Retten til barn

 

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

 

 

Homofiles kamp for å bli anerkjent på linje med heterofile ser ut til å legitimere midler som på tross av en viss motstand, likevel betraktes som akseptable. Dagbladets store oppslag om Kenneth Dybedal som har leid surrogatmor og ”blitt pappa” får ukritisk hyllest fra Akersgatas mest liberale organ. Tidligere har kollega VG latt en annen homofil alenefar, Arve Juritzen, fremstå som talsperson for fedre, med egen pappaspalte og selvfølgelig uttalerett i fedrespørsmål. Som om gruppen av fedre, også de heterofile som er i markert flertall, synes Juritzens posisjon er berettiget og representativ for våre holdninger og interesser.

 

Dybedal og Juritzen har satset stort på sine tilværelser som alenefedre, bevisst at deres barn er produsert med formål å vokse opp uten to foreldre, aller minst to foreldre av motsatt kjønn som kan gi barnet de komplementære goder natur og kultur har lagt opp til. Mor er valgt bort i utgangspunktet, surrogatmor kjøpt og betalt utfra en instrumentell vurdering av formålet. Disse barna risikerer å vokse opp med mildest talt skrudde historier, identiteter og tilknytningsforhold. Med fedre som uttrykker sine holdninger slik: ”Har jeg ikke like mye rett til å bli forelder som en barnløs heterofil kvinne?” (Dybedal i Dagbladet 14.07.07)

 

Er dette avansert likestilling for menn på linje med kvinner; for homofile på linje med heterofile? For det første har ingen rett til barn, verken heterofile eller homofile. Evner man ikke å avle barn etter naturmetoden får man klare seg uten. For det annet er Dybedals sammenligningsgrunnlag egoistiske kvinners interesser, kvinner som ikke anerkjenner fedre på likeverdig basis, og som ikke ser barnas behov for to likeverdige foreldre. Som om disse kvinnenes valg var og er forbilledlige.

 

Dybedal og Juritzen har valgt bort mor i barnas liv. Dette er like galt som når mødre velger bort barnas fedre: sinnelaget er like udemokratisk. Er disse nye fedrene kompetente som foreldre med sine erklærte valg og holdninger? At amerikanske surrogatmødre angivelig er velutdannede og betrakter seg som idealister, forhindrer ikke at disse fedrenes instrumentelle menneskesyn er forkastelig. Verken Dybedal eller Juritzen må bli overrasket over at deres valg på vegne av uskyldige barn kan bli gjenstand for bekymringsmeldinger til barnevernet utover offentlig og privat fordømmelse. Men vil de forstå at det er foreldreskikketheten som kritiseres og ikke barna som angripes?