Reform for hvem?

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Før eller senere må likestillingsdebatten forløses. Helst før. Det fins oppegående personer og sammenslutninger utenfor det gode selskap av politisk rettroende stuerene norske hel- og halvstatsfeminister. Det er medienes oppgave å gi disse utenforstemmene plass i medieoffentligheten, også når medienes egne agendaer samsvarer med de nye vekstnæringene for likestillingssosiologer og deres sjelden eller aldri dokumenterte kunnskaper om forholdet mellom kjønnene. Når menn i rollen som fedre forsøker seg med likestillingsargumenter i debatten om delte omsorgsordninger og tilskrivelse av juridisk status, er statsfeministenes i byråkrati og akademia tydelige: Barneloven skal ikke være et redskap for likestilling, det er ikke det lover skal brukes til. Sier statsfeministene som etter at Helga Hernes formulerte «Statsfeminismen» (1986) som kvinners måloppnåelse gjennom statlige virkemidler har fått sine posisjoner til å forvalte likestillingen. Lovgivning inkludert.

Dette er verkebyllen i norsk likestillingsdebatt. Når superfeminist Torild Skard slår til med  argumentet om at «Likestillingsdepartementet gir mer til menn» med referanse til at Reform – ressurssenter for menn – får mer enn kvinneorganisasjonene til sammen, er det flere forhold som må avklares. Hvor sannsynlig er det at et statsfeministisk motivert byråkrati vil tildele midler til virksomheter som arbeider for reell likestilling med konkerte formål om å utjevne skiller mellom kvinner og menn på områder der menn ligger dårlig an? Reform har en klar profeministisk profil og man kan undre hvilke formål deres virksomhet tjener. På områder hvor menn/fedre har problemer, f.eks med barnefordeling, falske incestbeskyldninger og anklager om konemishandling, er Reform til liten eller ingen hjelp. Når vil Reform tøre å markere slike problemområder heller enn politisk korrekte temaer som «menn som slår kvinner» og «menn som horekunder»?

Profeminister som har funnet sin nisje i Reform er sannsynligvis klar over hvor utsatte deres posisjoner er hvis de fremmer syn på tvers av dominerende feministiske strategier. Det fins andre grupper enn Reform som arbeider med reell likestilling mellom kjønnene utfra menns situasjon og perspektiv. Forum for menn og omsorg har eksistert i over 10 år, vi har i praksis fungert som landets eneste krisetelefon for menn før krisesentertilbudet ble gjort kjønnsnøytralt ved lovendring forleden år. Fremdeles jobber vi ulønnet for å hjelpe menn med problemer som ikke defineres som likestillingsorienterte, nemlig omsorg for barn. På dette området har den statsfeministiske definisjonsmakt stått i ro, ingen får utfordre deres hegemoni. Fedre skal ikke ha medinnflytelse på omsorg for egne barn under ulike sivilstandsregimer. Menn må demoniseres for å nøytraliseres hvis de ypper seg. Reform holder kjeft. Torild Skards utsagn gir inntrykk av at Reform representerer menns interesser. Dette synet må norske medier bidra til å nyansere.