Regjeringen beklager igjen

(Texnytt 01.04.13 : Oscar Jernilden, kst red)

Mens andre kan ta ferie og nyte påsken, er det noen av oss som må jobbe. Regjeringen avholdt i dag morrest en pressekonferanse hvor man la frem en del synspunkter på egen virksomhet den tilstedeværende presse utfra tillærte vaner og uvaner ble sterkt anmodet om å formidle, mest mulig korrekt slik regjeringen ønsker det. Samtidig understrekes hvor viktig det er at presse og media selv tror på sin egen uavhengighet. Regjeringens åpenhetsdoktrine, spesielt siden 22. juli 2011 hvor Norge skal ha blitt enda mer åpent og demokratisk, legges til grunn, som det heter. Dette forutsetter regjeringen at berørte parter egentlig har skjønt, men for sikkerhets skyld vil man nå opprette et nytt departement.

Regjeringen som kollektivt organ har det overordnede ansvar for enkeltdepartementers virksomhet og unnlatelser. Øverst sitter statsministeren, han heter Jens Stoltenberg. I ståket rundt diskusjonen om hvem som hadde ansvaret for den sviktende beredskapen 22. juli 2011, har statsministerens egen stemme forstummet. Dette er ikke nødvendigvis utilsiktet. Men man må ikke fortape seg i slike forhold. Regjeringen beklager at folk ikke tiltror regjeringen evner til å ta ansvar, regjeringen vurderer derfor å bytte ut de deler av folket som ikke har tillit til regjeringens evne til å ta ansvar for egne unnlatelser. Regjeringen beklager at man ikke har tenkt denne tanken før.

Konkret beklager regjeringen at Barne- og likestillingsdepartementet (BLID – egentlig også en I det er noe usikkerhet om) har sendt de siste forslagene om svekkelse av samværsretten ut på høring. Disse forslagene har vakt en del reaksjoner, og det kan bli vanskelig å unngå å reflektere ulike høringsinstansers syn på forslagene når lovforslagene skal formuleres overfor stortinget som lovgivende makt. Hittil har departementet konsekvent underslått negative og ikke minst kildekritiske kommentarer til lovforslag det har vist seg ikke har noe annet for seg enn å øke konfliktnivået mellom potensielt stridende parter, samt minske tilliten til at autoriserte fagfolk virkelig har noe fag å utøve innenfor rammen av barnelov og barnevernlov.

Å gi uvederheftige volds- og overgrepspåstander legitimitet har vært departementets strategi i lang tid. Regjeringen beklaget i sin tid at SVs lovende Audun  Lysbakken måtte gå som statsråd etter noe habilitetstull som egentlig gjorde ham til en bedre leder. Regjeringen har imidlertid fått SVs hormonelt balanserte og sympatiske Inga Marte Thorkildsen i rollen som barneminister. Hun er kjent for å tenke seg godt om før hun snakker, samt lytte til andre mennesker med annet syn og ikke avbryte når voksne snakker. Inga Marte var imidlertid litt kjapp med å sende sine forslag om å svekke samværsretten ytterligere ut på høring.

Nå beklager regjeringen at man ikke fulgte opp strategien med å samle dedikerte fagfolk på lukkede seminarer for å diskutere «Tiltak for å redusere antall barnelovsaker for domstolene» (intern rapport av mars 2011). Sender man forslag ut på offentlige høringer skapes det lett inntrykk av at folk, i prinsippet hvem som helst som ikke har latt seg nettverksdisiplinere, kan ytre hvasomhelst, og det skapes uheldige forventninger om at man blir hørt. Dette er ikke heldig for demokraturet.

