Statsadvokat Thues nådegaver

av Lars Gule

 
Flere saker har i det siste satt kvaliteten på politiets og påtalemyndighetens arbeid på dagsorden. Her skal det fokuseres på hvordan en aktor kan opptre i retten. Kan han si hva som helst uten at det bør få konsekvenser? I flere saker som har endt med feilaktige domfellelser, har aktors rolle vært sentral. Dette er godt kjent fra sakene mot Fritz Moen. Det er også et åpent spørsmål hva aktorene visste, burde visst og hvordan de framla det de trodde de visste i saken mot Treholt. Her gjenstår ytterligere undersøkelser før vi kan trekke endelige konklusjoner.

I den straffesaken som er gjennomgått i min nylig publiserte avhandling Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar, har aktorene bidratt sterkt til et uriktig resultat, altså til det jeg mener er et justismord. I lys av de ovennevnte og andre saker er ikke dette unikt. Men det kommer sjelden noen innrømmelser fra påtalemyndighetenes side.

Etter presentasjonen av boka forsvarte statsadvokat Olav Helge Thue påtalemyndighetenes posisjon (Østlandssendingen 30.09.). Han argumenterte tilsynelatende tilforlatelig med at tiltalte har blitt funnet skyldig i retten tre ganger. Overfladisk er dette riktig, og likevel tar statsadvokaten feil. Høyesterett opphevet den første dommen i lagmannsretten og kritisert den og den forutgående dommen i tingretten særdeles skarpt på grunn av alvorlige feil. Thue vet derfor at disse dommene er ugyldiggjort. Tiltalte er slett ikke tre ganger skyldig. (For Thue mener vel ikke at om tiltalte hadde blitt funnet skyldig to ganger og så blitt frifunnet, hadde han vært skyldig likevel?). Han er dømt én gang. Anførslene i min bok gjelder blant annet at det dårlige politiarbeidet og de feil som førte til de første uriktige kjennelsene, har blitt videreført i den siste rettsrunden i denne saken og ført til en klart uriktig dom.

Blant de feil jeg peker på er at Thue og hans kollega politiadvokat Richard Beck Pedersen, som først var aktor i saken, har gjort seg skyldig i uetisk oppførsel ved å aktorere mot bedre vitende og med en bevisst intensjon om å demonisere den tiltalte. En alvorlig anklage, ja, men den har godt belegg gjennom blant annet følgende eksempel:

Som tilsvar på tiltaltes påstand om at han hjalp sin unge kone ved å sikre at hun fikk gjennomført nødvendig korrigerende kirurgi for en skade i underlivet, svarer hun at jo, hun var på sykehus i Bangladesh, men det var fordi hun ble tvunget til abort av tiltalte. Dette er en uhyre alvorlig påstand som det ikke finnes spor av etterforskningsmessig oppfølging av i avhørene av fornærmede. Som for eksempel hvorfor han tvang henne til dette eller hvor langt på vei i svangerskapet hun var da aborten skal ha blitt gjennomført. Likevel legger aktorene ganske enkelt til grunn at tiltalte har tvunget fornærmede til abort.

Når forsvareren spør fornærmede ut om dette i retten, forteller hun at hun tror hun var to-tre måneder på vei. Problemet med denne påstanden er at den utelukker tiltalte som far fordi han befant seg på den andre siden av kloden, i Norge, på det tidspunkt man raskt kan regne seg fram til at fornærmede skal ha blitt gravid. Hun har ikke påstått at hun var blitt gravid (kort etter ekteskapsinngåelsen) med noen annen mann, tiltalte har ikke anklaget henne for å ha vært utro og påtalemyndigheten påstår heller ikke at det må finnes en annen far. Videre avviser behandlende lege i Bangladesh at det ble foretatt noe abortinngrep.

Likevel tillater Thue seg å hevde at det er lett å skaffe seg falske legeerklæringer i Bangladesh og at vi nok aldri får vite hva som skjedde på klinikken der. Dette er å argumentere mot bedre vitende. For enten må Thue (og Beck Pedersen) akseptere at tiltalte ikke kunne ha gjort fornærmede gravid fordi han var fraværende på tidspunktet for en eventuell befrukting og at det derfor ikke har blitt foretatt noen abort, eller så må aktorene anta at fornærmede husker feil, dvs. at hun var gravid i syvende måned da hun ble tvunget til abort. I siste tilfelle har tiltalte vært medskyldig i drap (sammen med legene ved sykehuset) etter både norsk og bangladeshisk lov. Dette er så alvorlig at det selvsagt skulle vært grundig etterforsket. Det har politiet overhodet ikke gjort. Altså har politiet gjort seg skyldig i en usedvanlig grov etterforskningsforsømmelse, uten at påtalemyndigheten har gjort noe med det.

Legger vi derimot til grunn kjente fysiske og biologiske fakta om tiltaltes fravær fra sin kone i mer enn seks måneder, og i tillegg det personalet ved klinikken sier, blir det åpenbart at det er fornærmede som forklarer seg usant. Det har ikke forgått noen abort.

Når Thue likevel velger å antyde at abort slett ikke kan utelukkes, demonstrerer han sin nådegave – frekkheten. Denne måten å aktorere på for å forsvare fornærmedes troverdighet, mot bedre vitende, er uetisk og uanstendig. Dette ble heller ikke kritisert av rettens administrator, hvilket i seg selv er bekymringsfullt.

Thues framgangsmåte strider mot en aktors plikt til å prosedere objektivt og også framholde det som taler til fordel for tiltalte. Om Thue skulle være ukjent med dette kravet til aktorer, bør han snarest sette seg inn i Mæland-utvalgets gjennomgang av Fritz Moen-saken.

Dessverre er ikke dette eksemplet på Thues urimelige aktorering det eneste. Hele saken var full av slike «frekkheter». Og gjennom avvisningen av dokumentasjonen i min bok – til og med uten å ha lest den – med henvisning til at tiltalte ble funnet skyldig tre ganger, fortsetter Thue å demonstrere sin nådegave. Som om det faktum at Liland og Moen ble dømt og sonet, i seg selv skulle bevise at et justismord ikke har blitt begått.

Ved å nekte å forholde seg til elementære fakta, kjent fra ungdomskolens biologipensum, og ved å demonisere tiltalte ved å presentere ubeviste og ubeviselige påstander om grove overgrep, har statsadvokat Thue bidratt til det justismordet dette har blitt. Det er virkelig på tide at riksadvokaten gransker denne saken.

En slik gransking av denne og flere av de problematiske sakene som har blitt kjent den siste tiden, er åpenbart nødvendig for bidra til å heve kvaliteten på påtalemyndighetens arbeid. Noe annet underminerer både rettssikkerheten og tiltroen til rettsvesenet.



(Kronikk på trykk i Klassekampen 11.10.10)