Norske fedre - en Pariakaste?

En kommentar til bla. "Kristensen-saken"

Av Einar Nyaas

I et innlegg i Aftenposten 11/10 2001 gir lagmann Trygve Lange-Nielsen sin honnør til lensmannskontoret i Kvinnherad, for sin opptreden i forbindelse med hentingen av en 12 år gammel gutt som ikke ville reise fra sin far og hjem til sin mor. Lange-Nielsen stiller seg et retorisk spørsmål om det er domsstolene eller (sitat) "denne farstypen skal avgjøre barnas skjebne". Videre hevdes det kategorisk at de som er uenige i måten hentingen av gutten ble gjennomført på automatisk er (sitat) "tilhengere av å sette rettsvesenet ut av spill" og bekrefter derfor min allerede tilårskomne mistanke om rettsvesenets manglende funksjonalitet i denne type sivilsaker. Han sikter til den såkalte "Kristensen-saken" der det ble benyttet et videoopptak som viste at politiet benyttet fysisk makt for å hente gutten fra sin fars hjem. Det er påfallende at Lange-Nielsen velger å tolke innslaget som ble vist på TV2 som et angrep på rettens beslutning, uten evne til å se den tragedie gutten ble utsatt for ved å bli tatt fra sin egen far med makt. Spørsmålet som ble reist i programmet var ikke om hvorvidt lensmannen (namsmannen) skal fullbyrde beslutninger fra retten eller ikke, men om en fullbyrdelse som ble utført på denne måten kan forsvares.

Å stille spørsmålstegn til forvaltning og utøvelse av norsk lov og rett er et sunnhetstegn for et demokrati, og ikke sivil ulydighet slik Lange-Nielsen forsøker å fremstille det. Det er grunn til stor bekymring når en beslutningstager innen norsk rettspleie forfekter påstander som (sitat) "faren, og faren alene, som har ansvaret for at det ble nødvendig å bruke makt". Og det blir i tillegg ikke så rent lite arrogant av Lange-Nielsen når han hevder at "folk ikke skjønner noe av virkeligheten i slike saker". Han bekrefter derfor at han betrakter saker der barn er tvistegjenstand mellom mor og far, som kun en sublim juridisk-akademisk problemstilling for innvidde i lovens irrganger, helt uten hensyn til om retten besitter den nødvendige evne til å beslutte løsninger som er til hensikt for mor, far, barnet og samfunnet øvrig. Hvordan norsk rett evner å forholde seg til barnefordelingssaker er en meget interessant og viktig politisk sak for foreldre og barn i dag.

Den 12 år gamle gutten ble tvangshentet fra sin far i Norge og overført til sin mor og 9-årige bror i Danmark. Lange-Nielsens helt fraværende evne til selvkritikk blir blottlagt når han forteller at gutten (sitat) "antakeligvis var lettet over" å komme hjem til sin mor. - Og setter seg dermed i samme bås som en rekke andre telepatiske rikssynsere.

Saken har sitt utspring i en barnefordelingssak der barnas mor, ved hjelp av barnevernet, bortfører barna til Danmark mot farens vilje. I den anledning minnes det om Barnelovens § 43 som utrykkelig setter en stopp for at barn ikke kan flyttes ut av landet dersom det pågår en barnefordelingssak. Også Haag-konvensjonen om barns rettigheter setter begrensninger for dette. FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt i 1989 or er ratifisert av 191 land. Konvensjonen krever at det skal tas hensyn til "barnets beste" i alle saker som vedrører det. Hva barnets "beste" egentlig er står fremdeles uavklart den dag i dag.

Bortføringen av barna var derfor ulovlig (Straffelovens § 216 og Barnelovens § 43).. Om ikke det var nok så ble denne straffbare handlingen gjennomført med assistanse fra barnevernet i Kvinnherad. Barnevernet har igjen selvfølgelig taushetsbelagt saken, og er derfor ikke så lett å straffeforfølge. Resultatet er blant annet at barnevernet har vist at de kan heve seg over loven uten å frykte strafferettslige konsekvenser, ved å aktivt hjelpe til med å få de to norske barna ført ut av landet og til Danmark. Barna ble hentet ved at barnas mor og representanter fra barnevernet i Kvinnherad "slo til" da barna kom ut fra sitt hjem på vei til skolen. De parkerte to biler i skjul for farens hus. Det eldste barnet, identisk med 12-åringen på videoopptaket på TV2, satte seg også den gang til motverge og ble også den gang utsatt for fysisk makt for å tvinges å reise til sin mor til Danmark.

I august 1999 reiste barnas far til Danmark og hentet barna tilbake til Norge. Da hadde lagmannsretten imidlertid kommet med en kjennelse der barna inntil videre skulle bo hos sin mor i Danmark, til tross for at de i utgangspunktet ble bortført mot sin vilje og i strid med norsk lov og til tross for at kjennelsen opprettholder et forhold som er i strid med norsk lov. Da barnas far like før jul 1999 skulle møte i Gulating lagmannsrett i den aktuelle barnefordelingssaken, ble han arrestert av politiet og satt på glattcelle. Han hadde nemlig vært (utrolig nok) "ettersøkt" av bergenspolitiet for kidnapping av sine egne barn fra sin mor i Danmark.

Senere har barnas far forsøkt å anmelde de barnevernsansatte for deres medvirkning til den straffbare handlingen, men saken ble henlagt. Barnas far forsøkte så å reiste en privat straffesak mot barnevernet, men ble igjen stoppet av "prosessuelle forhold" ved at barnevernet ikke ville oppgi personalia på de impliserte ansatte. På denne måten klarte Barnevernet i Kvinnherad å utnytte svakheter i lovverket for å unngå privat straffeforfølgelse. Barnas far ble så tiltalt for å ha "bortført" sine egne barn hjem til Norge, etter at de først ble ulovlig bortført av sin mor til Danmark. Det var likevel han som ble tiltalt og ikke barnas mor. Han ble i Sunnhordland herredsrett dømt til 120 dagers fengsel.

Saken i Kvinnherad er dessverre ikke enestående i norsk rettspleie. Denne saken viser at offentlige myndigheter ikke står på fars side når de i stedet for å hindre barna i å forlate landet, faktisk hjelper mor med å gjøre dette. Saken viser at rettsvesenet ikke betrakter far og mor som likeverdige for loven eller som likverdige foreldre, når mors straffbare handling ikke påtales. Far derimot, som hentet barna hjem igjen fra Danmark, ble tiltalt.

Saken viser at det i høyeste grad er berettiget også for de som er "uinnvidde" i lovens irrganger, å reise spørsmålstegn til hvordan lov og rett forvaltes i dette landet, selv om det måtte være til lagmann Lange-Nielsens store fortvilelse.

Når norske fedre behandles som en pariakaste av staten, er det grunn til å stille spørsmålstegn til om norske dommere, psykologer, barnevernsansatte og andre såkalte sakkyndiges kompetanse virkelig er til "barnas beste. Svaret gir seg vel egentlig selv.

.