Myter om barnefordeling

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

”Hvorfor er det ingen som setter spørsmålstegn til lovverket?” spør Anders van Dahl i Dagsavisen 21.10.08. Tone Minerva Grennes (23.10.08) påberoper seg for sin skepsis til delt omsorg ”forskningen rundt tvungent delt bosted som i hele år har vært i medienes fokus”, med referanse til bl.a Norsk Psykologforening, Redd Barna og Aleneforeningen. Som om disse ”tunge instansene” har dokumentert funn fra valide forskningsinnsatser.

Grennes viser også til ”statistikken over hvorfor kvinnen oftest får hovedomsorgen” , konkret til at denne angivelige statistikken viser at kvinner ”vinner fordi de er mest villig til å samarbeide”. Det fins ingen statisitikker som viser noe som helst om begrunnelser for utfall i barnefordelingssaker. Her eksisterer ingen kunnskap, ingen representative undersøkelser. Kun myter og dogmer.

Ett dogme er eneforeldertenkningen som skyver en av foreldrene ut av barnets liv ved samlivsbrudd, og som forhindrer samarbeide mellom mor og far på likeverdig grunnlag. Denne tenkningen baserer seg også på utbyttbarhetstesen som sier at foreldre kan erstattes av andre omsorgspersoner som ressurser for sine barn. Norsk Psykologforening vil ikke engang anerkjenne gift fars delaktighet i Foreldreansvaret, jf høringsuttalelse ved lovrevisjon.

Psykologer har aldri anerkjent far som fullverdig forelder. Ulikeverd som vilkår for konflikt og samarbeide har aldri vært gjenstand for forskning, hvilket ikke har forhindret fagfolk i å ytre seg negativt om delt omsorg. Inge Kvaran ved Høyskolen i Trøndelag har markert seg med kronargumentet om at fedre i barnefordelingssaker får som fortjent fordi de ikke har ytt nok omsorg mens enkjernefamilien bestod.

Dette er en slitesterk myte, tiltross for at forskningsfunn (Moxness et al 2001) viser at også fraskilte kvinner er tilbøyelige til å anerkjenne eksmennenes omsorgsinnsats. 85 % av mennene som svarte regnet sin egen innsats som minimum likedelt, 49 % av kvinnene i undersøkelsen tilkjente menn halvparten av omsorgsinnsatsen eller mer. Det er en myte at fedre ikke vil ha mer enn vanlig samvær. Men undersøkelser som kommuniserer fedres ønsker gies ikke vitenskapelig prioritet. Det er også en myte at fedre ikke har vært på banen og fightet før Karitas mannspanel.