På barns premisser 

Av Svein Inge Olsen, Kristiansand

 
I Klassekampen lørdag 6. desember er det tydelig at barneombud Reidar Hjermann ønsker å vise at det er han som bestemmer hva som er barns beste. Han går hardt ut mot mannforsker Jørgen Lorentzen, som i samme avis 1. desember mener Hjermann forfekter en ”gammel-patriarkalsk morssiderealisering”. Er det ikke det du forfekter da Hjermann? 

Hele innlegget til Hjermann er preget av at det er mor som bør ha siste ordet om barna ved et samlivsbrudd. Eller vil han begynne med noe nytt å si at det er far som bør ha hovedomsorgen? Han bruker gamle kjente fraser som ”Samlivsbrudd der barn er involvert skal foregå på barna premisser. Dette betyr at voksne må forsake mye”. Dette er greit nok, om det var det han mente. 

Men Hjermann mener det er far som må forsake, fordi han ønsker ikke delt omsorg som hovedregel. Med andre vil han ha det slik det er i dag, at mor i utgangspunktet skal ha hovedomsorgen. Jeg er noe overrasket over at et barneombud – og attpåtil til et mannlig – kan forfekte slike holdninger. Jeg er selv et skilsmissebarn og far til et skilsmissebarn. 

Mine foreldre ble skilt i 1974 og mitt eldste barn ble boende hos sin mor fra 1995. Det som er helt sikkert er at barnas beste ikke alltid er etter en bestemt oppskrift. Hvor mange barn lever ikke daglig hele sitt liv med en dårlig samvittighet overfor den far de dessverre ikke fikk se så ofte som mor? Det er for sent når far en dag er borte. Da er det for sent å gjenopprette det. 

De fleste barn er mer rettferdige enn vi voksne noen gang vil bli. Derfor vil de som regel være like mye hos begge foreldrene. La gå at det i en del tilfeller vil bli mye reising fram og tilbake, men savnet av den ene forelderen vil antakelig prege et barn mer for resten av livet, enn at det har hatt to hjem i barndommen. Jeg kjenner til at det er så mange bakdeler med å gi den ene forelderen hovedomsorgen at det er underlig at ingen bjeller ringer hos de som bestemmer dette. 

1. De fleste barn vil ikke være mer hos den ene. 
2. Når så barn skal bo hos en av foreldrene, hvorfor er det nesten bare mor som vinner frem?
3. Hva skjer med far når han mister alle de han står nærmest, og hva betyr det for barna? 
4. Hvordan kan en forfordeling utløse mindre konflikter?

Punkt 1 og 2 er belyst. I punkt 3 vet vi at menn har et mindre nettverk enn kvinner. De snakker mindre om problemene, enn sine partnere. Fedre er sjelden de som går ut av forholdet. Derfor er det som regel et større sjokk når de plutselig blir forlatt av sin kone eller samboer, som også vinner kampen om barna. Vi vet at det i enkelte tilfeller skjer dramatiske situasjoner rundt ”tikkende bomber”, som regel fedre som nylig er blitt forlatt av sin kone eller samboer. 

Det har vært diskusjoner i media og i regjeringen hva man kan gjøre for å unngå at en far tar livet av sin tidligere kone og/eller barn. Ingen vil snakke om det egentlige problemet, at menn er taperne i slike brudd, som dermed kan ende opp som ”tikkende bomber”. Dette har psykiatere snakket om i seminarene ”Sorgen det ikke sendes blomster til”, som arrangeres over hele landet. Mitt poeng med å snakke om dette er at uansett hvor langt en far faller (kanskje han ”bare” blir alkoholiker) er et barn ikke tjent med en far som delvis har ramlet fra hverandre. 

Dette har den nåværende barneloven mye av skylda for. Dette er også en del av grunnen til at punkt 4 utløser flere konflikter, ikke færre. I enhver sammenheng vil en forfordeling føre til flere konflikter. Hvis et land i Europa deler seg i to og en europeisk domstol dømmer den ene av partene til å eie alt, vil det da bli fred? Man eier selvsagt ikke et barn, men i dype konflikter kan det fort lande på det stadiet.

Reidar Hjermann, hvis du er barneombud og att på til mann bør du komme deg ut fra din beskyttede tilværelse og ta del i den virkelige verden. Der skjer det ofte skilsmisser. Mannen taper nesten alltid, og barna taper alltid. Det er dette det må gjøres noe med.


(Debattinnlegg på trykk i Klassekampen 18.12.08)