En av grunnene til at man ikke sendte «Tiltak for å redusere antall barnelovsaker for domstolene» ut på offentlig høring, var nettopp at man ikke ville kaste blår i øynene på brukergrupper som representerer klientinteresser man på det hold anser for å være legitime. Slik er det ikke, og det er feil å gi folk inntrykk av at man har demokratisk innflytelse. Denne beklagelsen er imidlertid ikke offisiell, regjeringen avventer reaksjoner fra bl.a psykolog Knut Rønbeck hvis prestisjeprosjekt om Follo-modellen «fra konflikt til forsoning» ikke er nevnt i rapporten slik at det kan se ut som om hele modellen har falt i fisk. Det skulle tatt seg ut. Regjering og lydige medier har investert megen prestisje i å opprettholde myten om at fremforhandlede forlik etter «Follo-modellen» er bærekraftige. Nå kan saker og ting tyde på at det hele er bare tull og cover up for å påtvinge merogmindre uskyldige foreldre regimer som kun øker konfliktnivået. Nok om det i denne omgang.

Tilbake til det nye departementet. Regjeringen beklager at man innerst inne vet at regjeringen ikke har livets rett særlig mye lenger, at den sitter på overtid, og at det egentlig er temmelig krampaktig å opprette et nytt departement for enda flere byråkrater som skal gjøre det enda vanskeligere for normale folk med unormalt og til dels ulogisk og uforskyldt påførte problemer å nå frem i paragrafjungelen. Men samtidig er det logisk følgeriktig av regjeringen å fullføre sitt prosjekt. Derfor oppretter man nå et «Dementi, offentliggjørings- og pulveriseringsdepartement» (forkortet DOP). På grunn av de mange beklagelsene de siste årene, og i tråd med åpenhetsdoktrinen, og ikke minst avviklingen av den biologiske kjernefamilie og etablering av en gjennomgripende sosialkonstruktivistisk ansvarsforskyvningspolitikk, har man funnet det tjenlig med denne nyvinningen.

Her vil man få plass til arbeidsløse litteraturvitere og sosiologer som kan sin George Orwell og sin Stanley Milgram, men nå i rollen som systemrotter med nytaleskriving som oppgave. Ikke minst vil mange jurister få jobb her, sansen for begrepsomforening uten forankring i språk, empiri eller logikk, parret med en dyp forakt for vitenskapelighet, passer som kjent (?) udmerket for jurister. Regjeringen vil i det lengste vente med å innrømme at man utdanner for mange akademikere her i landet, midlertidig før disse sendes ut i arbeidsløshet og fortvilelse brukes nå en del av oljepengene på å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner. Det er intet poeng at disse funksjoner egentlig ikke har livets rett, men er nettopp funksjoner av et samfunnssystem som gjør konfliktskaping til næringsvei. Regjeringen er nøye med å presisere at presse og media ikke må stille spørsmål ved disse prioriteringer, spesielt ikke i et valgår hvor syke og svake grupper blir brukt til å konfrontere viktige samfunnsoppgaver.

For å holde på noe av mystikken, vil man ikke gå i detalj om hva de ulike avdelingene vil holde på med, men det er hevet over tvil at «kampen mot antifeminismen» vil bli styrket under dekke av «jakten på hatefulle ytringer på nett». Siden 22. juli 2011 har landet fått mengder av eksperter på høyreekstremister og konspirasjonsteoretikere, vi har faktisk registrert flere sakkyndige på disse områdene enn høyreekstremister og konspirasjonsteoretikere til sammen. Dette er intet paradoks slik onde tunger vil ha det til, men en seier for demokraturet, hvori opptatt rettsstaten og en lydig presse. Onde tunger som f.eks antyder at kommentariatet har gått av hengslene, at kildekritikken er avviklet med innføringen av «overgripende journalistikk», skal nå settes på plass med departemental tyngde.

Det var egentlig meningen at et nytt departement, som jo isegselv er en seier for demokraturet, skulle hete «Konfliktskyhetsdepartementet» for å ære både avgående statsminister Jens Stoltenberg, og ikke minst hans far, den joviale og mediavennlige Thorvald Stoltenberg, som i NRKs populære serie «Hvem tror du at du er» fikk ettergå sine aner blant sprithandlere og finne ut at hans udmerkede gener har disponert ham for en positiv konfliktskyhet som bl.a har skapt fred på Balkan, og ganske snart sikkert vil skape harmoni i Afghanistan også bare Ninni får ha heroinen sin i fred. Jens ville ikke pushe for hardt på for å ære sin far da han som kjent er et produkt av både en konfliktsky og underdanig far og en statsfeministisk og dominant mor. Likestilling er ikke for pyser. Imidlertid vil forkortelsen DOP-departementet gi Stoltenbergfamilien en viss nimbus, «det er jo så jævla godt» som Ninni får si i full offentlighet uten at de som arbeider for å forebygge og redusere narkotikamisbruk får si hva de syns om slik reklame for narko og viljessvakhet. Pulverisering kan være så mangt, pulver også kunne røykes, men det er selvsagt ikke snakk om legalisering.

