Sakens kjerne

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg


Da Skah-saken fikk ny aktualitet fordi det ble avdekket at spesialsoldater ble brukt til å hente barna ut av Marokko, kom motreaksjonen fra morens støttespillere raskt. Hvorvidt soldatene var klarert eller ei var feil fokus mente man. Sakens kjerne var og er at barna måtte reddes.

Nødvergeretorikken

Med store ord har påstandene om redselsregimet hos faren passert uten motforestillinger. Også blant de som finner grunnlaget for bruken av soldatene tvilsom, er det flusst av stemmer som uten å ha stilt spørsmål ved påstandene, mener at barna åpenbart var i livsfare. Hvorfra stammer denne oppfatningen? Hvilke opplysninger hadde UD om forholdene hos faren? Var marokkansk politi alarmert om de angivelig livsfarlige forholdene i Skah-residensen?

Mål og middel

Da NRK presenterte dokumentaren om saken i august 2009, het det at ”Vi har følgt ei mor til Marokko. Ho skal ha borna heim”. At en mor vil ha barna sine hjem etter et par års adskillelse gir henne ikke uten videre legitim grunn til å sette et stort apparat i sving. Men både NRK og ikke minst UD må ha akseptert morens fremstilling. Nå brukes barna i et spill fra moren og  morsvennlige norske medier som finner det opportunt å formidle at ”nå må barna få fred”. Etter at barnas ikke altfor interessante utsagn er presentert strategisk som motvekt til farens utsagn gjennom media tidligere på dagen 02.02.10.

Hva barna sier

At moren lar barna uttale seg til media i en pågående konflikt, vitner om at hun ikke nødvendigvis ser barnas behov for fred. Strategien forsterker inntrykket at hun hele tiden har vært seg bevisst hvordan media skulle gjøre sin del av jobben med å få barna hjem. Og som kronen på verket: en tilnærmet total demonisering av faren som kulminerer med straffesak med ”barna som kronvitner”, jf TV2s hovedoppslag 04.02.10. Utsagn barna kom med i TV-intervjuer gir ikke belegg for å hevde at de var i livsfare. At de ble tidvis isolert, ikke fikk gå på skole mv, kanskje til og med slått, er ikke nødvendigvis livsfare. Fra farens side, kan dette i en stresset situasjon være konsekvens av morens krisemaksimerende aktivitet.

Så mye bråk som mulig

Sammen med medhjelperen ”Petter” laget moren på sin marokkanske advokats oppfordring adskillig bråk hos faren. Hun fant bakveien til Skahs leilighet, barnas senere fluktrute skulle det vise seg, sparket opp en dør, og bidro med sitt til å lage et oppstyr som etter hvert involverte Skah. Ifølge mor og Petter var Skah bevæpnet. Slik bygges et fiendebilde. Hva han fryktet er det ingen som kommenterer. Ikke usannsynlig assosierte han morens skrik og skrål med fare for kidnapping av barna. At barna i denne perioden under foreldrenes konflikt var uten sosialt liv og hadde det kjipt er forståelig og forklarlig.

Selvmotsigelser

Hvor troverdig er det at det skal bråkes mest mulig i en situasjon hvor barna er beskrevet som under et ekstrent voldelig regime? Hvis Skah virkelig var en despot, ville morens opptreden kunne sette barna i ytterligere fare. I VG 03.02.10 får Petter breie seg over to sider under headingen: ”To barn berget livet”. I oppslaget står det at han ble kontaktet av moren første gang 18.05.09 ”for å rettlede henne i virvaret av det politiske og juridiske unnfallenhet som var mellom Utenriksdepartementet og Justisdepartementet”. Hvordan utførte Petter oppdraget? Ble det ryddet opp i virvaret?

Strategier

Moren og hennes advokat har hatt brukbar regi over mediedekningen. Svakhetene viser seg med en gang det kommer motforestillinger eller det fokuseres på sider av saken mor og advokat ikke liker. Da må barna plutselig ha ro. Hvorvidt soldatene som deltok i aksjonen var klarert eller ei er ikke uvesentlig, heller ikke hvilken rolle de har hatt på ulike stadier i saken. Barna kaller dem superkule: ”De er blitt som en ny familie”. Etter noen dager på seiltur i ferien? Eller som engasjerte livvakter i forlengelsen? Ikke som en del av ferien, men som en utvidet del av et myndighetsklarert oppdrag for å passe på barna når risikoen for at faren gikk til motaksjon var reell slik man hadde stelt seg.

Det skjedde så mye

I barnas beskrivelse av flukten tok de seg ut mens faren så på TV, opp på taket og ned på gaten hvor de praiet en Taxi. I den korte fremstillingen som berettes med påfallende munterhet, glipper det et øyeblikk: ”Det skjedde så mye”. Hva var det som skjedde mens de listet seg ut? Fikk de assistanse på taket hvor mor og Petter hadde spanet i forkant? Ble flukten kanskje oppdaget og det måtte til nøytraliserende midler for å få barna uforstyrret ut i Taxien? Barna tok angivelig sjansen på å praie en hvilken som helst taxi rett utenfor boligen til landets kanskje mest omtalte person for øyeblikket.

Dokumentasjon

Spesialsoldatene med etterretningsbakgrunn kan ha bidratt med det de er utdannet for. Khalid Skah hevder å ha bevis for at soldatene gjorde mer enn å seile. Men barnas versjon er ikke nødvendigvis usann på alle punkter. Saken er neppe sort hvitt i den ene eller andre partens ubetingete favør. Deler av fremstillingen kan sikkert stemme. Men det er så altfor mye som ikke henger på greipp. For eksempel UDs forklaring om at barn som kommer frivillig til ambassadørboligen også må slippes frivillig, med henvisning til ”prinsippet om at en mor vet hva som er best for barnet” slik Gahr Støre har valgt å ordlegge seg ved flere anledninger.

Norge i sort, hvitt og grått

Hvis livsfaren virkelig var stor, var det uforsvarlig å overlate barna selv til moren. Med mindre UD selv har organisert aksjonen hvor medhjelperne var klarert, kanskje også til å hente barna i Skah-residensen. Deler av den autoriserte fremstillingen kan imidlertid være riktig: barna kan ha rømt fra faren, frivillig eller etter instrukser fra moren. Det er ikke det samme som at de befant seg i reell livsfare. Delvis isolert hadde de det kjipt som tenåringer noen ganger har. Nå brukes de som gisler i en stygg sak for Norge.

Rasjonalisering

Man kan ha forsøkt å fremprovosere reaksjoner mot far som senere skulle brukes mot ham for å underbygge fiendebildet. Var opptrinnet utenfor Skahs bolig Petters måte å ”rettlede i virvaret av unnfallenhet” fra UD og JD. Heller ikke Petter evnet å avklare de juridisk-rettslige nivåene. Som grunnlag for nødrett er det av stor betydning. Dette er kanskje sakens kjerne: At aksjonens legitimitet ikke ble underbygget på forsvarlig vis. Man har opptrådt så lite profesjonelt – politisk og juridisk – at det er grunner til å mistenke at fiendebildet ikke stemmer.