Politiadvokat Gro Haukenes Nygaard, barnebortføringsloven og politiloven
Av Ole Texmo
Internasjonaliseringen av samfunnet medfører at etablering og oppløsning av familier på tvers av landegrenser risikerer å bli gjenstand for tilfeldig eller også utilfredsstillende saksbehandling. Folkeretten og internasjonale konvensjoner skal motvirke uheldige konsekvenser av tvilsom lovgivning og praksis. Hvordan fungerer dette i en erklært rettsstat som Norge ?
Bakgrunn
Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring er ratifisert av Norge og transformert til norsk lov gjennom den såkalte "Barnebortføringsloven" av 8. juli 1988, nr 72. Denne loven har klare regler om saksbehandling som må følges når f.eks en av foreldrene i en tvist om f.eks bostedsmyndighet krever barn utlevert fra den andre forelderen.
Den 8. august 2005 aksjonerte politiet i Follo på vegne av en polsk mor
for å hente en gutt på 7 år. Faren, som også er polsk
statsborger, hadde gutten boende hos seg etter muntlig avtale med moren. Foreldrene
som sammen hadde vært bosatt i Norge i flere år, gikk fra hverandre
et par år i forveien. Ved bruddet begikk moren selvtekt ved at hun tok
barnet med seg uten å avtale med faren da hun flyttet tilbake til Polen.
Faren bor og arbeider fortsatt i Norge. Faren forsøkte å protestere
mot avhentingen av gutten den 8. august, og avkrevde gjennom advokat en begrunnelse
for aksjonen.
I den skriftlige henvendelsen fra farens advoktat til Politimesteren i Follo
er påpekt manglende hjemmel for utleveringen og at prosedyrereglene som
følger av Barnebortføringsloven neppe kan ha vært fulgt.
Til svar får faren at moren nå er lovmessig skilt fra faren i henhold
til en rettskraftig kjennelse som også innebærer at moren får
foreldreansvaret for gutten. For faren er dette nytt, da han har vært
uvitende om at polsk rett har behandlet stevning fra moren vedrørende
skilsmisse og barnefordeling. Den sjokkartede opplevelsen av å miste sitt
barn henger også sammen med den Kafka-lignende følelsen av å
være del i en prosess hvor man ikke får opplyst om sin partsstatus.
Farens lidelser, traumer og tapsopplevelse er et eget kapittel. Om sønnens
reaksjoner vet vi foreløpig lite eller ingenting, men det går an
å forestille seg at også sønnen har lidd under tapet av faren
på en slik dramatisk måte.
Hjemler og vilkår
Under enhver omstendighet gir ikke rettsavgjørelsen i den sivile saken som gir moren medhold, uten at faren har hatt mulighet til å ta til motmæle, grunnlag for utlevering uten at saken er fremlagt for den norske stat ved Justisdepartemenetet og deretter fremmet for norsk rett. Dette måtte nødvendigvis politijuristene vite. Politijuristene måtte nødvendigvis også vite at om de prosessuelle vilkårene for utlevering ikke var oppfylt, kan man ikke sånn uten videre etablere et alternativt grunnlag for å bistå moren med avhenting av gutten. Det er på dette punkt at Follo politi ved ansvarlig jurist, politiadvokat Gro Haukenes Nygaard, har opptrådt kritikkverdig, og kan hende også straffbart.
Farens advokat påpeker i brev av 17.08.05 en rekke tvilsomme forhold og
avkrever redegjørelse for politiets opptreden, og konkret svar på
spørsmål om hjemler for avhentingen. Svaret kommer umiddelbart
i brev av 18.08.05, signert politiadvokat Gro Haukenes Nygaard. Redegjørelsen
er så vidt besynderlig at vi finner det på sin plass å hitsette
sitater fra tre sammenhengende avsnitt (NB: våre understrekninger og uthevinger)
:
"Saken kom til kjennskap for Follo Politidistrikt ved henvendelse fra
Kripos som ønsket bistand fra Askim Politistasjo i anledning at (morens
navn) via den polske ambassade i Norge ønsket bistand til å hente
sin sønn, som oppholdt seg hos far (farens navn) i Askim. Kripos var
i besittelse av en rettskraftig dom som ga mor foreldreretten til sønnen
(sønnens navn). Dommen var oversatt til norsk.