Som sagt er det en viss mystikk rundt selve arbeidsområdene, men det er neppe noen hemmelighet at «offentliggjøring» i departementstittelen ikke dreier seg om respekt for offentlighetsloven. Åpenhetsdoktrinen følges nå opp i tråd med avdekking av familiehemmelighetene i biologiske kjernefamilier. Med Inga Marte Thorkildsen er det blitt lys i mørketallene, ingen vet strengt tatt hvordan disse tallene beregnes, men med flere anmeldelser (som i prinsippet er å regne som straffbart forhold, selv om uskyldspresumpsjonen i EMK art 6.2, som Norge er dømt en rekke ganger for å ha forbrutt seg mot, sier at ingen er å anse som skyldig inntil det motsatte er bevist) blir tallene lyse, ifølge Aftenpostens rettsekspert Inge D. Hanssen som har lyttet godt og lydig til politiinspektør Hanne Kristine Rohde, statsadvokat Erik Førde m.fl.

Knut Storbergets ånd svever over landet. Elverums store sønn får gjennomslag for at det skal bli lettere å nekte samvær, at bevisbyrden skal snus på hodet, og at voldelige menn må tas, helst før de har tenkt tanken på vold og annen styggedom mot kvinner og barn. «Offentliggjøring» betyr avprivatisering, ikke demokratisk innsyn i beslutningsprosesser slik onde tunger vil ha det til. I den sammenheng er det viktig å stole på mørketallene, selv om disse er «contradiction in terms» og ikke lar seg bestemme. Hvis man tror sterkt nok på at menn og fedre er skadelige for kvinner, mødre og barn, at biologisk slektskap er den største voldsfaktor, i påfallende strid med etablert vitenskapelig erkjennelse som sier det diametralt motsatte, er det viktig å trå varsomt i beslutningsprosessen slik at ikke folket oppdager at de blir lurt.

Forslagene om «beskyttelse av barn mot vold og overgrep» handler om helt andre saker og ting. Regjeringen beklager hvis reelt utsatte kvinner og barn som følge av mørketallshysteriet og mangel på metodisk avdekking av påstanders oppkomst og utviklingshistorie, ikke blir oppdaget i vrimmelen av mistenkeliggjorte samværsfedres trivialiteter. Regjeringen vil strengt tatt ikke innrømme denne muligheten, men tar med at mistanker isegselv gir grobunn for våre nye vekstnæringer innen omsorgssvikt- og overgrepspåstandsindustrien. Vekst er bra, så lenge den skjer innenfor offentlige rammer. Utdanningsindustrien er i ferd med å flate ut, vi har mer enn nok av høyskoler og universiteter. Det var da heller ikke meningen at disse skulle utvikle vitenskapelighet for metodisk undersøkelse av hva som er sant og riktig, rett og galt.

Et sted får grensen gå for utdanning og kunnskap. For statens inngripen i privatlivet derimot er det ingen grenser. Egentlig er «antifeminisme» ikke spesielt farlig, men nå skal antifeminismen gjøres straffbart. Regjeringen vil berømme Reform (Ressurssenter for menn) for deres banebrytende innsats, å dekonstruere mannen til en antifeminist når han stiller spørsmål ved sider av samfunnet som enten er til mannen og farens (da har vi ikke nevnt barna) ugunst, eller påpeker det fordummende i en offerideologi som sier at kvinnen ikke behøver å ta ansvar for sine handlinger.

Regjeringens pressekonferanse avsluttes med presentasjonen av den historiske DOP-ministeren, det er litt vanskelig å fa tak på hvilket kjønn vedkommende har, og Texnytts utsendte oppfattet ikke helt navnet ..