Av Terje Torgersen, overlege i psykiatri

Hvilket fremtidsscenario vi kan forvente oss når felles ekteskapslov vedtas av Stortinget, illustreres godt av nestleder i Landsforeningen for lesbiske og homofile, Guro Sibeko, som har uttalt at hennes sønn ikke har noen far, bare en donor.

Tilsvarende vil homofile menn kunne hevde at deres barn ikke har noen  mor, bare en surrogatmor. En av de viktigste lovendringene i nyere tid vil bli trumfet igjennom  i Stortinget 11. juni. Uten utredning og konsekvensanalyse. Hvilken normdannende effekt en slik lov vil ha overfor fremtidige generasjoner, og hvilke eventuelle negative effekter de berørte barn og samfunnet for øvrig vil måtte betale på lang sikt for en slik dramatisk lovendring, affiserer tydeligvis ikke flertallet av beslutningstakerne på Stortinget. Freud påviste at mennesket er biseksuelt anlagt. Forskning viser at barns seksuelle identitet er formbar og påvirkelig. Faren for identitetsproblemer blant barn og ungdom som følge av en lov som ikke gir seksuelle preferanser i tråd med vår kristne tradisjon vil nå øke betraktelig. 

Fremtidige psykiske skader som vi i dag ikke har oversikt over når det gjelder den oppvoksende slekt, kan ikke utelukkes. Det kan koste den norske stat dyrt.
Fedres innflytelse når det gjelder deres barns intellektuelle ferdigheter, er forskningsmessig godt dokumentet (Yogman et al. 1995, Cabrera et al. 2001). Dette skjer ved at fedrene utøver engasjement overfor barnet, dets oppdragelse, utvikling og i relasjonen til barnet. Karin Grossmann og kolleger har i sin forskning vist hvordan fedre i fintfølende lek med sine toårige barn påvirker barnas tilknytning ikke bare i barnealderen, men også som ungdommer og unge  voksne. 

Mødres betydning dokumenteres også, men tilknytningsmønsteret er ulikt. (Grossmann K.E. et al 2002). Franz og medarbeidere påviste hvordan en kjærlig relasjon til fedrene ved 6 års alder entydig hang sammen med sosial kompetanse ved 41 års alder, i form av å føle seg vel både generelt og i sosiale 
relasjoner inkludert ekteskapet, ha et godt forhold til sine barn og å engasjere seg i jobb og lokalsamfunnet på en positiv måte (Franz et al. 1991).

Moderne såkalt trianguleringsforskning viser at mor og far utfyller hverandre i barnets utvikling, og det på et langt tidligere tidspunkt enn man tidligere har vært klar over. Genforskningen kommer til å bli viktigere og viktigere i årene som kommer med tanke på kartlegging, forståelse og evt. behandling av spesielle sykdommer. Personer som ikke kjenner til biologiske opphav vil da kunne risikere å bli tilsidesatt og diskriminert.

Alle større lovendringer tilsier grundige utredninger med konsekvensanalyser. I dette tilfelle mangler så godt som alt. Konklusjonen er bestemt på forhånd og bare argumenter som støtter denne synes å bli hørt. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldts utgangspunkt er «at homofile samliv er like verdifulle som 
heterofile samliv. Homofile er like godt egnet til å oppdra barn som heterofile» (kronikk i Dagbladet 6/6 08). Dette siste er mildest talt en påstand som hun vil ha problemer med å kunne dokumentere.

Regjeringen har åpenbart sluttet å tjene norske barn og tjener kun sin egen ideologi. Den trumfer igjennom en lov som juridisk sett er helt overflødig. Alle homofile og lesbiske har like rettigheter som ektepar i sin partnerskapslov, med unntak av «retten» til barn, idet naturen selv begrenser dette. Norge liker å fremstå som et foregangsland på ulike områder overfor verdenssamfunnet. Men det som Ap-regjeringen utad vil hevde er fremskritt, vil av andre land kunne bli vurdert helt annerledes. Norge vil få problemer med å finne land som godtar enkjønnede ektepar. Loven om adopsjon for homofile i likeverdets navn, blir 
derfor fort et slag i luften.

Det er bare en tragedie av dimensjoner at det foreliggende lovforslaget ikke er blitt skikkelig utredet. Det kan Norge komme til å svi for.