Kripos gjorde undersøkelser om hvorvidt saken var oversendt offisielle kanaler, det vil si via Interpol og Justisdepartementet med begjæring om utlevering av (sønnens navn) fra Norge til Polen. Det ble konstatert at det ikke var innkommet slik begjæring. Det ble også konstatert at det ikke forelå noen anmeldelse av straffbart forhold eks kidnapping el. Politiet oppfattet dermed saken som tjenesteoppdrag i forbindelse med et privatrettslig forhold.
Askim Politistasjon rykket dermed ut for å bistå moren med å hente sin sønn. Politiets hjemmel for dette ligger i politilovens § 2 og § 7, der det fremgår at politiet skal yte borgere hjelp og tjenester når forholdene tilsier at bistand er påkrevet og naturlig, samt at de skal ivareta enkeltpersoners eller almenhetens sikkerhet. Gjennom politiets nærvær ved overlevering av sønnen kunne man bidra til å forhindre at enkeltpersoners sikkerhet ikke ble truet. "
Juss, språk og logikk
Slik resonnerer en norsk politijurist. Merk bruken av ordet "dermed". Språklig sett refererer "dermed" til det foranstående, dvs på basis av det som fremgår av opplysningene om at det verken er innkommet begjæring om utlevering eller at det er registrert anmeldelse av påstått straffbare forhold. Politiadvokat Gro Haukenes Nygaards logikk er et studium verdt. Dessverre er slike resonnementer ikke uvanlige hos politi og i rettsapparatet. Vi skal derfor, substituerbar med "dermed", gå noen av utsagnene nærmere etter i sømmene. Men viktigst: Når de prosessuelle vilkårene for utlevering ikke er oppfylt, burde ikke da jourhavende politijurist avvist morens anmodning heller enn å lete etter mulige påberopbare hjemler i Politiloven ? Dette er i grunnen kjernespørsmålet, og man kan forestille seg hvordan en barnefar hadde blitt behandlet om han hadde kommet med anmodning lik den moren i dette tilfellet gjorde. Da hadde formodentlig formkravene blitt presentert barnefaren med klar beskjed.
Den juridisk-rettslige problemstillingen dreier seg i hovedsak om hjemler og
formkrav, herunder påberopelsesgrunnlag. Man kan også spørre
seg hvilke lover som ahr forrang fremfor andre. Står Politiloven over
f.eks Barneloven og Tvangsfullbyrdelsesloven, kan man i realiteten avvikle tusenvis
av sivile tvister om barnefordeling og et ikke ubetydelig antall namsrettsaker
som angår påstått samværssabotasje og omsorgsunndragelse.
Også Straffeloven kan effektivt settes til side når forholdene tilsier
at bistand er påkrevet og naturlig.
Politiadvokat Gro Haukenes Nygaard har ikke usannsynlig ment at moren skulle
få bistand uansett. At politiet, når undersøkelser bragte
i erfaring at formkravene for utlevering ikke var oppfylt, omforente sin rolle
til serviceinstans, viser at politiet ikke respekterer rettssikkerhetsgarantiene
forsøkt innlemmet i Barnebortføringsloven. Dermed undergraver
politiet i realiteten Barnebortføringslovens eksplisitte saksbehandlingsregler
til fordel for et tilfeldig subjektivt skjønn. Påberopelsen av
Politiloven kan umulig være juridisk-rettslig holdbar. Politiadvokat Gro
Haukenes Nygaard har ikke bare krenket farens rettssikkerhet, men også
bidratt til å krenke den alminnelige rettsfølelse med tilhørende
forventninger om ryddighet, saklighet og konsekvens, og dermed almenhetens sikkerhet.
