Regjeringen lyver om
barnebortføring – igjen
Av Kjell Schevig, redaktør Bortført.no
Barne-, likestillings- og
inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen skrev i ordet fritt 18.07.12 at vi
ser en nedgang i antall barnebortføringer. Thorkildsen hevder at i årets første
seks måneder er 11 barn bortført fra Norge, mot 23 på samme tidspunkt i fjor.
Bortført.no er et nettverk med
foreldre som har opplevd barnebortføring til utlandet, og som hjelper andre som
havner i samme situasjon. Vi fører vår egen statistikk, basert på informasjon
fra foreldrene som kontakter oss. Derfor vet vi at statistikken Thorkildsen
bruker er mangelfull.
Det er dessverre ikke første
gangen regjeringen presenterer uriktig tallmateriale. I Stortingets spørretime 03.02.10,
proklamerte daværende justisminister Knut Storberget en kraftig nedgang i
barnebortføringer.
Bare 28 barn ble bortført i 2009, sa Storberget og roste regjeringens innsats.
Vi informerte pressen og partiene på Stortinget om
at tallene for 2009 ikke stemte, noe som førte til at Storberget la skylden på
politiet, som han hevdet at ikke hadde rapportert godt nok til
Justisdepartementet. Bortføringene som var utelatt i 2009 ble inkludert i
statistikken for 2010, og vi fikk et rekordår med hele 64 bortføringer.
Vi råder alltid foreldre til å anmelde både til
politiet og departementet, slik at krav om retur i henhold til Haagkonvensjonen
raskt settes i gang. I tilfellet Inga Marte Thorkildsen vet vi at regjeringen har
valgt å manipulere statistikken. Det nytter ikke å skylde på politiet denne
gangen, fordi Bortført.no sitter på sikre opplysninger om barnebortføringer som
er rapportert til departementet og likevel utelatt fra statistikken.
Det store spørsmålet er hvorfor regjeringen velger
å lyve. Jeg tror Thorkildsen leder oss på sporet med temaene hun valgte å
utelate fra min kronikk ”Kjønnskrigens nye forsvarssjefer” 11.07.12, hvor det blant annet står at
regjeringen støtter en lovstridig praksis der NAV overfører bidrag bare dersom bortføreren
er kvinne. Barn bortført av sine fedre får ikke bidrag.
Thorkildsen sier at hun ikke er opptatt av kjønnskrig, men av
barnets beste. NAV undersøker ikke bortførerens inntekt, og norske myndigheter
vet ingen ting om bortførte barns levekår i utlandet. Hvordan forklarer Thorkildsen at barnets økonomiske behov
er uviktig, mens bortføreren kjønn er så vesentlig at det er det eneste
kriteriet for om barna får underhold eller ikke?
(debattinnlegg på trykk i Adresseavisen 25.07.12)