Rettsløs i Norge i 2008.

Av barnefar

 
Det er med stor fortvilelse jeg kan konstatere at jeg som far er helt rettsløs i Norge i 2008. Barnefordelig har etter hvert som Mennene i samfunnet i tur og orden har nektet å føye seg for den statlige og altoverskyggende sannhet at mor er den beste omsorgspersonen for et barn, begynt å oppta en veldig stor del av rettsvesenets kapasitet.

Man hevder i diverse stortingsmeldinger og vagt skrevne lovendringer at Mannen skal i økende grad sidestilles med kvinnen som omsorgsperson for barna. Positivt det i og for seg, men faktum er at slik er det egentlig ikke. Hvor mye lenger har vi kommet når far av og til vinner i tingretten, og mor alltid vinner i lagmannsretten?

Hva slags rettssikkerhet har en mann som av en bitter og hevngjerrig kvinne blir beskyldt for å være pedofil og for å ha bedrevet incest? Det kan undertegnede svare på, og svaret en INGEN. Man blir henvist til å skaffe seg advokat når barnevernet skal undersøke saken. Advokaten mener sikkert vel, og gjør det som er jobben hans.

Men mot barnevern og bitre hevngjerrige mødre har verken advokater eller mennene de representerer noen sjanse. Alle ministre ønsker å fremstå som rettskafne og rettferdige, men egentlig er de livredde for å rokke ved kvinnens eiendomsrett til barnet. I et moderne industrisamfunn som det Norge liker å kalle seg er dette rett og slett uholdbart.

For øvrig er den virkelige industrien i Norge det vi kaller staten, for hvem kunne ha hatt så mange personer i arbeid om de ikke hadde kunnet skalte og valte i innbyggernes skjebner. Dersom en mor og en far hadde blitt likestilt, altså at begge hadde like stor plikt til å ivareta barnets beste som det så fint heter hadde kanskje det som faktisk er barnets beste kunne blitt ivaretatt.

Det er ikke lenger sånn i Norge som det var på 50-tallet at en skilt kvinne var sjanseløs og trengte et statlig sikkerhetsnett, men de har nå engang det. Hva med alle fedre som blir hundset med og regelrett trakassert av den enkle grunn at de er fedre og glade i barna sine. Hva gjør staten for disse skjebnene? Hva slags ettervern har disse?

Hva med alle mennene som blir utsatt for psykisk terror fra sine respektive? Eks eller ikke. Hva koster dette samfunnet? Sykemeldinger pga nervesammenbrudd, bruk av psykiatri som kunne ha vært unngått? Eller hva med statlig inndriving av midler til mødre med eiendomsrett? Hva koster det?

Hva koster det samfunnet å ha barn som vokser opp med ett sett grenser i hvert av hjemmene de tilhører? De som blir ”vanskelige” barn som ikke klarer å tilpasse seg skole og det sosiale liv som følge av at eksmannen skal tortureres? Det er helt ufattelig at våre politikere ikke skjønner at selv om de klarer å ramme deres eks, er det til syvende og sist barna som blir hardest rammet.

Jeg ser Knut Storeberget som en minister fullstendig ute av stand til å ta tak i en slik statlig vedtatt urettferdighet. Hvorfor er det ingen som tar tak i dette? Er det ikke snart på tide å gjøre rett av urett?

Hilsen "Rettsløs, bekymret, samfunnsengasjert og torturert far"

(Publisert anonymt i Adresseavisen torsdag 10. juli 2008)