”Og mørketallene er store”

 

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

 

Hvem har hørt om små mørketall? Når hørte vi sist fagfolk, politikere og representanter for utsatte grupper uttrykke seg nøkternt med tanke på forekomsten av kjente og ukjente overgrepstilfeller?

 

Språkbruk

 

Retorikk forholder seg til både overtalelse og overbevisning, motsatt demagogien som utelukker tvilen og behovet for virkemidlene logos og ethos i tillegg til pathos. Språkbruken avslører troverdigheten. De siste ukenes oppmerksomhet om den angivelige voldtektsbølgen, Marianne Aulies P3-stunt på direkten og nå senest Riksadvokatens arbeidsgruppe om frifinnelse i voldtektssaker, etterlater inntrykk av metodisk bevisstløshet i medieoffentligheten. Medier, politikere og fagfolk snakker om anmeldte voldtekter som om det var tale om reelle tilfeller. Korrekt skal selvsagt være påstander om voldtekter, helt til en fellende dom er rettskraftig. Språkbruken avslører forutinntatthet med hensyn til skyldspørsmål, og dessuten at man setter likhetstegn mellom påstand og beviselig tilfelle: ”Ingen kvinner lyver om voldtekt”, heter det. En god del menn kjenner en annen sannhet.

 

Metode og utvalg

 

Noen er så opptatt av å vise at de tar avstand fra voldtekt at de går langt over grensen for faglig-metodisk anstendighet. Riksadvokaten bekymrer seg for lave tall for domfellelser, og oppnevnte en arbeidsgruppe som nylig kom med sin rapport. Timet like i etterkant av Marianne Aulies voldtektsbeskyldning overfor to sakesløse menn. Bra timing får man si, men det kan også være tilfeldig. Arbeidsgruppen bygger på et udiskutabelt premiss om at antallet domfellelser er for lavt. Hvorfor og hvordan får vi ikke vite. Rapporten baserer seg på angivelige studier av frifinnelsene, ikke på metodisk etterprøvbar sammenligning mellom fellende og frifinnende dommer, hvilket ville gitt mening og lærdom. Juristene har kan hende ikke hørt om kontrollgrupper og vitenskapelig metode? Kanskje har riksadvokaten ennå ikke oppdaget at mange saker er basert på falske anklager og umulig kan opplyses slik at tiltalte kan dømmes.

 

Beregning av mørketall

 

Hvordan kan man vite at mørketall er store? I debatten om voldtektssaker og tiltak for å få opp domfellelsesprosenten mangler metodespørsmålene. Krisesenterleder Tove Smaadahl er formodentlig synsk når hun viser til sine mørketall og dessuten hevder at falske anmeldelser er marginalt. Hvordan vet hun dette? En del politifolk og forsvarsadvokater vet om betydelig antall tilfeller av falske anklager, både i sivilsaker om barnefordeling, og etter at moderne frigjorte kvinner har vært på fylla og hatt seg, for deretter å få bondeanger. Mørketall lar seg selvsagt ikke beregne, men Smaadahl får gjentatte ganger uimotsagt påberope seg disse. Mediene har glemt kildekritikken, også når det gjelder den påberopte svenske udersøkelsen som angivelig gir dekning for påstander om at kun 1 av 10 voldtekter blir anmeldt. Har noen undersøkt hvilken metode svenskene bygger på? Det høres selvsagt fælt ut at 9 av 10 voldtekter ikke anmeldes, men er det dekning for tallene?

 

Overgrepshysteriet

 

VGs Anders Giæver skriver 14.03.07 om ”Overgrepsindustrien” med referanse til bl.a VGs egne oppslag 13-15.03.07 om incest-traume –terapien som praktiseres ved Betania-klinikken i Trondhjem basert på forestillingen om fortrengte minner. Men Giæver unnlater å skrive om det til tider formidable overgrepshysteriet som gjør det mulig å danne opinion nok til å få bevilgninger til behandlingsformer solid fordømt i både akademiske og rettslige kretser, og som innebærer legitimering av påviselig skadelige følger både for klientene og deres familier. NRK Dagsrevyen har sendt propagandainnslag som uten nyanser går god for terapiens faglige grunnlag, hvor terapiformens tilhengere får argumentere mot motforestillinger presentert på nettstedet www.forskning.no.- uten kontradiskjon. Fravær av debatt om metodeforutsetninger gjør seg gjeldende over hele rekken av diskurser når det kommer til spørsmål om vold og overgrep. Mediene må ta større ansvar for at hysteri fortrenger kunnskap.

 

Aulie-effekten

 

Performanceartisten Marianne Aulie vet hvordan hun skal få oppmerksomhet. Flere kommentatorer, bl.a Dagbladets Marie Simonsen og Dagsavisens Kaia Storvik forsvarer Aulies virkemiddel. Marie Simonsen hevdet sogar i beste sendetid på TV at det kraftige virkemiddelet tyder på at Aulie snakker sant <sic>. Støtten til Aulie baserer seg på at voldtekt er et så stort samfunnsproblem at alle midler er tillatt, også på-direkten – beskyldninger uten mulighet for de beskyldte til å forsvare seg. Rasjonalet er enkelt: Fordi for få menn blir dømt for voldtekt, legitimeres bruk av ytringsfrihet tilsynelatende reflekterte kommentatorer tar avstand fra straks de tar på seg presseetikkhatten. Mørketallene blir neppe mindre med Aulie, Simonsen og Storviks drahjelp. Hvordan vil menn som helt eller delvis har fått sine liv ødelagt av falske beskyldninger reagere når mørketallssmagien anses som troverdig?