Når mor må dele barna

Av Einar Nyaas, Forum for Menn og Omsorg (FMO)

 

Elin Sollid i Aleneforeldreforeningen gir i Dagbladet 31.12 uttrykk for sin skepsis mot delt bosted for barna etter samlivsbrudd. Det argumenteres med at vi har lite kunnskap om hvordan ordningen fungerer, at dette er et også er et "krav" fra menn som vil styrke fedres rettigheter, og ikke minst at man "ignorerer fagfolks syn på saken" og "setter foreldreretten foran barnets beste".

Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellems forslag om å innføre delt bosted som norm etter samlivsbrudd, var ventet. Delt bosted (delt omsorg) som lovens normative utgangspunkt når foreldrene skiller lag, er et signal om at barneloven slik den står i dag, der den anser den ene forelderen for å være "hovedforelder" og den andre for "besøksforelder", ikke er tilfredsstillende for å skape et godt samarbeidsklima mellom foreldrene i forhold til barna. At delt omsorg blir lovens normative utgangspunkt hindrer ikke foreldrene i å inngå andre ordninger, for eksempel en samværsordning som kanskje passer best for de enkelte. Andre vil med fordel kunne praktisere delt omsorg. Det blir derfor galt når man kan få inntrykk av Sollids innlegg at man blir "pålagt" å praktisere delt bosted. Det er loven som ved samlivsbruddets innledning signaliserer at foreldrene i utgangspunktet skal ta like mye ansvar for sine barn. Det vil da bli slutt på at mange samværsfedre er nødt til å reise sak for domstolene fordi de ønsker ha mer tid sammen med sine barn enn det mor har utmålt. I tillegg til at rettsvesenet vil bli mindre belastet med samværs- og omsorgssaker, vil de sakene som blir fremmet for domstolene sannsynligvis være mer berettigede, da dette ikke lenger er en nødvendighet for fedre som ikke ønsker annet enn å fortsette å være fedre i en rimelig grad etter samlivsbrudd.

Nest beste løsning

Sollie argumenterer med at vi vet lite om hvordan en slik ordning vil fungere i praksis. Hun har rett, det eneste kunnskapsgrunnlaget vi har i dag er de som frivillig praktiserer delt bosted. Disse foreldrene samarbeider godt og preges lite av konflikter som følge av at de klarer å samarbeide om å være foreldre på et likeverdig grunnlag. Men vi vet derimot en hel del om hvordan dagens barnelovgivning fungerer. Vi vet at når en sak fremmes for retten øker konflikten mellom far og mor betydelig, ikke minst godt hjulpet av juristeriet som søker etter å finne forskjeller i foreldrenes omsorgsevne fordi retten er nødt til å velge en av dem. Dagens lov forhindrer domstolene i å idømme delt bosted, selv om retten skulle mene at dette er den beste løsning. Da må domstolene velge "nest beste" løsning, og gi en av foreldrene omsorgen for barna, og utmåle samvær av et visst omfang for den andre. Mange av disse sakene kunne ha vært forhindret ved at loven sidestiller far og mor som foreldre som utgangspunkt, ved at domstolene kan idømme delt bosted. Med delt bosted som lovens utgangspunkt vil man så heller måtte argumentere med hvorfor den ene forelderen ikke skal dele omsorgen likt, fremfor alle sakene der bevisbyrden er motsatt.

Fagfolk?

Elin Sollid kommer ut på dypt vann når hun mener man "ignorerer fagfolks syn" og setter "foreldreretten foran barnets beste". Jeg nøyer meg med å påpeke at de eventuelle fagfolk hun refererer til, også må ha et kunnskaps- og erfaringsgrunnlag å vise til. Den forskning som er gjort i Norge vedrørende barn etter samlivsbrudd, er i hovedsak ideologisk betinget ut fra et kvinne- og kjønnsperspektiv der det underliggende er at mødre frykter for sine barn når de er hos sine voldelige fedre, og at mødres bekymringer selvsagt må tas på alvor.

Jeg stiller også spørsmålstegn ved Sollids påstand om at barn som er "påtvunget delt bosted" av foreldrene kommer dårligere ut enn barn med "vanlig" samværsordning, som for eksempel tilpasningsvansker, fordi de må pendle mellom foreldrenes "skyttergraver" hver uke. Som nevnt er det gjort minimal forskning på dette området, vi har ingen erfaringer som helst med hvordan delt omsorg som lovens utgangspunkt vil fungere. Videre synes jeg påstanden er merkelig da delt bosted i dag kun kan skje der foreldrene blir enige om dette, og foreldrene derfor åpenbart har et lavere konfliktnivå enn der domstolene må avgjøre saken. Tvert i mot; det er dagens utgangspunkt med en hovedforelder og en samværsforelder som er konfliktskapende, og jeg er sikker på at en lovendring i tråd med Bekkemellems forslag vil være til "barnets beste".

Barnets beste

For hva er "barnets beste"? Sollid skriver at det ikke finnes fasitsvar på hva som er "barnets beste". Og hun har rett i det. Verken i barneloven eller barnevernloven finnes det definisjoner på hva som er det berømmelige "barnets beste". Begrepet brukes flittig av dommere, advokater og barnevernspedagoger, som en juridisk terminologi man egentlig ikke skjønner noe av, i Norge et begrep uten innhold eller mening. For å finne ut hva vi bør legge i begrepet må vi se ut over landegrensene til FNs barnekonvensjon og nabolandet Sverige, som i sin barnelov har implementert definisjonen. Sammenfattet er "barnets beste" at barnet mottar en god, likeverdig og omfattende omsorg fra begge sine biologiske foreldre. Blant de momenter som taler i mot "barnets beste" er for eksempel samværsnekt, som i Sverige regnes som barnemishandling og rammes av straffeloven. I Norge har vi ikke et tilsvarende "ris-bak-speilet", og samværsabotasje får gå ustraffet hen til tross for at det er barna som rammes først og fremst.

Hva mener så barna? Jeg var så heldig å få være til stede på Stortinget i mars 2003 da FKA-komiteen hadde en åpen høring om Ot. Prp. 29 om nye saksbehandlingsregler for domstolene i saker etter Barneloven. En av de tilstedeværende parter som ytret seg var Foreningen for Voksne Skilsmissebarn. Ut fra sine egne erfaringer som skilsmissebarn var budskapet ganske så klart: - Delt omsorg som barnelovens utgangspunkt er veien å gå fremover. Så får vi andre se frem til at domstolene følger dette opp i praksis.

 

 

******