Rettsmedisinsk svik(t)

Av Lars Gule


Et viktig innslag i mange kriminalserier på TV er rettsmedisin og kriminalteknikk. Vi har ikke noe godt samlende ord for dette på norsk, men på engelsk kalles dette «forensic science» eller bare «forensics». Sammen med dokumentarserier om virkelighetens kriminalteknikkere og rettsmedisineres oppklaring av vanskelige kriminalsaker, får vi inntrykk av at «forensic science» har blitt et sikkert hjelpemiddel i avsløringen av forbrytere.

Men «forensic science» – ikke minst rettsmedisinen – har også bidratt til en rekke justismord. Det er nok å minne om Torgersen-, Liland- og Moen-sakene hvor feilaktige uttalelser fra ekspertvitner har bidratt til uriktige domfellelser. Dette er ikke enestående og skjer fortsatt. Nylig ble en mann dømt til tre års fengsel for familievold (tidligere omtalt i Paradoks-spalten 25.04.09). Den medisinske sakkyndige bidro utvilsomt til dette utfallet.

En gjennomgang av de sakkyndige rapportene og presentasjonen av disse i retten viser at kvaliteten på rapportene er for dårlig. De inneholder feil og logiske brister. Alvorligst er likevel den totale mangelen på vurdering av alternative forklaringer. For her har det sakkyndige vitnet lagt til grunn at alt fornærmede sier er sant. Men dette bestrides av den tiltalte. Dermed skal den sakkyndige bidra til å kartlegge de faktiske forhold, ikke styrke den ene parts påstander. Da må man ha en kritisk holdning, faktisk tidvis mistro fornærmedes forklaring. I dette tilfellet har ikke bare den sakkyndige valgt å tro alt fornærmede sier, men også opptrådt som fornærmedes lege.

Den sakkyndige mener at de medisinske funn er uvanlig mange, men har ikke forklart hva dette vil si. En påstand om at noe er unormalt gir jo bare mening når man vet hva som er normalt. Dvs. at en påstand om at det finnes uvanlig mange arr, merker og/eller sår på en kropp, må begrunnes ved å angi hva som er normalt for en person av samme kjønn, på samme alder og ellers samme bakgrunn. Uten en slik referanse blir en påstand om «uvanlig mange skader» bare en ubegrunnet påstand.

Den sakkyndige vurderer heller ikke om de observerte skadene samsvarer med fornærmedes beskrivelser av den vold hun påstår å ha vært utsatt for. Tvert imot må den sakkyndige anta andre former for vold enn det som blir beskrevet av fornærmede. For eksempel hevder den sakkyndige at noen skader er forenlige med at fornærmede har blitt stukket med en kjepp der det finnes relativt små runde eller ovale merker på huden. Fornærmede beskriver derimot harde slag utført med relativt tykke stokker. Få, om noen av de beskrevne hudskadene passer med slike slag.

Den sakkyndige mistenker at så tung vold som er beskrevet, kan ha ført til brudd. Derfor gjennomføres røntgenundersøkelser for å finne slike eldre skader. Intet finnes – uten at dette kommenteres. Ei heller drøftes at fraværet av utvilsomme og ferske spor (så som avlange arr og/eller blåmerker) etter den typen vold fornærmede beskriver, er en indikasjon på at fornærmede forklarer seg uriktig.

Det finnes imidlertid ett brudd som tillegges stor vekt av den sakkyndige. Det dreier seg om en tagg på en nakkevirvel som er brukket av. Dette synes på røntgen, men hvor gammel er skaden? Den fornærmede kan ikke si når dette skjedde selv om den sakkyndige mener bruddet ville vært så smertefullt at fornærmede trolig ville blitt sengeliggende.

Altså må man tolke røntgenbilder og bruke andre tilnærminger. Røntgenlegene kommer fram til at bruddet er relativt ferskt. Men fornærmede har også vært undersøkt flere ganger av leger uten at de finner den ømhet eller sårhet over nakken som kunne ventes om bruddet var ferskt. Videre gjennomgår fornærmede en scintigrafiundersøkelse som ikke gir nevneverdige utslag i nakkeregionen, hvilket klart indikerer at dette bruddet er gammelt (eldre enn fornærmede og tiltalte har kjent hverandre; det finnes også et vitne som forteller at fornærmede selv har sagt at skaden er gammel). Dette kommenteres overhodet ikke av den sakkyndige. De selvmotsigende observasjonene drøftes ikke, men ignoreres.

En rekke andre urimeligheter, ensidigheter og logiske feilslutninger i den sakkyndiges uttalelser kunne vært drøftet. Dermed illustrerer saken det andre saker også har vist, nemlig at det er et stort behov for bedre kvalitet på rettsmedisinsk sakkyndighet.

Dette kan man forsøke å sikre blant annet ved å etablere bindende faglige og etiske retningslinjer for sakkyndige. Videre må det utvikles klare mandater for den sakkyndiges oppgave. Men mandater bør alltid kommenteres av forsvarsadvokaten for å sikre at den tiltaltes interesser også er ivaretatt. På lengre sikt bør det etableres en bedre vitenskapelig grunnopplæring for leger med tanke på oppgaven som sakkyndige. Det vil også være en fordel å etablere en pool av uavhengige profesjonelle rettsmedisinere for å styrke deres upartiskhet og troverdighet. Disse må også være økonomisk uavhengige av politi og påtalemyndighet.

Antallet justismord i Norge som medisinske ekspertvitner har bidratt til, illustrerer at slike reformer er overmodne.

(Publisert som i kronikk i Klassekampens papirutgave s29 lørdag 20.06.09 i "Paradoks-serien")