Sak og person
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
I sin kronikk 20.04.10 gir kjønnsforsker Jørgen Lorentzen en rekke navngitte personer
karakteristikker som ”høyrepopulistiske
hærførere” og ”feige hyener”.
Mitt navn nevnes i første rekke, tiltross for at jeg i motsetning til de som
nevnes i samme utbrudd, ikke har fått et eneste Lorentzen-kritisk innlegg på
trykk. For en halvgammel venstreraddis og militærnekter som ikke erfarer
medieoffentlighetens raushet som overdrevent påtrengende, kan dette ikke oppfattes
som annet enn et kompliment.
I Lorentzens kronikk tar han opp i hvilken grad hans
virksomhet har hatt politisk påvirkningseffekt.
Igjen beskyldes de som har uttalt seg om dette som ignorante, de ”vet ikke hva de snakker om”. Muligens
har Lorentzen er poeng her for så vidt som målbarhet er et forlatt stadium i
samfunnsforskningen. Kjønnsforskeren er imidlertid nevnt 18 ganger i stortingsmeldingen
om ”Menn, mannsroller og likestilling”,
med status som offisielt politisk konsensusdokument. Her heter det at ”kjønn er ikkje noko ein er, men noko ein
gjer”.
Vitenskapelighet har aldri vært Lorentzens tekopp. Han har på
det personlige plan tålt meget dårlig å bli konfrontert med sviktende
henvisninger til påstått empiriske størrelser som at ”100 000 menn mishandler sine koner og samboere”. Omgfangsestimatet
er tatt ut av luften, men gjennom nettverksarbeide innen værnede
statsfeministiske bedrifter distribuert hele veien rundt og inn i premissgivende
politiske fora. Lorentzen er ”overmåte stolt”
hvis han har bidratt til å sette fokus på menns vold mot kvinner.
Han er også stolt hvis hans engasjement for ”fedres muligheter til å være sammen med egne
barn” har gitt effekt. Med forskerens ”kunnskaper
om menn og maskuliniteter”. Når Lorentzen stundom har fått saklige
innvendinger fra personer som ikke kjøper hans maskulinitetskonstruksjoner som
meningsbærende, har han vist en forakt som langt overgår usaklighetsnivået han
tilskriver meg og andre navngitte som har ytrer seg i forbindelse med
Hjernevask-showet.
Lorentzen kan med sitt overgrepshysteri ha gjort det
vanskeligere for fedre å opprettholde kontakt med sine barn etter samlivsbrudd.
Med sin manglende kunnskap om barnelovens begreper og strukturnivåer har han forhindret
en ryddig og kjønnsnøytral lovutvikling. Jeg sikter da konkret til at han
faktisk var medlem av barnelovutvalget (NOU 2008:9) uten å bidra med noe som
helst faglig-metodisk eller på annen måte akademisk beleggbart. Så mye for
forskeren.
(en sterkt forkortet versjon av dette innlegget var på trykk i Aftenposten 28.04.10)