Barnebortføringsloven og Politiloven
Forholdet mellom Barnebortføringslovens legitimitet og Politilovens virkeområde kan vanskelig tilsi at rettssikkerhetsgarantier kan settes tilside for tjenesteoppdrag i forbindelse med et privatrettslig forhold, slik politiadvokat Gro Haukenes Nygaard velger å uttrykke seg. At oppdraget skulle ansees som påkrevet og naturlig henger ikke på greipp. Er det noe politijurister må være nøye med er det nettopp juridisk-rettslig grunnlag for tjenesteoppdrag. Hvis påberopelse av Politiloven i slike tilfeller som her beskrevet overhodet var aktuell, kunne man for så vidt se bort fra Barnebortføringsloven i det store og det hele.
Der finnes garantert nok av fedre som på grunn av mødres delvis systembeskytttede samværssabotasje kunne tenke seg bistand til med loven i hånd å avhente sine barn til legalt samvær, med dom også en del tilfeller av rettskraftig samvær. Hvis politiadvokat Gro Haukenes Nygaards rasjonale kan tolkes som "gjeldende rett", vil politiet få mye å bestille i fremtiden, mens det blir roligere dager i namsretten. I en rekke tilfeller vil det være riktig å oppfatte tilretteleggelse og mulighet for gjennomføring av samvær som påkrevet og naturlig, og vilkårene i politilovens bestemmelse ville dermed være oppfylt, jf uttrykksmåten når forholdene tilsier. Men dermed undergraves lovsystemene som regulerer forholdet mellom foreldre og barn. Intensjonen med politiloven kan umulig være å undergrave respekten for lov og rett.
Denne historien er neppe noe enkelttilfelle. At mødre favoriseres i juridisk-rettslige tvister om barnefordeling er gammelt nytt. Når praksisen blir kjønnsdiskriminerende beror dette til en viss grad på at lovverk anvendes på tvilsomt vis; at forholdet mellom prosessuell- og materiellrettslige regler vannes ut, og at det merogmindre tilfeldige skjønn får dominere på bekostning av logisk konsistent tenkning i henhold til et forstandig innrettet regelverk.
Hvem anses som berørte parter ?
Til denne historien om avhentingen av barnet til de polske foreldrene, hvor den ene er bosatt i Norge, hører det med at faren aldri var informert om sivilsaken moren anla om skilsmisse og barnefordeling. Da faren hentet sønnen i Polen i begynnelsen av juli 2005, var kjennelse i saken allerede avsagt 29.06.05. Avgjørelsen ble rettskraftig 21.07.05, fremdeles uten at faren visste at han var part i en sak som angikk forholdet til hans sønn. Moren unnlot å fortelle faren om disse forholdene, sannsynligvis for å forhindre at han dermed ville ta til motmæle samt bruke rettsmidler til å kjære/anke avgjørelsen inn for høyere rettsinstanser. Moren kunne dermed risikere at avgjørelsen i hennes favør basert på ensidig saksopplysning ikke ble rettskraftig.
Vi trenger neppe si mer om morens demokratiske sinnelag i denne sammenheng, annet enn at tilbøyeligheten til unndragelse av vesentlig informasjon kan tenkes å være mer kjønnsbestemt enn vi liker å forestille oss. De polske dommerne som har administrert den sivile saken er alle kvinner, og man kan undre seg over hvorfor faren aldri ble forelagt noen tilsvarsrett til den opprinnelige stevningen. Kjennelsen avsagt ved Gdansk Distriktsrett er merkelig både i form og innhold.
Moren kan neppe ha fryktet for at hennes sønn ville lide under farens omsorg, da hadde hun mest sannsynlig av slike grunner forsøkt å forhindre at faren hentet sin sønn i begynnelsen av juli 2005. Ikke usannsynlig har moren holdt faren uvitende om sivilsaken for at avgjørelsen skulle bli rettskraftig og at hun dermed kunne påberope seg avgjørelsen og sikre seg enerett til å bestemme over sønnens anliggender - med politiets bistand. Faren har ikke lykkes i å oppnå kontakt med sønnen etter avhentingen. Til sammenligning fikk sønnen ha regelmessig telefonisk kontakt med moren mens sønnen oppholdt seg hos faren.
