Returnerte barn

Av Ragnar Næss

Utsendingen av serbiske asylsøkere reiser mange viktige spørsmål, ikke minst i forhold til barna. I asylpolitikken er det et sterkt fokus på situasjonen til de enslige mindreårige. Videre er det et sterkt fokus på grunner for avslag på opphold i Norge. Det er langt mindre oppmerksomhet på situasjonen for barn som følger med sin familie i asyl og hvordan det går med dem etter at de har forlatt Norge, enten vi er enige i avslaget eller ikke. Dette til tross for at det må forusettes å være kritisk for barn, psykologisk og sosialt, å måtte forlate et land de har knyttet seg til dersom oppholdet har vart noen år. Etter opplysninger fra UDI dreier dette seg om mange barn, mer enn fem tusen de siste ti-femten årene.

For noen år siden utførte Signe Skare og undertegnede i regi av Redd Barna utførte Signe Skare en undersøkelse av situasjonen til en del barn som hadde returnert til Bosnia og Tyrkia. Returen til Bosnia var stort sett formelt frivillig, mens returen til Tyrkia fant sted under til dels dramatiske tvangstiltak.  Prosjektet ble opprinnelig foreslått av en psykolog ved statshospitalet i Diyarbakir,Tyrkia. Hun opplevde at barn som ble returnert fra Europa fikk store problemer. Videre at det nesten ikke fantes forskning om disse barnas situasjon, og at verken Tyrkia eller de europeiske asyl-landene tok opp de problemene disse barna møtte ved retur. Vårt mål var å få et inntrykk av barnas og foreldrenes egne vurderinger av returprosessen. Av ressursmessige grunner omfattet prosjektet bare 35 barn i 16 familier.

I Bosnia ble det arrangert samlinger for barna og deres foreldre. I ettertid hadde barna mye pent å si om Norge. Særlig berømmet de den demokratiske stilen i norsk skole, og det norske samfunnets positive holdninger til barn og barns livssituasjon. De ga uttrykk for at i den norske skolen hadde de lært å "løse problemer ved å snakke sammen", og at "det er mulig å være uenige uten å lage konflikter og bli fiender."

Barna hadde fått problemer i skolen ved returen fordi de opplevde lærerne i Bosnia som langt mer autoritære enn i Norge, men også fordi de etter noen år i norsk skole var svakere enn bosniske jevnaldrende i bestemte fag, særlig matematikk og naturfag. Inntrykket vi fikk var allikevel at de i det store og hele hadde greid seg bra. De var i høyere utdanning og/eller arbeid, til tross for den vedvarende krisen i Bosnia og det faktum at flertallet unge mennesker ønsker seg ut av landet.

I kurdiske områder i Tyrkia mellom Diyarbakir og grensen til Irak organiserte den kurdiske psykologen møter med kurdiske familier som var returnert fra Tyskland. Hun fant ingen fra Norge. Mens en del greide seg noenlunde bra var situasjonen gjennomgående preget av alvorlige problemer. En mor var ett år etter en brutal tvangsutsendelse stadig alvorlig traumatisert og fikk psykologhjelp. Et problem var videre at de kurdiske barna etter flere år i Europa ikke kunne tyrkisk. I flere tilfeller ble de avvist av skolesystemet. Etter press på lokale skolemyndigheter fikk en gutt på 15 allikevel slippe inn på skolen på betingelse av at han lærte seg tyrkisk på tre måneder! Han mente allikevel han ville greie det, og fikk hjelp av venner og skolekamerater. Noen tiltak for å hjelpe disse barna inn i tyrkisk skole fantes ikke.

For hans søstre på 16 og 17 var situasjonen verre. Moren som var alene med barna hadde flyttet hjem til sin familie, en tradisjonell storfamilie i et kurdisk samfunn traumatisert av krig, fattigdom, kulturell undertrykkelse og arbeidsledighet. Vi fikk høre at "her kan ikke en jente på 17 gå ugift". Jentene ble ikke sendt på skole og den eldste ble forlovet med sin fetter. Hun nektet, og ble voldtatt av sin tilkommende ektemann. Da vi intervjuet henne var hun gravid og hadde ett selvmordsforsøk bak seg. I Tyskland hadde hun planlagt å bli sykepleierske. Psykologen våget ikke gripe inn av frykt for represalier fra familien. Dette var det mest dramatiske eksempelet vi møtte, men neppe enestående når unge jenter med drømmer om en yrkeskarriere returneres til tradisjonelle samfunn.

Prosjektet reiser ikke først og fremst spørsmålet om forberedelse til retur og om urimelige utsendelser, selv om kunnskap om returnertes forventete situasjon kan være et argument i asylsaker. I enhver asylsak, også der retur er rimelig, må en anta at barnas situasjon blir kritisk og noen ganger katastrofal. Barn, særlig i alderen 6-10 år, skal ikke ha vært mange år i et annet land før deres holdninger og forventninger endres. Jo større kulturell og øknomisk ulikhet i forhold til opprinnelseslandet og jo flere år i Norge, desto større krav til omstilling ved retur. Det er så vidt jeg vet praktisk talt ingen undersøkelser av barns situasjon ved retur etter asyl-opphold i Europa.

Er det slik at disse barna ikke eksisterer for oss mer når de først har forlatt landet? Opphører vårt ansvar for dem? Det finnes programmer for å forberede til retur, men ingen spesielt rettet inn på barns situasjon, til tross for at dette er høyst relevant. Barn må forutsettess å være de mest sårbare. Og bare unntaksvis finnes det gode barnefaglig funderte tiltak i de samfunnene barna returnerer til, til tross for at fagfolk i Tyrkia og Bosnia pekte ut mange relativt enkle tiltak som kunne lette returnerte barns tilpasning til sin nye situasjon.

Undertegnede tok i 2009 kontakt med departement, Barneombudet og Redd Barna for å be om en oppfølging. I møte i departementet ble det sagt at spørsmålet om tiltak til beste for disse barna etter at de har forlatt Norge reiser både ressursmessige og prinsippielle spørsmål, men at tiltak på dette feltet ikke er utelukket. Redd Barna og Barneombudet sa så langt jeg forsto at de var villige til å ta denne saken opp. Et første fokus kunne være å finne ut hva som skjer med de det store antallet barn som returneres til land med mange asylsøkere i Norge. Norge kan ikke være bekjent av å vende en kald skulder til disse barnas situasjon.


(Kronikk på trykk i Klassekampen 16.09.10)