POLITISERTE TÅKEFAG

 Av dr. philos. Jon Gulbrandsen

Av natur er all vitenskap sårbar, fordi vitenskapens ambisjonsnivå er så vidt høyt.  Ikke bare tar den mål av seg til å beskrive, men også å forklare, og i tillegg hevder den at funnene som gjøres er allmenngyldige.  Her er det mange muligheter til å dumme seg ut.  Selv i naturvitenskapene, hvor en bruker konkrete og målbare størrelser, manes derfor til ydmykhet og forsiktighet.

Andre vitenskapsgrener opererer ikke med konkrete og målbare størrelser, men diffuse begreper som lykke, frustrasjon og motiver.  I sosiologi, psykologi, psykiatri og juss skulle en derfor forvente en enda større grad av ydmykhet enn i naturvitenskapene, men paradoksalt nok ser det motsatte ut til å være tilfelle.  Som da psykologiprofessor Hanne Haavind uttalte at: ”Det økende antallet skilsmisser viser at kvinnene er blitt lykkeligere” (Dagbladet, 27. juli 1994).  Eller da sosiologiprofessor Eva Lundgren i et radiointervju fastslo at presteyrket bare var et påfunn for å kunne undertrykke kvinner.  Eller da psykiatriprofessor Nils Adolf Retterstøl erklærte Arnold Juklerød for paranoid, etter at han hadde påstått at et departementalt vedtak om å legge ned en skole var ulovlig. 

Da Juklerød fremdeles ikke ville gi seg, ble diagnosen utvidet til ’paranoia kverulantis’, hvor selve kriteriet for diagnosen er at pasienten protesterer, og diagnosen blir dermed selvoppfyllende.  Ett år før Juklerød døde, vedgikk departementet at Juklerøds påstander hadde vært korrekte.  Jussens bidrag til denne lite ærerike disiplinen er om mulig enda større, men jeg nøyer meg med å minne om Birgitte Tengs’ fetter som ble frikjent for drap, og deretter dømt til å betale erstatning.

Naturvitenskapens bidrag er heldigvis forsvinnende liten på dette området, men når det først skjer, er motivet ofte politisk.  Slik det var for Trofim Lysenko (1898 – 1976), da han tilpasset genetikken til kommunismen ved å hevde at et individs egenskaper er bestemt av miljøet og ikke genene, og på denne måten vant gunst hos Josef Stalin.  Favorittfaget blant despoter og diktatorer er likevel ikke realfag, men psykiatri og juss.  Mon tro hvorfor det er slik?

Er årsaken at disse fagene lettere lar seg forme og derfor blir mer ettertraktede mål for grupper med politiske interesser?  Mye tyder på det, for på Universitetet i Oslo finnes det en avdeling under Institutt for offentlig rett som heter ’Avdeling for kvinnerett’.  Om avdelingen kan jeg lese at ”formålet er å bedre kvinners stilling i retten og samfunnet ” og at ”kvinnerett er en rettsvitenskapelig disiplin samt en tverrfaglig disiplin innenfor kvinneforskningen”.  Dette betyr at kvinnepolitikk faktisk er akseptert som fag på Juridisk Fakultet.

Forskningsrådets programstyre for kjønnsforskning skriver at ”kvinne- og kjønnsforskningen har hatt som eksplisitt mål å bidra til endring på mange plan, og det nye programmet skal inngå i denne tradisjonen.”  Her sies det rett ut at kvinneforskningen verken bygger på empiri eller vitenskaplige tradisjoner, men på en politisk agenda hvor målet er å skape forandringer.

Hva skjer da når disse faggrenene møtes og forener krefter under en felles politisk agenda?  I norske rettssaler møtes advokater og dommere, gjerne med spesialisering i kvinnerett, og psykologer som à priori har geniforklart mødre i forelderrollen.  Når dette skjer, er oppgaven som regel å avgjøre om det er mor eller far som skal tilkjennes daglig omsorg for barna etter skilsmisse.  Da er det kanskje ikke så rart at bare 5 % av norske fedre har daglig omsorg for barna sine, at to tredeler av dem taper barnefordelingssaker, at et utall norske menn ikke en gang får se sine egne barn, selv om de er ulovlig bortført, eller at enda flere menn er anklaget eller dømt for overgrep mot egne barn, ene og alene på grunnlag av uttalelser fra mødre som vil skilles.

Kanskje enda mer utrolig er det at vi i over 40 år har diskutert hvordan dette i det hele tatt har vært mulig, uten å makte å konkludere, til tross for en massiv forskningsinnsats i både sosiologi og psykologi over like mange år.  Hvorfor tier disse gåtefulle fagene om de klareste årsakssammenhenger, mens de påtaler atskillig mindre innlysende forhold?  Kan det være fordi disse fagene selv er rotfestet i et uklart og gåtefullt språk, og at klarhet derfor vil virke truende?  Har utøverne av disse fagene av samme grunn et interessefellesskap med politikere?  Jeg vet sannelig ikke, men i alle fall er dette et paradoks som for lengst burde ha vært gjenstand for både medieomtale og samfunnsdebatt.