Konsekvenser og sanksjoner
Umiddelbart etter at sønnen ble hentet med politiets bistand, ble faren lovet at politiet skulle undersøke hjemmelsgrunnlaget før sønnen eventuelt ble ført ut av Norge. Dette løftet fra politiets side ble ikke holdt. Politiadvokat Gro Haukenes Nygaard kan mistenkes for å ha forstått at den polske rettsavgjørelsen aldri ville ha blitt godkjent av norske justismyndigheter, all den tid faren ikke var informert om sin partsstatus. Faren har hele tiden vært lett tilgjengelig for kontakt, har en ryddig og oversiktlig tilværelse og fast arbeidssted kjent for moren. Det kan således ikke påberopes at farens oppholdsadresse har vært ukjent slik tilfellet er i noen saker med personer som flytter en del og ikke oppgir bostedsadresse til myndigheter og berørte parter. Politiet hadde ingen problemer med å finne ut hvor faren bodde da de kom for å hente sønnen.
De menneskelige konsekvensene av denne ulovlige politiaksjonen er meget alvorlige. Farens følelser er mildest talt blitt trampet på med massiv politistyrke, han er blitt regnet som rettsløs og selvsagt aldri tilbudt noen krisepsykiatri slik andre mennesker som ufrivillig utsettes for sjokkopplevelser blir. Når fedre regnes som annenrangs eller også mindreverdige, later det ikke til å være så nøye med hjemler og vilkår. Denne type krenkelse er norsk politi ute av stand til å forstå rekkevidden av, og konsekvensen må nødvendigvis bli minsket respekt for lov og rett, ikke bare blant almenheten, men også innad i politiets rekker. Sønnen har foreløpig mistet en av sine foreldre; en politiaksjon er en dramatisk begivenhet og det kan ha fått langt alvorligere følger for sønnens psykiske helse enn norsk politi har evnet å ta inn over seg.
Utfra det vi vet om morens fremgangsmåte og systemets legitimering av hennes strategier, er det ingen usannsynlighet at moren er i stand til å fore sønnen med vrangforestillinger om hvordan og hvorfor faren forsvant ut av barnets liv. På lengre sikt kan det i værste fall utvikles såkalt "foreldrefiendtliggjøringssyndrom" (Parental Alienation Syndrome - PAS), gitt at moren får agere ensidig uten farens eller også samfunnets korrektiv. Traumer og tapsopplevelser kan ikke lindres med psykologhjelp fra fagpersoner som ikke anerkjenner fedre som fullverdige foreldre. I værste fall vil problemer sønnen ikke usannsynlig påføres, bli tilskrevet faren og hans fravær. Psykologenes rasjonaler er ikke mindre ulogiske enn juristenes.
For politiet er denne saken en pinlig affære. Hvordan skal urett gjenopprettes, og grunnleggende: Hvordan skal politiet og rettsstaten erkjenne at urett er blitt begått ? Politiadvokat Gro Haukenes Nygaard blir ventelig anmeldt for grov uforstand i tjenesten, for krenkelser mot farens person, samt medvirkning til barnemishandling. En klage til "SEFO" er allerede avsendt, men selv om klager får medhold, får det ingen konsekvenser, all den tid politiets selvdømmejustis har gjort seg selv impotent. Juristene må etter hvert innstille seg på å rydde opp etter seg, og skyld/ansvar plasseres der det formelt hører hjemme, i dette tilfelle hos jourhavende. Menneskelige hensyn kan man ikke forvente at juristene forstår, men de får i det minste holde orden på sine paragrafer. For fremtiden må alminnelige borgere som ikke har gjort annet galt enn å ville følge opp sine barn, være trygge på at ikke respektløse politijurister som politiadvokat Gro Haukenes Nygaard får herje vilt. Hun må selvsagt suspenderes med umiddelbar virkning inntil straffesak er rettskraftig avgjort. Så får vi se hvordan en slik sak ender i rettsstaten Norge.
Les også :
Barnebortføring som systemfeil : http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/barnebortforingsomsystemfeil.htm
Foreldrefiendtliggjøringssyndromet (PAS) : http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/pas.htm
En barnefars møte med "psykologisk kompetanse"
(spesielt kapittelet "Det lukkede rom") :
http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/enbarnefarsmotemedpsykologiskkompetanse.htm