manuset "En fars maktesløshet".
Når jeg fikk disse
falske anklagene mot meg, i 1994, var vi jo midt oppe i virvelstormen av
anklager av denne typen. ”Alle” menn var barneovergripere. I følge norske
”undersøkelser” på 90-tallet var mellom 27 og 45% av oss seksuelle
barneovergripere. Fra USA ble det meldt at på psykiske institusjoner var 81% av
pasientene overgrepne. Og i England på 90-tallet var 1,2 millioner menn oppe i
saker anklaget for overgrep. Og så videre. Det finnes nok barneovergripere, av
begge kjønn, men ikke i det fantastiske antallet incest-industrien bygger opp. (
Mer om dette i senere kapitler.)
Vi sto altså ovenfor
en ”sterk” diskurs, slik den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller
offentlige diskurser hvor alle systemer med definisjons og dømmende makt deltar.
En slik var diskursen som førte til hekseprosessene i middelalderen, og i vår
moderne tid til den neoliberale diskursen innen verdensøkonomien.
Mange av de samme
systemene deltar alltid i å skape en ”sterk” diskurs. I overgrepsdiskursen
deltar skole, presse, helse og sosialvesenet og rettsvesenet, men også dagens
”vitenskap”, med å bygge opp et ”verdensyn” hvor flesteparten av menn er overgripere. Og man skal heller ikke glemme
det økonomiske aspektet. Noen gjorde svært lette penger på disse falske
anklagene. I Norge kom i tillegg den radikale, militante feminismen inn, -den
som vil knekke patriarkatet, i motsetning til den liberale feminismen som
arbeider for like rettigheter med menn-, som styrket denne ”sterke” diskursen
ytterligere. I sakene var de forkledde med embeter og titler.
Og disse ”hysteriske”
rettsakene, hvor det faglige nivået er brutt helt sammen, er på langt nær over.
Særlig i samværssaker brukes falske anklager om overgrep fra en far sin side
ennå mye som middel til å bryte relasjonen mellom barna og den som skal være
deres mannsmodell. En viktig sosialiserende modell blir tatt fra barna, noe som
neppe hjelper dem til å bli lykkelige og selvstendige mennesker, som står på to
ben.
I min sak var jo
assymmetrien i makt svært påfallenede i og med at mor var et høyt utdannet
medlem, med lang fartstid, innen helse og sosialsystemet. Som også var brukt
innen rettssystemet. Hun kjente dermed alle som kjente alle, og brukte de til å
hjelpe seg. På den andre siden hadde du undertegnede, som var en vanlig
arbeider uten noen sosiale kontakter innen systemene til å hjelpe seg.
Når ingen offentlige
innstanser satte foten ned fikk vi dermed den rettsfarsen vi fikk, med radikale
feminister som var personlige venner, kolleger og bekjente av mor som brøt ned
alt rettsvern for relasjonen barn-far.
Nå skilte vel neppe
dette faktum, ( mors tilknytningtil de aktuelle systemene ), saken spesielt fra
lignende saker. I dem er det nok at du er kvinne. Kvinnesolidariten er i seg
selv så sterk i Norge at prinsippene om en rettferdig rettergang for alle
parter blir undergravd, uten at noen synes å sette spørsmålstegn ved det.
I saker av denne
typen var det jo også lettest å ”ta” menn fra arbeiderklassen og klassene rundt
og under den. De hadde sjelden noe forsvar å snakke om, og de sosiale
forskjellene i språk og oppførsel gjorde dem til naturlige ofre. Den radikale
feminismen som styrte inne i rettsrommet kastet seg først og fremst over dem.
Denne type feminisme, som kom fra venstresiden, forvandlet seg til en av de
mest høyreekstreme bevegelsene i den politiske historien.
