Regjeringen beklager

(Texnytt 01.04.12, Oscar Jernilden) Myndighetenes selvinnsikt forbedres stadig. Dette er delvis et resultat av den frie presses kompromissløse avsløringsjournalistikk. De siste månedene har vi fått vite at deler av regjeringsbesetningen er, om ikke korrupte så iallfall korrumperte og inhabile langt oppetter legger og lår. Dette visste vi for så vidt fra før, men deler av pressen skal ha all ære for å løpe i flokk når de først forstod at det var trygt å spisse blodhundinstinktene for å gå på statsrådjakt. De toneangivende mediene skal også ha ros for å være såpass rause at de lot BLID-minister Audun Lysbakken gå av på en fillesak, ikke minst en god sak, og samtidig fremstå som en enda bedre leder. Det er viktig å gjenta så mange ganger at man selv tror det at man lærer av erfaring. Ikke minst var det viktig at Audun Lysbakken fikk denne fortjente muligheten til å lære av erfaring og bli en enda bedre leder.

Norge er blitt et mer åpent og demokratisk samfunn siden sist, pressen er blitt friere og enda mer selvstendig. Våre kommentatorer har fått enda mer plass i sine egne medier og studioer  i radio og TV hvor de kan intervjue hverandre og bekrefte sine grensesprengende og fremfor alt intelligente observasjoner etter å ha minglet med hverandre på de samme pressekonferansene og de samme vannhullene i dagevis, månedsvis og årevis. Slik utvikles journalistisk integritet og dømmekraft. Ikke minst får man begreper om «kvalitetssikring», noe som kommer godt med i disse terrorsaktider når sakkyndige erklæringer skal kommenteres opp og i mente, når kommentariatet dyrker gjensidige forestillinger, bekreftet gjennom en solid kvalitetsrundgang i de toneangivende mediene etter tur. Harald Stanghelle i alle kanalar.

På regjeringshold er man noe ambivalent i forhold til å beklage at ministre må gå. Det viktigste er imidlertid at de går av som bedre ledere, at deres status opprettholdes selv om deres konkurrenter innad i partiene tilsynelatende forfremmes til posisjoner hvor enkelte fremstår som mer viktige enn partilederen. Slik er det i et enda mer demokratisk samfunn. Alle skal med. Ingen er bedre.  Den gamle ørn Gudmund Hernes, som i sin tid slapp unna det samme momsfusket som felte Terje Rød Larsen way back, også det etter solid flokkhundjournalistikk, er først og fremst kjent for sine dype innsikter gjennom Maktutredningen på 70-tallet med den nå hvitvaskede devisen om å forfremme flest mulig kandidater til deres optimale inkompetansenivåer. Med nye vekstnæringer som PR-byråer og samfunnskontakter er det nå knapt noen grenser. Så opplagt er denne nye demokratiseringen blitt at når det ble gjennomført en ny Makt- og demokratiutredning (1998-2003) var det ikke nødvendig å studere hvilken impact disse nye samfunnsagentene har.

Dette viser hvor demokratisk Norge er blitt. Og vi kan bli enda bedre når politikere ikke lenger er fornøyd med å sitte i regjering og styre landet formelt, men blir enda flinkere til å påvirke og promotere de riktige og viktige prosessene med å gjøre Norge enda mer demokratisk og åpent. At ikke alle konstellasjoner er like tilgjengelige for offentligheten er ikke et demokratisk problem, det er oppdragsgiverne som bestemmer og ikke minst de som betaler. Også når det er skattepengene våre som går til å lønne Bjarne Håkon Hanssen og Kjell Terje Ringdal, populært kalt KjellTRingdal blant habile venner i media, næringsliv og politikk. Rektor Trond Blindheim ved den prestisjetunge institusjonen Markedshøyskolen er lei av norsk surmagethet og jakt på inhabilitet: «det vi trenger er flere omdømmeeksperter».

Regjeringen beklager oppmerksomheten rundt utenriksminister og kulturelt alibi Jonas Gahr Støre med hensyn til hvordan viktige satsningsområder som «nordområdelogistikk» blir forsøkt mistenkeliggjort med henvisning til nære forbindelser gamle klassekamerater imellom. Felix Tschudi, miliardæren med det folkelige navnet, har selvsagt ikke brukt sine forbindelser til å utvide markedsandeler, slike insinuasjoner faller på sine egne urimeligheter. Milliardærer blir ikke rike ved å benytte seg av kontakter til å få penger og muligheter til lønnsomme investeringer og prosjekter, de blir rike kun ved ærlig svett arbeide, ikke ved å vokse opp på Oslos vestkant hvor de tilfeldigvis bli kjent med andre flinke folk som vil opp og frem med ærlig arbeide og tjene penger selv uten hjelp fra andre. Dessuten er det temmelig logisk at «nordområdelogistikk» er noe som må drives fra Oslo, alle vet hvor lite strukturerte nordlendinger er og hvor fort de ramler på fylla hvis de får penger mellom hendene.

