Perspektiver på Barneloven

av Ole Texmo, free-lancer

Barn er prisgitt de vilkår som gjelder i de samfunn de fødes inn i. Barn er prisgitt de lover og regler som regulerer forholdet mellom borgerne; mellom barn og voksne, og voksne seg imellom, f.eks som foreldre. Barn defineres som individer under 18 år, stemmerettsalderen. Voksne stemmeberettigede medlemmer av samfunnet har gjennom legitime demokratiske organer bestemt at inntil denne alder er barn underlagt de vilkår voksenverdenen til enhver tid bestemmer skal gjelde. I Norge har man bestemt at foreldrenes juridiske status skal være ulik. Ugifte foreldre har ikke felles foreldreansvar hvis mor legger ned veto. I bunnen av loven som regulerer forholdet mellom barn og foreldre på ett nivå, og foreldrene imellom på et annet, defineres den ene forelderens status gjennom det sivile forhold til den andre - pater-est-regelen (Bl. § 3). Foreldrene har ikke lik tilknytning til avkommet, prinsippielt sett. Med prinsippielt forstår jeg : "forestillingen om en nødvendig forbindelse".

Gitt at politikere, byråkrater, fagfolk og myndighetspersoner ønsket å arbeide for likhet for loven, f.eks som konfliktforebyggende tiltak, kunne man instituert følgende prinsipp for fastsettelse av Foreldreskap: Det juridiske foreldreskap følger av det biologiske. Forbindelsen mellom biologisk og juridisk foreldreskap utgjør samtidig med nødvendighet samfunnets aksept av begge foreldre som likeverdige ved barnets inntreden i verden. Om saker og ting skulle forandre seg, f.eks foreldrenes samlivsstatus, vil det overordnede prinsipp være utgangspunkt og retningsgiver. Slik kunne hovedregelen formuleres, prinsippielt og normativt. Så kunne man ta for seg unntakene. Den norske barneloven bygger imidlertid ikke på likhet. Hovedregelen gir den ene forelderen en eksklusiv rett til å definere den andre ut og inn av barnets liv. I kim og symbolforstand er pater-est-regelen den legitimeringsgrunn som senere i barnets liv gir den ene forelderen anledning til å etablere selvtektsregimer, samværsnekt og økonomiske fordeler. Barn som fødes inn i det norske samfunn har ingen rettssikkerhetsgaranti mot vilkårlighet, verken fra morens disposisjoner, eller fra myndigheters manglende evne og vilje til å forebygge overgrep i lovens navn.

Et historisk tilbakeblikk er på sin plass. Den omfattende lovrevisjon som fant sted for 20-25 år siden, nærmere tidfestet til Barnelovutvalgets (heretter BU) arbeid 1975-1977 og den etterfølgende lovgiverprosess som ledet frem til vedtakelse pr 8. april 1981 og ikrafttreden pr 1. jan 1982, var motivert av ulike hensyn. I BUs mandat (NOU 1977:35) lå det klare føringer i retning å innføre en annen forståelse enn tidligere mht en av lovgivningens overordnede begrepsstørrelser. BU foreslo en endring av "foreldremakt"/"foreldremyndighet" til "Foreldreansvar". BU ville innføre en mer positivt normerende forståelse av begrepet ved å balansere plikt- og rettdimensjonene. I tråd med andre vesentlige elementer i mandatforståelsen, nærmere bestemt vektlegging "på å fremme likestilling mellom farens og morens forhold til barnet" , foreslo BU å innføre automatisk foreldreansvar uansett samlivsstatus. Noe forenklet fremstilt skulle foreldreansvaret inneholde, jf også plikt/rett-dimensjonen, en omsorgsdel og en bestemmelsesdel, hvorfra begrepene omsorgsplikt og bestemmelsesrett ble avledet. Da Stortinget i 1981 behandlet loven ble ordlyden endret til Foreldreansvar som foreslått, mens forslaget om automatisk foreldreansvar uansett samlivsstatus ikke vant frem, heller ikke forslag om å oppheve pater-est-regelen. Ett kvart århundre etter at BU leverte sin utredning, er Barneloven fremdeles basert på ulikhet-for-loven, jf pater-est og foreldreansvar for ugifte.