Du føler deg ofte
ganske maktesløs når du blir utsatt for slike falske anklager som de jeg ble
utsatt for. Du får er en haug med institusjoner mot deg. Og stiller du deg opp mot dem blir
det som å prøve å slå hull på en 5 meter bred stålmur med bare nevene. Institusjoner
åpenbart ledet av ”verdensynet” om at menn er kriminelle overgripere per se. Og
et nettverk av kvinner, forkledde som såkalte ”eksperter”, vrir på alt du sier,
til det til slutt er helt ugjenkjennelige. Mens du kjemper slik for at
sannheten skal komme fram, mot de største institusjonelle overmaktene staten
har, føler du deg iblant ganske motløs
og maktesløs. Det kan jeg trygt skrive under på.
Noen ord til slutt om
psykologenes rolle, de som oftest bestemmer resultatet i slike saker, og som
oftest tar fra barna en far som bare har vært en god far for dem. Sjamanistene som jeg kaller disse psykologene
brukt innen rettssystemet. Om dere lesere leser de følgende kapitelene vil dere
se at det ennå kommer to nye psykolger inn i saken. Til slutt ble de fire. Av
disse snakket to overhodet ikke med meg, far i saken, for å bli kjent med deg,
eller slik at jeg også kunne få fortalt min versjon av saken. En snakket med meg
en halv time, om man kan bruke uttrykket ”snakket med”, for sannheten var at
hun brukte all tiden på å anklage meg, og på det sterkeste, for at jeg var så
frekk at jeg ville forsvare meg mot de falske anklagene. Og den som senere kom
inn som ”sakkyndig”, nok en kollega av mor, ”snakket” med meg en og en halv
time, men så mye snakket hun nå ikke heller, hun bare ga beskjed om at hun
støttet mor, og at hun syntes det var greit med slike falske anklager fra
kvinnens side når det dreide seg om noe så viktig som å skille relasjonen
barn-far.
Men alle fire psykologene
slår fast at jeg er en seksuell barneovergriper, to antyder også klart at jeg
er en som forsøker å kvele barn. Men hva er nå dette da?! Den menneskelige
psyken er jo et lukket rom for andre, enten det gjelder tanker, følelser,
fantasier, drømmer, eller alt annet. Bare via kommunikasjon, via å se og snakke
med andre i arbeid, eller i de forskjellige sosiale kontekster der menneket
ferdes, kan man, etter mange års grundige undersøkelser, si noe virkelig fast
om hvem og hva dette andre mennesket er.
Og om man ikke anstrenger seg så kan ekteskap finnes hvor ektefellene etter
mange års samliv skilles, fordi, som de sier, de ennå ikke kjenner hvem den
andre virkelig er.
Men under psykologisk
sjamanisme, den som finnes i ekteskapet mellom rettsvesen og psykologi, der kan
man se rett inn i andre folks tanke og følelsesverden uten engang å ha snakket
med vedkommende. Man vet bare sånn uten videre at denne mannen er en voldforbryter.
Mystisismen og sjamanismen rår, fornuften forgår.
Håper leseren følger
med videre i det jeg skriver. Mye har jeg måttet utelate. Også morsomme
episoder som da en sosionom-veninne av mor, som vitne, kunne fortelle at jeg
hadde lest pornobøker for hennes barn. Mens jeg på den tiden beviselig befant
meg i Nicaragua. Og andre lignende episoder. I de neste kapitlene skrives om en
svært merkelig juss, også sett i et internasjonalt perspektiv, som hadde til
hensikt å lage en presedens som gjør adoptivbarn, deres fedre og adoptivgiverland, helt rettsløse.
Ola Arve Solstad
Januar 2013
red.anm. : De fire første kapitlene i serien "En fars maktesløshet" ligger i menyen "Lesernes erfaringer" på <www.krisesenter.org>
To av psykologene som er nevnt som "psykolog A" og "psykolog B" er henholdsvis psykolog Bjørg Grova og psykolog Haldor Øvreeide.
Sistnevnte er fremdeles aktiv og en sentral bukk- og havresekkpsykolog,
bl.a som utvalgsleder i NOUer om sakkyndighet i familiesaker og som
medlem av fag-etisk råd (FER) i Norsk psykologforening hvor han sammen
med sutvalgte betrodde kolleger hvitvasker norske sakkyndiges
metodefeil og kjønns- og kulturfordommer.