Krisesentrenes Overgrepshegemoni

Av Einar Nyaas

Hver eneste dag utsettes 100.000 norske kvinner for vold fra sine ektemenn og samboere”, står det å lese i Aftenposten 21.10.01. Tallestimatet kommer fra Tove Smaadahl ved krisesentersekretariatet. Hun har ellers kommet med uttalelser som ”ingen kvinner lyver om voldtekt” – uten å samtidig drøfte den tangerende logikk: ”Ingen menn lyver om sin uskyld”.

Debatten rundt og om krisesentrene har i media vært omtrent like meningsløs som uttalelsene fra krisesentrene selv.

Hvordan krisesentersekretariatet virkelig arbeider kommer klarere fram når vi leser Tove Smaadahls uttalelse i Dagbladet 20.02.01: ”Bare en halv prosent av menn som begår seksuelle overgrep mot kvinner blir straffet”. Hun sikter her til krisesentersekretariatets egne tall på at det angivelig skal skje over 9000 voldtekter i Norge årlig. I virkelighetens verden ble det i følge statistisk sentralbyrå inngitt 385 anmeldelser i 1991, stigende til 635 i 2001. I år 2000 ble det inngitt 555 anmeldelser for voldtekt. Kun 4.5% (25) av disse anmeldelsene ble avgjort med domfellelse. Hvorfor de offisielle tallene fra statistisk sentralbyrå på 555 anmeldelser i 2000 og krisesentersekretariatets ”egne tall” på 9000 voldtekter avviker så mye, forklarer Smaadahl med at mange kvinner ”vegrer seg” for å anmelde voldtekt. Hvordan Smaadahl kan hevde at det forekommer 18 voldtekter pr. anmeldt voldtekt kan ikke forklares med annet enn at tallene må komme fra de samme og alment utilgjengelige kildene som forteller at 100.000 kvinner blir mishandlet daglig. Vi kan velge å tolke det samme ”kildematerialet” annerledes, hvis vi nå da foreløpig skal forutsette at Tove Smaadahls tall er riktige. Som et rent logisk eksperiment, men med det samme kildekriteriet, kan man like gjerne påstå at kun 1 av 360 angivelige voldtekter har rot i virkeligheten og at de resterende 359 er oppdiktet. For de politianmeldte voldtektsanklagene blir tallene da følgelig at kun 1 av 22 anmeldelser medfører riktighet (dvs. 25 anmeldelser), og at de resterende 533 anmeldelser er et produkt av fri diktning (eller ”i aktsom god tro” som tidligere Justisminister Hanne Harlem så fint reformulerte fenomenet).

Hadde det vært slik at kvinner ikke ”lyver om voldtekt” hadde dette ikke vært noe problem, hvis man samtidig kunne forutsette at alle menn lyver når de påberoper seg uskyld i forhold til anklagen.

Men slik er det ikke. At både kvinner og menn lyver er et faktum. Men noen kvinner lyver ikke om voldtekt, og det er dessverre slik at disse kvinnenes rettssikkerhet i samfunnet og domsstolene blir kraftig svekket av det parallelle overgrepshysteri fra forsmådde kvinner som av ulike årsaker ønsker å påberope seg offerstatus. Kanskje er det hevnmotiver etter avsluttede forhold, kanskje er det å posisjonere seg i pågående barnefordelingssak, kanskje er det visse emosjonelle defekter som gir seg slike utslag? Uansett er falske voldtekts- og overgrepsanklager et betydelig problem for samfunnet. I særdeleshet for de kvinner som faktisk har krav på å bli tatt på alvor og de menn som uskyldig blir anklaget og kanskje straffet på grunn av løgn (aktsom god tro).

Problemet kan jo enkelt løses ved å frata menn rett til å påberope seg uskyld i forhold til anklagene, eller domsstolene kan instrueres til å se bort fra kravene til bevis i slike saker. Da kan man oppnå et domfellelsesvolum på 100%. Litt pinlig kan jo dette se ut utad, i og med at Norge ønsker å opprettholde myten som et ”foregangsland” innen menneskerettigheter.

På bakgrunn av de klare og utvetydige signaler som Krisesekretariatet gir gjennom Tove Smaadahl og hennes hyppige uttalelser til pressen, kan man ikke helt komme utenom tanken på hva som egentlig skjer på norske ”krisesentre”. Hevet over en hver tvil finnes det kvinner som i sin nød søker tilflukt der det er mulig – blant annet på Krisesenteret. Men spørsmålet her er om den hjelp og rådgivning disse kvinnene møter egentlig er så veldig konstruktiv og redelig? Norgesrekorden må vel være en kvinne som bodde sammen med sine 5 barn på Moss Krisesenter i 13 måneder. Var det virkelig en akutt situasjon for denne kvinnen og en akutt situasjon for de 5 barna i over ett år? Eller var hemmelighetsskremmeriet et hjelpemiddel for å unndra barna samvær med sin far, slik at hun kunne posisjonere seg i en etterfølgende barnefordelingssak? At Krisesenteret med dette faktisk begår en kriminell handling etter Straffelovens § 216 (Forbrytelser mot familieforhold) hvis barnas far ikke samtykker til at hans barn skal bo der, synes å gå hus forbi statsfeminister så vel som krisesentrene selv. Og det gjør jo egentlig ingen ting så lenge offentlig påtalemyndighet, gjennom overgrepshysteriet i media, nærmest er instruert til å ikke anvende loven mot kvinner

Kan man utelukke at krisesenterindustrien er en medvirkende årsak til at falske anklager mot fedre og andre menn finner sted? Kan man utelukke at krisesenterindustrien er et postfeministisk produkt av en æra som for lengst har forsvunnet inn i historien? Nei, selvfølgelig verken kan eller skal man det. Faktum er at det ikke finnes en eneste adekvat analyse av påstandene om 100.000 kvinner som blir mishandlet daglig eller 9000 voldtekter i året. Kun krisesentrene selv hevder å føre statistikk over de som har bodd der. Hvordan kan man utarbeide en rapport som i rimelig grad av nøyaktighet kan kvantifisere antall overgrep på bakgrunn av samtaler med kvinnen? Det er fullt mulig å skrive en ”rapport”. Men å fremskaffe en troverdig analyse av faktiske forhold er selvfølgelig usannsynlig på bakgrunn av ”egne tall”.

Slik som statsfeministene og krisesentrene til stadighet forsøker å kriminalisere den norske mannen vil dette virke mot sin hensikt. Ikke det at de mislykkes med kriminaliseringen, men de mislykkes totalt i å opprettholde troverdighet i alle påstander og anmeldelser om overgrep. Prisen for dette er en del menn som blir dømt uskyldig fordi de har kommet i skade for å bli utsatt for en hevnlysten kvinne, og en rekke kvinner som faktisk har blitt utsatt for overgrep som ikke får rettferdig behandling fordi de havner i skyggen av krisesentrenes overgrepshegemoni. Da kan vi snakke om å bite seg selv i halen.

Quid leges sine moribus vanae proficiunt?

(Hva gagner vel lover uten moral?)