Overmoden opprydding - På Krisesenteret
Av Frida Buschmann, komunestyrerep. Bærum
(Gjengitt på Krisesenter.org med forfatterens tillatelse)
Daglig leder for Krisesenteret i Moss, Unni Kiil besværer seg over at noen andre enn hun selv skal ha lov til å mene noe om Krisesenteret. Det får stå for hennes egen regning. Men ettersom praksis ved krisesentrene rundt i landet, inkludert hennes eget, og griper så brutalt inn i livet til mange uskyldige mennesker på en måte som krenker så vel sunn fornuft som prinsipper om rettssikkerhet, må hun dessverre finne seg i at både institusjonen og daglig praksis blir gjenstand for offentlig omtale og debatt.
Oppryddingen på Krisesenteret er overmoden. Utviklingen over de siste fire-fem år har vist at det som begynte som en positiv ide, har sklidd ut i en ren parodi. Opprinnelig ble krisesentrene opprettet for ”voldtatte og mishandlede” kvinner. Senere har institusjonen blitt misbrukt av kvinner som ønsker å skifte mann og/eller bosted – og som vil at dette skal finansieres av offentlige midler fra sosialkontoret.
Dette fremgår bl a av leserinnlegg fra ”Fortvilet pappa. Hans groteske historie illustrerer på en utmerket måte misbruket av krisesenteret til åpenbar skade for barna.
Ofte blir barn brukt som påskudd og brekkstang for å komme inn på Krisesenteret og derfra til Sosialkontorets klientliste. Dette går ut over barnas velferd og det går ut over ansvarsbevisste fedres rettssikkerhet. Beskyldninger som rettes mot en mann på Krisesenteret, kan vanskelig imøtegås. Det faktum at kvinnen løp til Krisesenteret før hun kom på Sosialkontorets klientlise og eventuelt flyttet sammen med ny mann, skader faren foran megling og rettssak om barnefordeling, skilsmisseoppgjør o l . Krisesenterets praksis krenker lovlydige borgeres rettssikkerhet.
Ansvaret ligger åpenbart på flere plan. Først og fremst må det være tillatt å stille spørsmål ved gangsynet til de som driver Krisesentrene, både daglig ledelse og styrene. Har disse bare latt det skure og gå, eller har de også brukt Krisesenteret som et middel i sin frustrerte krig mot alle menn? Kommunale politikere og ledelse for Sosialkontorene har også latt ukulturen få utvikle seg altfor lenge. Åpenbart har det vært svært liten vilje til å undersøke hvorvidt det virkelig forelå voldtekt og/eller mishandling – eller om det bare dreier seg om en ustabil kvinne som ønsker seg en ny mann på skattebetalernes regning. Det har vært enklere å bare skrive ut sosialhjelp på løst grunnlag d v s basert på kvinnens egne – ofte usanne – opplysninger. Det må også stilles spørsmål om enkelte saksbehandlere på Sosialkontoret er for slepphendt med kommunenes knappe ressurser. Uansett er det vel misbruk av skattebetalernes penger
En kraftig opprydding – både i Krisesentrenes driftsmodell (den lukkete og hemmelige) og bruk av knappe driftsmidler til utstrakt reisevirksomhet - er vel i høyeste potens betimelig å foreslå.
Sosialsjefene må på banen og kritisk gjennomgå regnskaper og rutiner for tildeling av sosialhjelp. Det må stille alvorlige spørsmål om en del av sosialhjelp-sakene de siste årene er ren svindel med offentlige midler. Dersom det foreligger mistanke om at kvinner har forklart seg usant om sin situasjon for først å komme inn på Krisesenteret og deretter på Sosialkontorets klientliste – og deretter eventuelt flytter sammen med en mann som snylter på både sosialhjelpen og bidragene til barna – må sosialetaten ta sin del av ansvaret og rydde opp i rutiner og regnskaper. En del slike saker bør åpenbart politi-etterforskes med sikte på å kreve tilbakebetaling av sosialhjelp på falsk grunnlag.
I utgangspunktet skulle saken være enkel. Dersom en kvinne kommer til Krisesenteret fordi hun føler behov for beskyttelse, bør mannen straks politi-anmeldes. Dette vil føre til etterforskning og eventuelt straffesak mot mannen. Dermed vil også mannen få anledning til på en rettferdig måte å renvaske sitt navn og rykte.
Men dersom det ikke foreligger mistanke om alvorlig forbrytelse, må det stilles spørsmål ved kvinnens rett til å misbruke Krisesenteret. Kanskje noen kvinner trenger hjelp på andre typer institusjoner? Eller kanskje kvinnene kan skaffe seg nytt husrom for egen regning eller i samarbeide med nye menn. Men hvorfor trekke barn med seg inn i miseren?
Et viktig spørsmål i forbindelse med kvinners misbruk av krisesentrene er bruken av barn som påskudd og begrunnelse. Hva har barn på Krisesenteret å gjøre dersom det ikke foreligger noen tegn på at faren har forbrutt seg mot dem? Dersom en mor i psykisk ubalanse ønsker å skifte mann, er det vel ingen fornuftig grunn til å trekke barn med, først til Krisesenteret og deretter inn i nye samboerforhold med en eller flere fremmede menn som de atpåtil ikke kan fordra å være i nærheten av? Dette er alvorlig krenkelse av barn. Det beste for barn ville i de fleste tilfeller være om barna kunne bli i sitt hjem under sin fars omsorg.
Først etter en tid ville det vise seg om moren besinner seg og kommer tilbake, eller om hun satser på en ny karriere med nye menn. Da vil tiden være inne for å spørre om hva som er best for barna. Hvem av de to foreldrene er den stabile og hvem er den ustabile – og hva er til beste for barnas fremtidige skjebne? Barnet nektes ikke bare samvær med sin far men hele fars-familien. Besteforeldre, tanter, onkler, fettere og kusiner som barnet er glad i. Disse menneskene representerer barnets halve nære nettverk. Det er en stor forbrytelse mot barn og frarøve dem omsorg og kjærlighet fra mennesker som står dem nær og hvor barna kunne søke trøst og kjærlighet når mor og far krangler.
Slik de lukkete Krisesenterene har operert de senere år har det bidratt til å skape rot i forholdet mellom foreldre og dermed skadet barns livssituasjon og fremtid. Det er svært alvorlig å skille barn fra sin far – særlig dersom forholdet er preget av god emosjonell tilknytning.
Derfor er det på høy tid med en skikkelig opprydding både på Krisesenteret og på Sosialkontoret. Dette bør både Unni Kiil og Sosialsjefen i Moss innse.