Sak og person

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I sin kronikk 20.04.10 gir kjønnsforsker Jørgen Lorentzen en rekke navngitte personer karakteristikker som ”høyrepopulistiske hærførere” og ”feige hyener”. Mitt navn nevnes i første rekke, tiltross for at jeg i motsetning til de som nevnes i samme utbrudd, ikke har fått et eneste Lorentzen-kritisk innlegg på trykk. For en halvgammel venstreraddis og militærnekter som ikke erfarer medieoffentlighetens raushet som overdrevent påtrengende, kan dette ikke oppfattes som annet enn et kompliment.

I Lorentzens kronikk tar han opp i hvilken grad hans virksomhet har hatt politisk påvirkningseffekt.  Igjen beskyldes de som har uttalt seg om dette som ignorante, de ”vet ikke hva de snakker om”. Muligens har Lorentzen er poeng her for så vidt som målbarhet er et forlatt stadium i samfunnsforskningen. Kjønnsforskeren er imidlertid nevnt 18 ganger i stortingsmeldingen om ”Menn, mannsroller og likestilling”, med status som offisielt politisk konsensusdokument. Her heter det at ”kjønn er ikkje noko ein er, men noko ein gjer”.

Vitenskapelighet har aldri vært Lorentzens tekopp. Han har på det personlige plan tålt meget dårlig å bli konfrontert med sviktende henvisninger til påstått empiriske størrelser som at ”100 000 menn mishandler sine koner og samboere”. Omgfangsestimatet er tatt ut av luften, men gjennom nettverksarbeide innen værnede statsfeministiske bedrifter distribuert hele veien rundt og inn i premissgivende politiske fora. Lorentzen er ”overmåte stolt” hvis han har bidratt til å sette fokus på menns vold mot kvinner.

Han er også stolt hvis hans engasjement for ”fedres muligheter til å være sammen med egne barn” har gitt effekt. Med forskerens ”kunnskaper om menn og maskuliniteter”. Når Lorentzen stundom har fått saklige innvendinger fra personer som ikke kjøper hans maskulinitetskonstruksjoner som meningsbærende, har han vist en forakt som langt overgår usaklighetsnivået han tilskriver meg og andre navngitte som har ytrer seg i forbindelse med Hjernevask-showet.

Lorentzen kan med sitt overgrepshysteri ha gjort det vanskeligere for fedre å opprettholde kontakt med sine barn etter samlivsbrudd. Med sin manglende kunnskap om barnelovens begreper og strukturnivåer har han forhindret en ryddig og kjønnsnøytral lovutvikling. Jeg sikter da konkret til at han faktisk var medlem av barnelovutvalget (NOU 2008:9) uten å bidra med noe som helst faglig-metodisk eller på annen måte akademisk beleggbart. Så mye for forskeren.

(en sterkt forkortet versjon av dette innlegget var på trykk i Aftenposten 28.04.10)