Jonas Gahr Støre er kjent som en stor litterat og Ibsenkjenner, han er den eneste i regjeringen som kan fransk og nyter derfor stor anerkjennelse i media og kulturkretser. For å få sving på kultursatsingen nordover og østover hyret han inn forfatteren Thure Erik Lund som blant annet har skrevet «Grøftetildragelsesmysteriet» og som noen sikkert har gjettet allerede, også står bak «Vikarbyrådirektivet». Regjeringen har i sin nye åpenhet begynt å bruke anonyme forfattere til sine forskjellige departementale strategier. Men da Thure Erik Lund kom opp med manuset «Vikarargumentnordområdelogistikkdirektivet» ble det for meget. «Too much» som det heter i området rundet Litteraturhuset og Statsministerboligen. Lund som er i gang med et nytt manus med arbeidstittel «Habilitetsvurderingsomforeningsbegrepsstrategien», bestilt av selveste Justis- og beredskapsdepartementet, er også hyret inn av Aftenpostens redaktør Hilde Haugsgjerd til å forfatte alle de anonyme varslingene som skal sikre avisen cred for uavhengig og systemkritisk journalistikk. Pressens kildevern er som kjent helt i tråd med åpenhetsdoktrinen som sikrer demokratiet i alle ledd.

Som man forstår går landet som det suser med mange nye vekstnæringer. Barnevernet har nå endelig fått ut fingern og erklært «det biologiske prinsipp» krig på alle fronter. Uttrykket «barnets beste» er mer begripelig enn noensinne, ettersom et offentlig utvalg med rikspsykolog Magne Raundalen i spissen har bestemt at heretter skal «det uviklingsfremmende prinsipp» være styrende. Men rett og forvaltning skal fortsatt være uavhengige og suverene til å bestemme hva som er best for barna, bare de skånes for sine biologiske foreldre som på ingen måte må ha noen særstilling. Barn er i likhet med foreldre en sosial konstruksjon, det er psykologer som vet best, noe den økende foreldreusikkerhetsspekulasjonsindustrien viser med klar tydelighet. Ikke minst har media skjønt dette, hvorfor skulle man ellers promotere Frode Thuen og Willy Tore Mørch om man antok at folk flest var i stand til å ta vare på sine egne barn og finne ut av sine egne problemer.

Medias fremste kommentatorer er for tiden opptatt med en stor stygg sak som har forstyrret norske selvbilder en smule. Spesielt i VG er man opptatt av å fortelle leserne at man tar så sterk avstand fra terrorhandlingene at man må ha dusiner av medarbeidere til stede for hverandre slik at de på kollegialt vis kan støtte avstandtagende til terrorhandlingen slik at alle leserne ikke er i tvil. Leserne må for all del ikke komme i skade for å trekke sine egne konklusjoner, leserne må aldri få fred til tenke selv slik at vi kan komme til å reflektere over hva mon «kvalitetssikring» betyr. Når mediene, statsadvokatene og retten selv pluss de rettsmedisinsakkyndige har brukt ordet ikke bare en gang men opptil flere ganger med uklar referanse til hva mon «kvalitetssikringen» egentlig består i, til forskjell fra f.eks «kvalitetskontroll», må det aldri stilles spørsmål som kan rokke ved forestillingen om at vi har oppegående politikere og medier og fagfolk til å ta seg av rettssikkerhet og sådant.

Regjeringen beklager at det ikke er 1. april oftere, egentlig kunne det vært 1. april hele året. Regjeringen forbereder opprettelsen av et nytt departement, kalt «estetikkdepartementet» etter devisen «smaken er som baken, kvar du enn snur deg er han alltid bak». KjellTRingdal, kjent fra sitt dypt innsiktsfulle «New York – symposium» hvor den meget begavede VG-kommentatoren Anders Giæver har vært deltaker, er nå tilbake etter en liten smell, å bekjenne slikt i medieoffentligheten gir som kjent cred og nye tilbud, og skal sammen med Jan Thomas lære nordmenn, særlig menn, at det er det ytre som teller. Regjeringen beklager at det tar tid å lære nordmenn kultur og dannelse når man må begynne med seg selv og ikke utelukkende kan satse på fernissen. Hvis Jonas Gahr Støre nå ryker i likhet med Audun Lysbakken vil vi imidlertid få enda en enda bedre leder som ønskes tilbake i regjeringen ved en senere anledning. I mellomtiden har vi ved hjelp av våre dyktige ledere og politikere og medier lært enda mer av erfaring.