Sakens kjerne
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
Da Skah-saken fikk ny aktualitet fordi det ble avdekket at
spesialsoldater ble brukt til å hente barna ut av Marokko, kom motreaksjonen
fra morens støttespillere raskt. Hvorvidt soldatene var klarert eller ei var
feil fokus mente man. Sakens kjerne var og er at barna måtte reddes.
Nødvergeretorikken
Med store ord har påstandene om redselsregimet hos faren
passert uten motforestillinger. Også blant de som finner grunnlaget for bruken
av soldatene tvilsom, er det flusst av stemmer som uten å ha stilt spørsmål ved
påstandene, mener at barna åpenbart var i livsfare. Hvorfra stammer denne
oppfatningen? Hvilke opplysninger hadde UD om forholdene hos faren? Var
marokkansk politi alarmert om de angivelig livsfarlige forholdene i
Skah-residensen?
Mål og middel
Da NRK presenterte dokumentaren om saken i august 2009, het
det at ”Vi har følgt ei mor til Marokko.
Ho skal ha borna heim”. At en mor vil ha barna sine hjem etter et par års
adskillelse gir henne ikke uten videre legitim grunn til å sette et stort
apparat i sving. Men både NRK og ikke minst UD må ha akseptert morens fremstilling.
Nå brukes barna i et spill fra moren og morsvennlige norske medier som finner det
opportunt å formidle at ”nå må barna få fred”.
Etter at barnas ikke altfor interessante utsagn er presentert strategisk som
motvekt til farens utsagn gjennom media tidligere på dagen 02.02.10.
Hva barna sier
At moren lar barna uttale seg til media i en pågående
konflikt, vitner om at hun ikke nødvendigvis ser barnas behov for fred.
Strategien forsterker inntrykket at hun hele tiden har vært seg bevisst hvordan
media skulle gjøre sin del av jobben med å få barna hjem. Og som kronen på
verket: en tilnærmet total demonisering av faren som kulminerer med straffesak
med ”barna som kronvitner”, jf TV2s
hovedoppslag 04.02.10. Utsagn barna kom med i TV-intervjuer gir ikke belegg for
å hevde at de var i livsfare. At de ble tidvis isolert, ikke fikk gå på skole
mv, kanskje til og med slått, er ikke nødvendigvis livsfare. Fra farens side, kan
dette i en stresset situasjon være konsekvens av morens krisemaksimerende aktivitet.
Så mye bråk som mulig
Sammen med medhjelperen ”Petter” laget moren på sin
marokkanske advokats oppfordring adskillig bråk hos faren. Hun fant bakveien
til Skahs leilighet, barnas senere fluktrute skulle det vise seg, sparket opp
en dør, og bidro med sitt til å lage et oppstyr som etter hvert involverte
Skah. Ifølge mor og Petter var Skah bevæpnet. Slik bygges et fiendebilde. Hva
han fryktet er det ingen som kommenterer. Ikke usannsynlig assosierte han
morens skrik og skrål med fare for kidnapping av barna. At barna i denne
perioden under foreldrenes konflikt var uten sosialt liv og hadde det kjipt er
forståelig og forklarlig.
Selvmotsigelser
Hvor troverdig er det at det skal bråkes mest mulig i en
situasjon hvor barna er beskrevet som under et ekstrent voldelig regime? Hvis
Skah virkelig var en despot, ville morens opptreden kunne sette barna i
ytterligere fare. I VG 03.02.10 får Petter breie seg over to sider under
headingen: ”To barn berget livet”. I oppslaget
står det at han ble kontaktet av moren første gang 18.05.09 ”for å rettlede henne i virvaret av det
politiske og juridiske unnfallenhet som var mellom Utenriksdepartementet og Justisdepartementet”.
Hvordan utførte Petter oppdraget? Ble det ryddet opp i virvaret?
Strategier
Moren og hennes advokat har hatt brukbar regi over mediedekningen.
Svakhetene viser seg med en gang det kommer motforestillinger eller det
fokuseres på sider av saken mor og advokat ikke liker. Da må barna plutselig ha
ro. Hvorvidt soldatene som deltok i aksjonen var klarert eller ei er ikke
uvesentlig, heller ikke hvilken rolle de har hatt på ulike stadier i saken.
Barna kaller dem superkule: ”De er blitt
som en ny familie”. Etter noen dager på seiltur i ferien? Eller som
engasjerte livvakter i forlengelsen? Ikke som en del av ferien, men som en utvidet
del av et myndighetsklarert oppdrag for å passe på barna når risikoen for at
faren gikk til motaksjon var reell slik man hadde stelt seg.
Det skjedde så mye
I barnas beskrivelse av flukten tok de seg ut mens faren så
på TV, opp på taket og ned på gaten hvor de praiet en Taxi. I den korte
fremstillingen som berettes med påfallende munterhet, glipper det et øyeblikk:
”Det skjedde så mye”. Hva var det som
skjedde mens de listet seg ut? Fikk de assistanse på taket hvor mor og Petter
hadde spanet i forkant? Ble flukten kanskje oppdaget og det måtte til
nøytraliserende midler for å få barna uforstyrret ut i Taxien? Barna tok
angivelig sjansen på å praie en hvilken som helst taxi rett utenfor boligen til
landets kanskje mest omtalte person for øyeblikket.
Dokumentasjon
Spesialsoldatene med etterretningsbakgrunn kan ha bidratt
med det de er utdannet for. Khalid Skah hevder å ha bevis for at soldatene gjorde
mer enn å seile. Men barnas versjon er ikke nødvendigvis usann på alle punkter.
Saken er neppe sort hvitt i den ene eller andre partens ubetingete favør. Deler
av fremstillingen kan sikkert stemme. Men det er så altfor mye som ikke henger
på greipp. For eksempel UDs forklaring om at barn som kommer frivillig til
ambassadørboligen også må slippes frivillig, med henvisning til ”prinsippet om at en mor vet hva som er best
for barnet” slik Gahr Støre har valgt å ordlegge seg ved flere anledninger.
Norge i sort, hvitt
og grått
Hvis livsfaren virkelig var stor, var det uforsvarlig å
overlate barna selv til moren. Med mindre UD selv har organisert aksjonen hvor
medhjelperne var klarert, kanskje også til å hente barna i Skah-residensen.
Deler av den autoriserte fremstillingen kan imidlertid være riktig: barna kan
ha rømt fra faren, frivillig eller etter instrukser fra moren. Det er ikke det
samme som at de befant seg i reell livsfare. Delvis isolert hadde de det kjipt
som tenåringer noen ganger har. Nå brukes de som gisler i en stygg sak for
Norge.
Rasjonalisering
Man kan ha forsøkt å fremprovosere reaksjoner mot far som
senere skulle brukes mot ham for å underbygge fiendebildet. Var opptrinnet
utenfor Skahs bolig Petters måte å ”rettlede
i virvaret av unnfallenhet” fra UD og JD. Heller ikke Petter evnet å
avklare de juridisk-rettslige nivåene. Som grunnlag for nødrett er det av stor betydning.
Dette er kanskje sakens kjerne: At aksjonens legitimitet ikke ble underbygget
på forsvarlig vis. Man har opptrådt så lite profesjonelt – politisk og juridisk
– at det er grunner til å mistenke at fiendebildet ikke stemmer.