Misvisende om barnedrap

Av Anders Dahlén


I forskningen fra BRÅ som det linkes til i VGs reportasje står det følgende:

 ”Könsfördelningen hos förövarna var också mycket jämn (48 procent kvinnor och 52 procent män). Barn som levde med ensamstående föräldrar var signifikant överrepresenterade som offer jämfört med deras frekvens i befolkningen i stort.”

Med tanke på at tidsperioden var fra 1965 – 1999 (35 år) så vil det gi et mer statistisk sikrere grunnlag enn VGs etterforskning som kun strekker seg over 10 år og der VG skriver med store bokstaver ”Faren er oftest drapsmannen”.

 Annen utenlandsk forskning viser også at det ikke er store kjønnsforskjeller:

http://www.dewar4research.org/docs/chom.pdf
“Biological fathers are responsible for about 55% of murders of their own offspring and biological mothers about 45%”
En annen interessant bemerkning som denne forskning sier er følgende:

 “Male parents who kill their children are generally treated more harshly and unsympathetically by the legal process than female parents:  fathers are more likely than mothers to be charged with murder than manslaughter, and more fathers than mothers convicted of manslaughter are imprisoned;  convicted mothers are more likely than fathers to be hospitalised or treated rather than imprisoned.”

 Dette stemmer temmelig bra med norske forhold også. En mor som dreper sitt barn er syk, men en far som dreper sitt barn er ond.

 Til slutt en liten motvekt som viser at det har blitt bedre med åren, så viser jeg til denne artikkelen fra Aftenposten 2002:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article410938.ece
”Barnedrap mer vanlig på 50-tallet. Når barn blir drept, er det oftest foreldrene som står for ugjerningen. Men slike drap blir stadig sjeldnere. På 50-tallet var særlig spebarndrap et betydelig problem.”