Sovjettilstander i barnevernet

 
Av Wiebe Kunst, Flekkefjord

Kan man tvangsinnlegge en gutt på 12 år på barnepsykiatrisk, og tvangsbehandle ham der for at han ikke liker sin mor og ikke vil bo hos henne? Det er ingenting som feiler gutten: han er sosial med mange venner, faglig flink på skolen, dyktig på fotballen og han trives veldig godt hos sin far, hvor han nå har bodd i 2 år. Ingen har funnet noe feil ved omsorgen som far gir han, hverken materielt eller emosjonelt. Den eneste «feilen» er altså at gutten ikke vil til sin mor! ... og ifølge mor så er dette fars verk. Denne absurde problemstillingen er nå opp til doms i Gulating lagmannsrett.

Undertegnede ble for ett år siden kontaktet av far, som var svært fortvilt over at hans barn ikke ble hørt. Ved siden av å ha tilbrakt sammen mange timer med far og sønn, lange samtaler med gutten under fire øyne, og samtaler med søsteren på 21 år, har jeg fått tilgang til samtlige dokumenter fra flere rettssaker og fra barneverntjenesten. I alle disse dokumenter finnes det ikke et eneste bevis for mors karakterdrepende påstander om far. Absolutt ingen! Men... mor blir trodd først av barnevernet, deretter av en sakkyndig ansatt i samme kommune som barneverntjensten og etter samtaler med disse, deretter av nok en sakkyndig psykolog som bygger på barneverntjenestens uttalelser og den forrige sakkyndige, og nå til sist av enda en psykolog som legger de foregående uttalelser til grunn. Ingen observasjoner bygger opp under deres konklusjoner, snarere tvertimot!

Den siste sakkyndige skriver rett ut i sin rapport til lagmannsretten:

Utad virker far reflektert, samarbeidsvillig og tålmodig. Hans ekskone sier imidlertid at han har en helt annen atferd under fire øyne. Han evner ikke å se sin egen rolle og han tillegger andre ansvaret for alle konflikter og uoverenstemmelser som oppstår. Dette er forhold som ser ut til å bli bekreftet av både barnevern og skole og tillegges derfor vekt. Man kan hevde at de samme beskrivelsene blir gitt om mor, så hvorfor blir ikke disse vektlagt i større grad? De negative beskrivelsen av mor blir ikke bekreftet av barnevernet og den sakkyndige klarer heller ikke å se at disse samsvarer med mors væremåte og vil derfor tillegges lite vekt.

 
Altså: fordi mor forteller barnevern, sakkyndige psykologer, rettsinstanser, osv. at far er en tyrann, at far utøver vold, at far kjøper sine barns kjærlighet, at far truer sine barn til å være hos han, at far er manipulativ, osv. så er det sant. At far og begge barna forteller nøyaktig det samme om mor, er derfor per definisjon usant, og barnas forklaringer kan derfor bare være resultat av fars manipula­sjon.

Ingenting i min omgang med far og hans barn har fått meg til å tvile på deres oppriktighet. Alt de forteller er koherent og konsistent over tid. De forteller om en mor som er følelseskald og uten innlevelesevne, en mor som kan oppfare i raseri over en bagatell, en mor som utøver vold, en mor som ikke tillater at barnas venner kommer besøk, osv. Ingenting i fars væremåte og kommunikasjon tyder på manipulative trekk. Han er genuint interesert i sine barns utvikling, og gjøren og laden, og følger de opp slik en god far skal. Ingen av de profesjonelle aktører i saken har heller noensinne påvist at far lyver, men de konkluderer allikevel at han gjør det. Fordi mor sier det!

Ingen av de profesjonelle aktører i de forskjellige saker har heller noensinne brydd seg med de bevis som far har lagt frem for de, og som klart og tydelig viser at det er mor som skaper konfliktene, at det er mor som er svært rigid, at det er mor som på svært mange punkt lyver. Ringpermene med dokumenter som jeg har gjennomgått viser dette tydelig, og styrker fars troverdighet på alle punk­ter, men barnevernet, de forskjellige sakkyndinge og retten er ikke interessert. De «vet» at mor snakker sant og at far lyver! Hvordan de vet dette er en gåte.

Eller kanskje ikke. Professor i kognitiv psykologi George Lakoff  gir sine studenter oppgaven: «Ikke tenk på en elefant». I alle forsøk har dette imidlertid vist seg umulig for disse studenter. Konklusjonen er at får man først en forståelsesramme så blir alt fortolket i lys av denne, og enda viktigere: også alle trekk for å oppheve denne forståelsesramme fører uvegerlig til at man aktiverer den. Man blir låst inn i den, og negative fakta blir omfortolket for å passe inn i denne forståelses­rammen.

Før den første barnefordelingssaken kom opp for retten i januar 2008 hadde mor i ett halvt år snakket «dritt» om far i sine møter med en kvinnelig barnevernansatt. Far var helt uvitende om dette før han ble overrumplet da saken skulle komme for retten. Mor hadde etablert forståelsesrammen «manipulativ og voldelig mann», og alt han har sagt siden har blitt fortolket i denne forståelses­ramme. Alstå før noen i det hele tatt hadde snakket med han eller barna! Med barnevernet på slep blir guttens frøken trukket inn i saken av mor, også dette uten at far ble gjort kjent med dette.

Far tapte selvfølgelig saken. Det eneste han ønsket var en skriftelig avtale om en 50/50 fordeling av den daglige omsorgen, fordi mor i lang tid hadde nektet å inngå en skriftelig avtale. Rettsforliket resulterte i at han fikk «vanlig samvær» og at gutten skulle bo hos mor. Mens han bodde der gjorde han det ikke så bra på skolen. Moren fikk ham ikke til å gjøre lekser og måtte søke om hjelp. Gutten utviklet tiks, ble igjen sengevetter, fikk ikke ha venner på besøk, hos en mor som knapt snakket med ham ifølge han selv.

Etter at mor lager en scene – som av gutten og hans søster blir oppfattet som skremmende – ved en overlevering i juni 2010 vil ikke gutten tilbake til mor. Det ender med flere tvangshentinger av barnevern på skolen og av namsmannen hjemme hos far. Alle forstår hvilken traumatisk opplevelse det måtte ha vært for gutten, men ifølge psykologen var det helt forståelig fra mors side, og slett ikke traumatisk å bli hentet av flere voksne i skolegården mens hans medelever så på. Hver gang gutten med tvang ble fraktet til mor benyttet han første og beste anledning til å rømme igjen til far, og til slutt kom tingretten i desember 2010 til at han skulle bo hos far.

Jeg frykter at Gulating lagmannsrett i løpet av en uke eller to vil avgjøre at gutten skal bo hos mor. Siden han da igjen vil rømme til far, må han innlegges på barnepsykiatrisk og bli behandlet for å like mor. «Kanskje for et helt år» sa psykologen i retten. «Dette har aldri vært prøvd før» opplyste hun i retten, «og vi kan derfor ikke si om det vil virke etter sin hensikt». Jeg er overbevist om at det ikke vil virke, at gutten ved første og beste anledning igjen vil stikke fra mor. Selv etter ett år på barnepsykiatrisk! Barnevernet har investert så mye prestisje i dette nå at de vil aldri akseptere at gutten skal tilbake til far. Da blir det vel barneverninstitusjon for gutten til han blir myndig.

Er det virkelig slik i Norge 2011 at vi skal innføre et sovjetsystem med psykiatrisk tvangsbehand­ling av barn som ikke liker mor?