Politisk styrt samfunnsforskning

 
Av Kjell Schevig, redaktør av http://bortført.no/

Mange barn vokser opp med helsefarlige foreldre, som kan virke sympatiske og omsorgsfulle utad, men er tyranniske i hjemmets sfære. Psykopatiske foreldre krever full kontroll over barna. Ute av stand til empati eller skamfølelse, kan psykopater gjøre hva som helst for å kvitte seg med noen som truer deres kontroll.

Psykopatiske menn er ofte aggressive, og blir hovedsakelig diagnostisert i fengselspsykiatrien. Tidligere trodde forskere at forholdet mellom mannlige og kvinnelige psykopater var 5 til 1. Moderne forskning peker i retning av at psykopati er like vanlig blant kvinner. Forskjellen er at kvinnene er mindre fysisk utagerende, og bruker slue, intrikate metoder til å nå sine mål. Ingjald Nissen skrev: ”Psykopatien er et fenomen som står mellom sunnhet og den egentlige sykdom.” Psykologer får sjelden anledning til å treffe de velfungerende psykopatene ansikt til ansikt, men de får hendene fulle med å behandle ofrene som ligger igjen i psykopatenes fotspor.

 
Hjelpeapparatet er dårlig trent til å observere mødre med personlighetsforstyrrelser. Barnevern og sakkyndige forholder seg ofte til en forestilling om mødre som nærende og altruistiske, og fedre som kranglete unnasluntrere. En holdning som i høy grad opprettholdes av våre samfunnsforskere. Tidligere stortingsrepresentant for SV, Berit Ås gjorde psykopatiske trekk hos menn og deres hersketeknikker til en konspirasjon mot kvinnefrigjøring. I det siste har hun gjort seg mest bemerket ved å hevde at terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York var iscenesatt av amerikanske myndigheter

 
Ingjald Nissen hadde i 1945 beskrevet hersketeknikkene dyptgående i ”Psykopatens diktatur”. Berit Ås gjorde ingen forskning, og fant ikke opp noe nytt. Hun kopierte og vridde det til slik at hersking og maktbegjær ble iboende mannlige egenskaper. Ås forsimplet forskningen og gjorde alt om til kjønnspolitikk. I 70-tallets tidsånd ble hun hyllet av kvinnebevegelsen for sitt epokegjørende arbeid.

 
Politiseringen av samfunnsforskning har siden fått utarte seg. Kari Moxnes fra NTNU og Inge Kvaran fra Høgskolen i Sør-Trøndelag, har gjort akademiske karrierer på venstresidens feministiske ideologi. Kvaran har nylig har fått en doktorgrad av Kari Moxnes. Doktorgradsarbeidet besto av samtaler med 12 barn. Lavt antall studieobjekter, samt at alle er hentet samme miljø, gjør at forskningen mangler grunnleggende krav til representativitet og statistisk signifikans. Kvaran fokuserer på barn som er utsatt for omsorgsvikt, for slik å hente argumentere for politiske holdninger mot delt omsorg.

 
Universitetsavisa intervjuet Moxnes da Svarstad Haugland var barne- og familieminister. Moxnes mente at Haugland drev med sensur og styring av forskning. Mens Haugland ønsket ekteskapskurs for å forhindre samlivsbrudd, ville Moxnes rendyrke forestillingen om lykkelige skilsmisser. I følge Moxnes er det sterke innslag av familiefundamentalisme i Kristelig Folkepartis politikk. ”I praksis sitter ministeren med det meste av midlene til familie- og barneforskning i Norge”. Barne- og likestillingsdepartementet styres nå av Arbeiderpartiet, med en allianse av homofile og feminister ledet av Kjell Erik Øie. Samfunnsforskning som undergraver fedres slektstilhørighet, brukes aktivt for å rettferdiggjøre en ny ekteskapslov – hvor fedres rolle reduseres fra far til en rollemodell som kan erstattes av hvem som helst.

 
Helsefarlige foreldre finnes – både blant kvinner og menn. Psykopatiske, dominerende foreldre kan ha en ødeleggende effekt på barns helse. Om man ønsker å beskytte barna, bør ikke hjelpeapparatet la kjønnspolitiske hensyn gå først. Så lenge psykologi, samfunnsforskning og barnevern er bygd på kvinnepolitiske premisser – så er barnas rett til hjelp avhengig om det er mor eller far som lider av personlighetsforstyrrelser.