Politiet bruker bilde og media for å etterlyse en prest

Av "Alenefar - Nordvestlandet"

 

Politimesteren i Ålesund skal i dag avgjøre om de skal gå ut med bilde og etterlysning av Presten. Grunnen er, i følge politimesterens uttalelse til VG: Pårørende synes ikke lenger å ha motforestillinger om dette, da presten selv har stilt til intervju i media.

Hvem av de pårørende har politimesteren forespurt? Sønnen til presten synes sikkert ikke det er så kjekt med bilde og etterlysning av hans far. Sønnen har aldri blitt spurt om noe som helst i ettertid, verken fra media eller fra politimesteren. Ingen har spurt prestens sønn, som fikk underkjent sin forklaring i retten. Fordi retten ikke festet lit til verken sønnens eller hans mors forklaring er den heller ikke tatt med i dommen. Verken sønnen eller kona til presten hadde oppdaget noe som helst som var galt i familien, enda de bodde i samme hus som disse påståtte overgrepene hadde funnet sted i en årrekke.

Den samme konklusjonen hadde også sorenskriveren som fagdommer i første rettsinstans.

De andre to andre døtrene synes sikkert ikke det er så kjekt med bilde og etterlysning av deres far. Er de to døtrene som har vært holdt adskilt fra resten av sin familie blitt forespurt? De to døttrene som ble tatt av barnevernslederen i Volda og plassert i fosterhjem på en øy på ytre Sunnmøre da saken begynte å rulle. Begge disse døtrene ble etter min mening ”manipulert og presset” i mange dommeravhør før de sa noe som helst om sin far. De fikk ikke fred fra avhørene av den kvinnelige politibetjenten Marit Granlien. De sluttet ikke med avhørene før de hadde sagt at deres far hadde utsatt dem for overgrep. Det 6. dommeravhøret er lagt til grunn for den ene dattera, mens de ga opp etter 2. forsøket med den andre dattera, fordi hun hadde ikke noe galt å si om sin far.

Dette liker sikkert ikke de to yngste barna som var nylig født, da deres far ble arrestert på sykehuset. De har kun hatt kontakt med sin far noen timer etter fødselen, og får nå stifte bekjentskap med han gjennom bilde og etterlysning i media. De menneskelige hensynene som ble tatt på sykehuset av lederen for etterforskningen, er helt horrible etter min mening. Kvinnelig hersketeknikk av politibetjent Marit Granlien førte til dette drastiske tiltaket på sykehuset rett etter fødselen. Det er også hun som har foretatt dommeravhørene av de to andre ”jentebarna” i ettertid. Hun har nå fått stilling som ”familievoldskoordinator” i Møre og Romsdal. Hva skjer med de "såkalte ofrene" nå? Hva skjer med hele familien som i ettertid er blitt virkelige OFRE. De som nå er uten venner fra nærmiljøet og lever i en splittet familie, og er underlagt et livsvarig skadelig og familiefiendtlig miljø .

Etterlysning av presten etter påtrykk fra en advokat bør ikke forekomme uten at det er alvorlige ting som grove trusler på ferde. Dette er en maktdemonstrasjon av adv. Grete Opshaug som sier til VG i går at den eldste dattera frykter faren sin så lenge han er på frifot. Hvorfor stevner hun da faren for retten med krav om erstatning, når hun er redd for å møte ham.? Hvorfor var ikke erstatningskravet fremmet i forbindelse med saken når den var i retten til pådømmelse? Har advokatene gjort så dårlig forarbeid at de har glemt det? Er dette måten advokater jobber på for å sikre sin inntekt, ved å trenere saker flere ganger gjennom rettsapparatet. Hadde advokaten gjort en skikkelig jobb hadde alt vært fremmet og sikret i første rettsinstans. Trenger den eldste dattera nå plutselig erstatningen for å dekke advokathonorar, siden hun tar den opp nå?

Jeg tror ikke denne rettsrunden vil komme dattera til noen fordel da hennes far er konkurs etter utallige runder med advokater og rettsapparat. Hun får ikke penger fra ham, som i tillegg er fradømt sin stilling som prest. Han vil neppe være i stand til å utføre noe arbeid mer i Den Norske Kirke. Jeg tror dattera vil få det atskillig verre etterpå, etter at hun nok en gang må brette ut livet sitt foran domstol og advokater. Da vil det stilles spørsmål ved hennes forklaring nå, og sammenliknes med tidligere forklaringer i både første og andre runde i retten, fra da saken var oppe sist. Dette er en meget stor belastning, hvor troverdighet vil bli det største spørsmålet. Advokatene er kjent for å kjøre tøffe spørsmålsrunder om detaljer som kan avvike fra tidligere forklaringer. Er hjelpeapparatet klar til å ta i mot henne etter en slik rettsrunde. Her blir det kun en vinner nok en gang, i form av et klekkelig advokathonorar. Alle andre forblir tapere.

Hvor er logikken i denne heksejakten utført av kvinner på jakt etter posisjoner i samfunnet? De kjemper ikke for ofrene, men er etter min mening kun ute etter å fremheve seg selv. Les gjennom prestesaken på nettstedene til ”nkmr.org”  og  ”krisesenter.org ”. Du finner fort tråden slik at du selv kan se i dag, hva slags stillinger enkelte fremtredende kvinner i denne saken har fått i ettertid. Jeg håper denne mannen får gjenopptatt sin sak, da det i dette tilfellet er en dom som minner om et justismord. Kanskje dette JUSTISMORDET får satt fart på granskningen av rettsapparatet og rettsikkerheten i NORGE. De må snart ha fått nok juling fra MENNESKERETTSDOMSTOLEN.

Hvem har hovedskylden for dette RÅTNE spillet i det Norske Rettsystemet? Etter min mening skyldes det dårlige saksbehandlere innen barnevern, familievern, politietterforskere, advokater og ikke minst dommere. De sliter med særdeles mangelfullt utviklede vurderingsevner som følge av ikke-dokumenterte krisesentertall fra kvinnebevegelsen. ”Kvinner lyver ikke og er bestandig troverdige” er beklageligvis rettens oppfatning. Antageligvis av frykt for å bli kalt kvinnediskriminerende. En mann er alltid forhåndsdømt i saker mot kvinner. Mye av dette skyldes at noen maktsyke kvinner går over lik for å fremheve seg selv gjennom udokumenterte statistikker i media. Det store flertall av Norske Kvinner er ”gode kvinner ”. Dette er de kvinnene som ikke vil være ”offer ”eller kjønnskvotert fordi de er kvinner. Det er de kvinnene som også kan føde og oppdra sine egne barn, også guttebarn, som en gang skal bli Norske Menn.

 

Ola Kåre Bjørnesets egen historie om sin sak kan leses her: Historien om et justismord (red.anm.)