Overgrep, påstander og redaktøransvar

 

Av Ole Texmo. Forum for Menn og Omsorg

 

 

NRK og andre medier satser friskt. En av de nye stemmene som har blitt dyrket frem og som har fått rikelig med oppmerksomhet rundt provokative innslag hvor intervjuobjektene sjokkerer, er Mina. På P3 lot hun nylig performanceartisten Marianne Aulie bruke sin ytringsfrihet til å beskylde to navngitte kulturkjendiser for å ha voldtatt Aulie for 14 år siden.

 

Påstander

 

I første omgang er Aulies utsagn å betrakte som en subjektiv påstand på linje med hva en del medier har vennet seg til å uttrykke rundt angivelige overgrep som uten etterforskning, rettslig behandling og vurdering av tilgjengelig dokumentasjon, kildekritikkløst fremstilles som om det var tale om reelle overgrep. I så måte er både Aulie og Mina på trygg grunn hva mediesedvane gjelder. Om Aulies utsagn er grovt sjikanøst overfor de to angivelige voldtekstsmennene beror på om hennes utsagn er troverdige. Det er gjennom Aulies stunt strengt tatt ikke sagt annet enn at hun mener seg forulempet en tid tilbake. Hun kan ha rett og hun kan ta feil. Eller lyve bevisst for å skape sympati for egen person.

 

Overgrepshysterieffekten

 

For ordens skyld: Beskrivelse av reelle overgrep er ikke hysteri. Men opphaussing av fenomener som om de var enorme samfunnsproblem, basert på mørketallsmagi og et totalt fravær av empirisk-vitenskapelig beregningsgrunnlag, er en form for hysteri som viser seg å ha en viss effekt i form av tilbøyeligheten til tvilsomt funderte påstander. Dermed ikke sagt at alle påstander om angivelige overgrep i tilknytning til ut-av-proporsjoner – oppslag som at det nå ”skyller en voldtektsbølge inn over landet vårt”, nødvendigvis er falske. Men effekten av denne uforholdsmessige medieeksponeringen kan godt være at enkelte kvinnemennesker ønsker å gjøre seg interessante på bekostning av uskyldige menn. I den gode saks tjeneste.

 

Amnestiparagrafen

 

For noen år siden havnet et studentpar i senga etter en eksamensfest, den såkalte ”Voldasaken”. Kvinnen var egentlig i et forhold og angret seg i ettertid ved at hun gikk rundt i det gjennomsiktige lokalnettverket og fortalte at hun hadde blitt voldtatt. Mannen fant det krenkende og ødeleggende for konsentrasjonen om sitt videre studium og gikk til erstatningssak hvor han vant i første instans. Men etterhvert forlot fornuften rettspleien da man dreide problemstillingen til om kvinnen skulle ha rett til å fortelle sine venninner om den angivelige tildragelse. Saken gikk til Høyesterett som med sitt votum stemplet mannen som voldtekstsforbryter uten adekvat bevisvurdering. I lagmannsretten dissenterte en dommer da han mente forklaringen til kvinnen hang sammen med at hun hadde motiver for å ville dekke over sin utroskap. Voldasaken ble symbolsak for den  del av feministbevegelsen som ikke ser nyanser  i saker med påstander om overgrep, og hevder at at ingen kvinner lyver om overgrep. Verre er at man på politisk nivå gikk med på en ny bestemmelse i straffeloven, § 208, som innebærer straffefritak for kvinner som femmer tvilsomme overgrepspåstander. Det er nå fritt fram for vidløftige beskyldninger i såkalt ”aktsom god tro”.

 

Kildevern og presseetikk.

 

At presse og media har innflytelse er opplagt. Når ”voldtektsbølgen skylder over landet”, basert på et titalls merogmindre gjennomførte overfall i sentrale Oslo, er det igjen tale om et mediakorps som har glemt alt som heter nøkternhet og kildekritikk. Presse og media nyanserer sjelden mellom f.eks overgrep og påstander om overgrep. Mørketallsmagi får lett spalteplass når man setter likhetstegn mellom anmeldelse og skyld. Prinsippet om at ingen er å anse som skyldig før det foreligger rettskraftig dom settes effektivt til side. Presseetikk handler vesentlig om intellektuell redelighet og gjennomsiktighet i metodespørsmål. Anonyme kilder eller bruk av anonyme vitner i retten er i prinsippet like ille. Straffeprosessloven har nedfelt sitt bevisumiddelbarhetsprinsipp. Men mediene baserer mye av sin egen språkbruk på en form for ansvarsunndragelse når de hever fanen om kildevern og redaktøransvaret. Ikke bare dekker de over egne metodesvakheter, oppfordrer til sladder og angiveri, men legger dessuten til rette for at de kan sensurere synspunkter de ikke liker.

 

Redaktøransvar og straffansvar

 

Marianne Aulie må få bruke sin ytringsfrihet, men også stå til ansvar for sine utsagn. Deler av redaltøransvaret kan avvikles under henvisning til at absolutt alle må stå til ansvar for sine utsagn. Redaktører skal ikke ha anledning til å ”beskytte mennesker mot seg selv”. Det er å tilskrive redaktører en forstand de ikke kan dokumentere, samt ta fra det enkelte menneske ansvar for egne handlinger. Grenseoppgangen mellom ytringsfrihet og straffbare handlinger vil bli mye ryddigere. Strafferettspleien kunne dermed bli reellt normgivende. Marianne Aulie kan teoretisk ha rett, selv om hennes sexfixering og extroverthet tyder på at troverdigheten er omvendt proporsjonal med medieeksponeringsbehovet. NRKs friske satsing på Mina kan fortsette slik at Mina og hennes overodnede slipper å late som om Aulie-stuntet kom overraskende. Plasser ansvaret der det hører hjemme: hos det enkelte menneske. Også ansvaret for å bruke legale midler som politianmeldelse før ytringsfrihetsbehovet melder seg.