Regjeringen lyver om barnebortføring – igjen

Av Kjell Schevig, redaktør  Bortført.no

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen skrev i ordet fritt 18.07.12 at vi ser en nedgang i antall barnebortføringer. Thorkildsen hevder at i årets første seks måneder er 11 barn bortført fra Norge, mot 23 på samme tidspunkt i fjor.

Bortført.no er et nettverk med foreldre som har opplevd barnebortføring til utlandet, og som hjelper andre som havner i samme situasjon. Vi fører vår egen statistikk, basert på informasjon fra foreldrene som kontakter oss. Derfor vet vi at statistikken Thorkildsen bruker er mangelfull.

Det er dessverre ikke første gangen regjeringen presenterer uriktig tallmateriale. I Stortingets spørretime 03.02.10, proklamerte daværende justisminister Knut Storberget en kraftig nedgang i barnebortføringer. Bare 28 barn ble bortført i 2009, sa Storberget og roste regjeringens innsats.

Vi informerte pressen og partiene på Stortinget om at tallene for 2009 ikke stemte, noe som førte til at Storberget la skylden på politiet, som han hevdet at ikke hadde rapportert godt nok til Justisdepartementet. Bortføringene som var utelatt i 2009 ble inkludert i statistikken for 2010, og vi fikk et rekordår med hele 64 bortføringer.

Vi råder alltid foreldre til å anmelde både til politiet og departementet, slik at krav om retur i henhold til Haagkonvensjonen raskt settes i gang. I tilfellet Inga Marte Thorkildsen vet vi at regjeringen har valgt å manipulere statistikken. Det nytter ikke å skylde på politiet denne gangen, fordi Bortført.no sitter på sikre opplysninger om barnebortføringer som er rapportert til departementet og likevel utelatt fra statistikken.

Det store spørsmålet er hvorfor regjeringen velger å lyve. Jeg tror Thorkildsen leder oss på sporet med temaene hun valgte å utelate fra min kronikk ”Kjønnskrigens nye forsvarssjefer” 11.07.12, hvor det blant annet står at regjeringen støtter en lovstridig praksis der NAV overfører bidrag bare dersom bortføreren er kvinne. Barn bortført av sine fedre får ikke bidrag.

Thorkildsen sier at hun ikke er opptatt av kjønnskrig, men av barnets beste. NAV undersøker ikke bortførerens inntekt, og norske myndigheter vet ingen ting om bortførte barns levekår i utlandet. Hvordan forklarer Thorkildsen at barnets økonomiske behov er uviktig, mens bortføreren kjønn er så vesentlig at det er det eneste kriteriet for om barna får underhold eller ikke?

(debattinnlegg på trykk i Adresseavisen 25.07.12)