Returnerte barn
Av Ragnar Næss
Utsendingen av serbiske asylsøkere reiser mange viktige spørsmål, ikke minst i
forhold til barna. I asylpolitikken er det et sterkt fokus på situasjonen til
de enslige mindreårige. Videre er det et sterkt fokus på grunner for avslag på
opphold i Norge. Det er langt mindre oppmerksomhet på situasjonen for barn som
følger med sin familie i asyl og hvordan det går med dem etter at de har
forlatt Norge, enten vi er enige i avslaget eller ikke. Dette til tross for at
det må forusettes å være kritisk for barn, psykologisk og sosialt, å måtte
forlate et land de har knyttet seg til dersom oppholdet har vart noen år. Etter
opplysninger fra UDI dreier dette seg om mange barn, mer enn fem tusen de siste
ti-femten årene.
For noen år siden utførte Signe Skare og undertegnede i regi av Redd Barna
utførte Signe Skare en undersøkelse av situasjonen til en del barn som hadde
returnert til Bosnia og Tyrkia. Returen til Bosnia var stort sett formelt
frivillig, mens returen til Tyrkia fant sted under til dels dramatiske
tvangstiltak. Prosjektet ble opprinnelig
foreslått av en psykolog ved statshospitalet i Diyarbakir,Tyrkia. Hun opplevde
at barn som ble returnert fra Europa fikk store problemer. Videre at det nesten
ikke fantes forskning om disse barnas situasjon, og at verken Tyrkia eller de
europeiske asyl-landene tok opp de problemene disse barna møtte ved retur. Vårt
mål var å få et inntrykk av barnas og foreldrenes egne vurderinger av
returprosessen. Av ressursmessige grunner omfattet prosjektet bare 35 barn i 16
familier.
I Bosnia ble det arrangert samlinger for barna og deres foreldre. I ettertid
hadde barna mye pent å si om Norge. Særlig berømmet de den demokratiske stilen
i norsk skole, og det norske samfunnets positive holdninger til barn og barns
livssituasjon. De ga uttrykk for at i den norske skolen hadde de lært å
"løse problemer ved å snakke sammen", og at "det er mulig å være
uenige uten å lage konflikter og bli fiender."
Barna hadde fått problemer i skolen ved returen fordi de opplevde lærerne i
Bosnia som langt mer autoritære enn i Norge, men også fordi de etter noen år i
norsk skole var svakere enn bosniske jevnaldrende i bestemte fag, særlig
matematikk og naturfag. Inntrykket vi fikk var allikevel at de i det store og
hele hadde greid seg bra. De var i høyere utdanning og/eller arbeid, til tross
for den vedvarende krisen i Bosnia og det faktum at flertallet unge mennesker
ønsker seg ut av landet.
I kurdiske områder i Tyrkia mellom Diyarbakir og grensen til Irak organiserte
den kurdiske psykologen møter med kurdiske familier som var returnert fra
Tyskland. Hun fant ingen fra Norge. Mens en del greide seg noenlunde bra var
situasjonen gjennomgående preget av alvorlige problemer. En mor var ett år etter
en brutal tvangsutsendelse stadig alvorlig traumatisert og fikk psykologhjelp.
Et problem var videre at de kurdiske barna etter flere år i Europa ikke kunne
tyrkisk. I flere tilfeller ble de avvist av skolesystemet. Etter press på
lokale skolemyndigheter fikk en gutt på 15 allikevel slippe inn på skolen på
betingelse av at han lærte seg tyrkisk på tre måneder! Han mente allikevel han
ville greie det, og fikk hjelp av venner og skolekamerater. Noen tiltak for å
hjelpe disse barna inn i tyrkisk skole fantes ikke.
For hans søstre på 16 og 17 var situasjonen verre. Moren som var alene med
barna hadde flyttet hjem til sin familie, en tradisjonell storfamilie i et
kurdisk samfunn traumatisert av krig, fattigdom, kulturell undertrykkelse og
arbeidsledighet. Vi fikk høre at "her kan ikke en jente på 17 gå
ugift". Jentene ble ikke sendt på skole og den eldste ble forlovet med sin
fetter. Hun nektet, og ble voldtatt av sin tilkommende ektemann. Da vi
intervjuet henne var hun gravid og hadde ett selvmordsforsøk bak seg. I
Tyskland hadde hun planlagt å bli sykepleierske. Psykologen våget ikke gripe
inn av frykt for represalier fra familien. Dette var det mest dramatiske
eksempelet vi møtte, men neppe enestående når unge jenter med drømmer om en
yrkeskarriere returneres til tradisjonelle samfunn.
Prosjektet reiser ikke først og fremst spørsmålet om forberedelse til retur og
om urimelige utsendelser, selv om kunnskap om returnertes forventete situasjon
kan være et argument i asylsaker. I enhver asylsak, også der retur er rimelig,
må en anta at barnas situasjon blir kritisk og noen ganger katastrofal. Barn,
særlig i alderen 6-10 år, skal ikke ha vært mange år i et annet land før deres
holdninger og forventninger endres. Jo større kulturell og øknomisk ulikhet i
forhold til opprinnelseslandet og jo flere år i Norge, desto større krav til
omstilling ved retur. Det er så vidt jeg vet praktisk talt ingen undersøkelser
av barns situasjon ved retur etter asyl-opphold i Europa.
Er det slik at disse barna ikke eksisterer for oss mer når de først har forlatt
landet? Opphører vårt ansvar for dem? Det finnes programmer for å forberede til
retur, men ingen spesielt rettet inn på barns situasjon, til tross for at dette
er høyst relevant. Barn må forutsettess å være de mest sårbare. Og bare
unntaksvis finnes det gode barnefaglig funderte tiltak i de samfunnene barna
returnerer til, til tross for at fagfolk i Tyrkia og Bosnia pekte ut mange
relativt enkle tiltak som kunne lette returnerte barns tilpasning til sin nye
situasjon.
Undertegnede tok i 2009 kontakt med departement, Barneombudet og Redd Barna for
å be om en oppfølging. I møte i departementet ble det sagt at spørsmålet om
tiltak til beste for disse barna etter at de har forlatt Norge reiser både
ressursmessige og prinsippielle spørsmål, men at tiltak på dette feltet ikke er
utelukket. Redd Barna og Barneombudet sa så langt jeg forsto at de var villige
til å ta denne saken opp. Et første fokus kunne være å finne ut hva som skjer
med de det store antallet barn som returneres til land med mange asylsøkere i
Norge. Norge kan ikke være bekjent av å vende en kald skulder til disse barnas
situasjon.