Barnelovens praksis på ulike nivåer er ikke basert på videnskapelig frembragt kunnskap, men på myter og dogmer. En av barnelovsystemets viktigste konfliktskapende faktorer er eneforelderdogmet, slik det er gitt legitimitet gjennom en fremtredende psykologs doktoravhandling om "meklingsprosessens psykologi". Uten noesomhelst belegg skriver førsteamanuensis i klinisk psykologi, dr. philos Odd Arne Tjersland i "Samlivsbrudd og foreldreskap" (Universitetsforlaget, 1992): "I henhold til barneloven ( ) skal barnet ha én omsorgsperson  etter skilsmissen" .

Eneforelderdogmet  har ingen juridisk legitimitet, men gjennom psykologenes praksis på familievernkontorer og i rettsapparatet opprettholdes forestillingen om at barn, i-og-med samlivsbrudd på foreldrenivå, i fortsettelsen kun skal ha én omsorgsperson. Der gies ingen akademisk-faglig begrunnelse for denne trosforestilling, langt mindre noen juridisk-rettslig forankring, men med en ulikhet-for-loven i bunnen av Barneloven (jf pater-est og foreldreansvar for ugifte) øker sannsynligheten for feilslutninger ved at det forutsettes at det enkleste er å gi den ene forelderen enerett til barn og forståelsesformer. Å snakke om samarbeid på slike premisser er strengt tatt meningsløst. At eneforelderdogmet er konfliktskapende må man være psykolog eller jurist for å unngå å fatte. Foreldre som anser seg som fullverdige vil i mange tilfeller oppleve fagfolkenes stereotypier som krenkende.

Andre feilantagelser hos psykologer og jurister kan summeres opp under myten om den selverklærte kliniske intuisjon og erfaring. Refleksjonsnivået hos jurister og psykologer tillater sjelden eller aldri en kritisk eller også regressiv analyse av rettsanvendelsen eller hvorvidt påstått kompetanse har argumentativ gyldighet. Som eksempel på hvordan fagfolkenes svikt har manifestert seg gjennom lang tid er det nærliggende å trekke frem "status quo-prinsippet" basert på en snart femti år gammel høyesterettsdom (Rt 1953 s 1374  ), og samtidig se på om påberopelse av Status Quo representerer noen prinsippiell forståelse - overhode !  Av plasshensyn henviser jeg til min VG-kronikk av 21.06.99: " Status Quo  i  norsk barnerett "

Omforening av begrepsinnhold har ikke ført til mer oversikt i lovsystem og rettstilstand. Høsten 1995 la Barne- og familiedepartementet (BFD) frem sitt Høringsnotat med Endringsforslag til Barnelova. Her ble det påstått at man ved å fjerne begrepet Omsorg fra terminologien til fordel for Bosted ville oppgradere samværsforeldres omsorgsstatus, " sammenfallende med publikums språkforståelse"  <sic> Uttrykksmåten "bosted" har like lite som "samvær" noen logisk eller begrepsmessig forankring. Verken "bosted" eller "samvær" er lovlogisk avledet av det overordnede begrep Foreldreansvar.  Heller enn å fjerne begrepet omsorg burde man ha fjernet begrepet samvær, og dermed forebygget konflikt ved å likestille partene. Når BFD ville ha bort omsorgsbegrepet var det ikke fordi man syntes synd på samværsforeldres status som annenrangs.  En grunn var å svekke bestemmelsesdelen i felles foreldreansvar, jf lovendring Bl. § 35 b  om "bostedsmyndighet". En annen grunn var å ville forhindre at Straffelovens § 216  kommer til anvendelse ved medomsorgssabotasje.

At Barnelovens bokstav og praksis er kjønnsdiskriminerende, er neppe tvilsomt. Men flertallet av de som har makt og mulighet til å forandre lov og rettstilstand utgjøres fremdeles av menn. Disse mener kanhende at olje, finans og teknologi er viktigere enn å sikre barn grunnleggende omsorgsvilkår hvor mor og far kan være tilstede på tilnærmet likeverdig basis innenfor én- eller tokjernefamiliens komplementære helhet. Så lenge flertallet synes det er greitt med en lov som gir mødre særrettigheter, vil fedre som viser at de prioriterer sine barn fortsatt måtte kjempe mot Statsfeminismen i Departement og Akademia. Polariseringen mellom de som hevder at det største problemet er fedre som ikke stiller opp og de som påpeker skjevheter i lov og praksis, kan dermed fortsette. Det største problemet er nok at Samfunnet ikke oppgraderer omsorgens mulighetsbetingelser. Eller også at man ikke evner produsere videnskapelig arbeide om hvordan lover virker.