Mer overgrepshysteri

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg (FMO)

I disse Lommemannstider kan det være på sin plass med en smule nøkternhet. Etter Bjugn-skandalen har norske fagfolk innen helsetjeneste, politi og domstol hatt store problemer med å konsolidere stillingen. Kompetansesvikt med tilhørende lav selvtillit og manglende evne og vilje til å lære av erfaring har preget bransjen. Hysteriet som startet på midten av 80-tallet med vanvittige estimater basert på mørketallsmagi og udokumenterte påstander om utbredelse av overgrep mot kvinner og barn, kulminerte foreløpig da Ulf Hammern fre frikjent på alle 25 tiltalepunkter. Fagfolkene som hevdet at ”barn lyver ikke om overgrep” har aldri kommet over dette nederlaget, men har ikke ligget på latsiden.

Tiltross for at påstander om overgrep mot kvinner og barn jevnlig får toppoppslag i mediene, ikke sjelden i ren kampanjejournalistikkstil, hevder fagfolkene at overgrep mot barn er tabu. Tiltross for at mediene er fulle av daglig stoff om overgep, store mørketall med udokumentert påberopelse av ”forskning som viser”, om ”barn som ikke lyver” om overgrep, ”ikke vil fortelle” etc, hevder fagfokene like ufortrødent at temaet seksuelle overgrep mot barn er tabu. Dette er ikke bare løgn. Det er hysteri. Når fagfolk ikke evner å vise til metodeforutsetninger eller sogar en simpel kildereferanse til publisert faglitteratur, men i stedet skriker opp om tabuisering av et tema som påviselig får enorm oppmerksomhet, kan vi snakke om hysteri.

Sist ute er Inge Nordhaug i Dagbladet 17.01.08 ”Det store tabuet”. Overgrep har blitt industri. Mediene spiller med og hausser opp stemningen, lar fagfolkene uttrykke sine forestillinger i full ukritisk offentlighet og bidrar dermed til å skape mer hysteri. Når så vi sist en kritisk reportasje om metodeproblemene i grenseoppgangen mellom utredning og behandling av mulige seksuelle overgrep? Når skal mediene oppdage feilkildenivåene, ikke bare i sine egne tilnærminger, men like meget i fagfolkenes uberabeidede traumer etter Bjugn-nederlaget? Nordhaug skriver: ”Når ei falsk sak kjem opp fører den til mistru i dei 100 neste saken (…) Då hjelp det ikkje med vitskap som seier at falske positive er sjeldne og at falske negative er vanlege”.

Har denne fagpersonen som bruker yrtkestittelen som skjold for sine udokumeterte påstander, belegg i ermet, eller satset han i velkent stil på at mediene sluker hysteriet rått? ”Eg trur eg har mine ord i behold om eg seier 1 falsk mot 100 falske negative” fortsetter Nordhaug. Et foreløpig uerkjent problem blant norske fagfolk er en grunnleggende kompetansesvikt når det gjelder utredning. Kartlegging og identifisering av feilkilder for påvirkning og press; kunnskap om hukommelse og andre kognitive faktorer er fy-ord. Man skal aldri betvile barns ord, er omkvedet. Voksne som trekker disse sannhetene i tvil betraktes i den norske offentligheten som pedofile eller også som forsvarere av overgrep mot barn.