(Artikkelen har stått på trykk i Romerikes Blad 21. august 2002)
Olav M. Gystad imøtegår i sitt innlegg Overgrepshysteriet 16. august min tvil om krisesentrenes såkalte ”mørketall” for overgrep. Det er beklagelig hvis Gystad oppfatter det slik at jeg harselerer med mørketallene fordi jeg stiller spørsmålstegn til om påstanden om at 100.000 kvinner blir mishandlet daglig og 9000 voldtatt årlig kan underbygges på et statistisk forsvarlig grunnlag. Både krisesenterbevegelsen så vel som DIXI er grupperinger med en klar feministisk formålsparagraf. Jeg stiller meg mildest talt sterkt tvilende til om tallestimatene fra disse gruppene gjenspeiler virkeligheten. Å hevde å ha et kvantitativt statistisk belegg for slike påstander må nødvendigvis forutsette at tallene er fremskaffet ved anerkjente metoder for informasjonsinnhenting, og at den videre bearbeidelse av tallmaterialet ikke påvirkes av egeninteresse. Å offentlig kvalifisere de påståtte overgrepene som vold, voldtekt og incest kan ikke anses for annet en tøv all den tid de samme sakene ikke har vært gjenstand for en rettslig vurdering om de objektive vilkår for straffbarhet er til stede. Hvis man teoretisk nå anser disse mørketallene for å ha en forankring i virkeligheten, oppstår det derfor et nytt troverdighetsproblem; det påstås ukritisk og implisitt at dette er tilfeller av overgrep som ved en behandling i rettsapparatet ville føre til en strafferettslig reaksjon. Når Tove Smaadahl ukritisk hevder at kun en halv prosent av menn som begår seksuelle overgrep mot kvinner blir straffet, hever hun seg samtidig over domstolene ved å kjenne gjerningsmennene skyldige uten lov og dom. Når det gjelder mørketallene for øvrig blir det uansett bukken som passer havresekken, offentlige overføringer til krisesentrene tatt i betraktning. Gystad påstår at antall anmeldelser vil aldri være et målbart tall i forhold til hvor omfattende problemet virkelig er i overgrepssaker. Han har helt klart rett i det. Men jeg er usikker på hva som da ellers utgjør Gystads kunnskap om problemets ”virkelige omfang?”. Hva er det som menes med at disse tallene har en god bakgrunn i realitetenes verden – all den tid det fremdeles ikke er dokumentert eller indikert på annen troverdig måte at overgrepsestimatene fra Krisesentersekretariatet stemmer? Gystad forteller at det er svært belastende å anmelde et menneske for overgrep. Jeg formoder Gystad også er klar over at det er kan oppfattes minst like belastende å bli anmeldt for overgrep de ikke har begått. I følge assisterende direktør Odd Malme i Politidirektoratet og Statistisk Sentralbyrå ble det i 1997 levert 153 anmeldelser for incest i Norge. Av disse ble 110 saker (71%) henlagt av politiet etter bevisets stilling. 22 saker (14.4%) ble kategorisert som grunnløse anmeldelser. Malme sier til Bergens Tidende 18. juli (sitat): Hevnmotiv ligger bak. Problemstillingen med falske sexanmeldelser er velkjent for politiet. En rekke saker om incest viser seg dessverre å være oppdiktede. Det har blant annet ført til at en rekke straffesaker er blitt etterforsket på nytt de siste årene (sitat slutt). Prosentsatsen for grunnløse incestanmeldelser er markant høyere enn for andre anmeldte seksualforbrytelser. Beviselig grunnløse voldtektsanmeldelser utgjør ”bare” 9%. Årsaken til at antallet grunnløse incestanmeldelser er så mye høyere enn for ditto voldtektsanmeldelser, har jeg en klar formening om. Visse typer statistiske undersøkelser kan komme i skade for å true mytenes trygge forandring i det politiske klimaet, spesielt når det gjelder anklager fremsatt i forbindelse med sivile tvister i saker etter Barneloven. Overgrep mot kvinner og barn (og menn) er selvfølgelig noe som må og skal bekjempes. Men å senke terskelen for hva som skal regnes som straffbare overgrep (jfr. Hanne Harlem og trusler om skilsmisse), samt overdrive omfanget av overgrep mot kvinner og barn, er faktisk med på å motarbeide rettssikkerheten til de som faktisk trenger beskyttelse og støtte. Alt for mange kvinner og barn kommer i skyggen av krisesenterbevegelsens overgrepsmonopol.